Tidsrom: BABEL

I september ble det vist verk av fem kunstnere samt en audiovisuell diskografi fra forlaget Breton Cassette på BABEL visningsrom for kunst. Utstillingen er en del av Coast Contemporary, et program med konferanser, utstillinger og performancer i Trondheim og Bergen. Det er et prosjekt som siden 2016 har hatt som mål å etablere en felles plattform for dialog og formidling mellom kuratorer og skapende kunstnere. I år skjer det under tittelen Time as a Social Institution hvor kurator Tanja Sæter konseptualiserer en nærmest dystopisk refleksjon rundt sosiokulturelle dilemmaer og paradokser ved samtidens jakt på en bedre fremtid. En jakt fremstilt som en tidsreise mellom futuristiske og romantiske, sentimentalt nostalgiske institusjoner. 

Tre av verkene ved BABEL er filmer av Ane Marthe Dyvi, Ørjan Amundsen og Lesia Vasylchenko. Amundsen bidrar med musikkfilmer, konstruert som macho-montager av ulike koloniseringsprosjekter, akkopagnert av grøtete vokaler og uengasjerte riff. De fremstår som kritikk av en naiv visuell fremstilling i populær-digital underholdningskultur. Særlig de futuristiske narrativene fra spill- og filmbransjen fusjonert med sekvenser av kvinnelige modeller og ensomme menn i ulike øde landskaper er gjengangere. En spillverden å ønske seg inn i fremfor å måtte ta stilling til virkeligheten, eller nettopp for å håndtere livet. Et sted man kan ikle seg rollen som helten i eventyret – selvstendig og uredd – en erobrer som setter spor og leder an mot et lysere sted. Slike historier kan vi kjenne igjen i budskap fra internasjonale romfartskonserner om menneskets neste “håpefulle skritt”, som for mange fremstår som patetisk hobbyvirksomhet på milliardærenes gutterom. 

Drømmen om en lysere fremtid er videreført hos Anne Marthe Dyvis portrett av en fange i et norsk fengsel. Han forteller at hvis Gud finnes så gjør også Satan det, mens han støper lys fra et stort, hvitt stativ som likner et slags torturredskap. De repetitive bevegelsene og lyden det lager blir likestilte tegn på at tiden ved fengselet går, samtidig som den holdes fast i et mønster. Assosiasjonen mellom stearinlysene og fangens håp om en dag å slippe ut er på kanten romantisk, men fremstilles heller ordinært. At tiden her beveger seg ulikt både i hastighet og form, får meg til å innse at tiden selv er et torturredskap for den som ikke er i stand til å bevege seg fritt i den. Samtalen fortsetter om forholdet mellom ondt og godt, at dette er likeverdige krefter som er avhengige av hverandre. Slik tegnes det et bilde av fangen som ambassadør for en stillstand, den som står på en terskel mellom det å være og ikke være. For fangen er et eksempel på hva det vil si å eksistere uavhengig av alt – som passivisert menneske satt til arbeid med tiden som eneste utvei.

Den arkitektoniske og politiske utforskningen av tid slik den er manifestert i fengselet endrer terreng i Lesia Vasylchenkos Postcard from a Nonexisting City, som byr på en reise rundt og inn i en stor modell av et slags maskinrom. Det kan minne om et stort kjøpesenter av glass, eller plast, hvor du ser klart hva som befinner seg bakom alle gjenstandene. Her svever vi mellom etasjer konstruert av et flettverk stillaser og geometriske former, i raske og smidige vendinger. Som en førstepersons VR-opplevelse.

På flater vendt mot hverandre i ulike retninger og på forskjellige steder i “rommet” flyr vi opp under bilder. De har form som frimerker som illustrerer eldre, sovjetiske romfartsbragder med propagandistiske avbildninger av satellitter, raketter og kosmonauter. Iscenesettelsen av disse inne i den voldsomme, krystallklare strukturen, og hvordan vi grasiøst forflyttes mellom verkene, fremstilles nesten som en lekker visningsfilm fra et abstrakt palass langt inn i fremtiden. Vi ser ordene “memory and fantasy is not so different in the end” og med det kan seansen kalles et digitalt/kognitivt narrativ om futurismens tour de force, formidlet som en ekstravagant museumsvandring. Refleksjonen er den samme fremtidsfantasien som Amundsen angriper, brødfødd på nostalgier om kosmiske koloniseringsprosjekter. Legender presentert av samfunnets høyborger og fremgangsmenn.  

Filmprosjektene kretser rundt en forståelse av tiden som historisk artefakt og frihetens premiss. Ikke bare i arkitektoniske og politiske strukturer, men også i hvordan narrativer konstrueres. De knytter seg til diskusjonen om hvilken makt det estetiske språket besitter. Hvordan man velger å fremstille virkeligheten digitalt, og hvilken  påvirkning et mediert/manipulert språk har på forbrukeren, enten det utnyttes i nyhetsbildet, kommersiell underholdning eller i politiske landskaper. I landskap hvor fortiden settes opp mot nåtiden for å finne håp om fremtiden: Make things great again, but better. Verkene skildrer alle dette på svært ulike måter, og det jeg sitter igjen med etter å ha sett  filmene er en uro fremprovosert av kakofonien av både estetiske ytterpunkter og dystopiske budskap – en tilstand USIKKERKUNSTJENTENE eliminerer i hovedrommet. 

Med voksfigurer som smeltede møbler, dandert utover i det hvite lokalet blir opplevelsen nesten liminal. Kontrasten til gatelivetes harde flater og høye lyder er forsterket. Ved bruk av et stort antall voksformer som staver ordet “USIKKERHET” har Alexandra Jegerstedt og Iben Isabell Krogsgaard skapt et rom som ligner en nevrotisk reaksjon på filmkunstnernes tunge og kaotiske budskap. For til forskjell fra å undersøke tiden i lineær forstand, som kulturhistorisk institusjon og narrativt medium, tar de et steg tilbake og utforsker konseptet i materiell forstand. Voksen spiller hovedrollen, et  materiale som er transformert for deretter å bli frosset i tid. Tekstilene som er montert på veggene omkring understreker en dialog mellom manipulerte, organiske stoffer, svertet av tiden. En kvalitet som smitter over på hvordan jeg beveger meg mellom verkene, forsiktig som for ikke å forstyrre det som holder dem oppe. Som om de skulle smeltet, falt sammen eller gro igjen om jeg gjorde en for voldsom bevegelse eller lagde en for høy lyd.  

Denne følelsen av verkenes skjørhet og etterspørsel om stillhet gjør meg oppmerksom på den travle gaten utenfor. Som om de store glassflatene blir øyne vendt ut mot Lamoparken og jeg en del av BABELS sanseorganer. I stand til å se, lytte og høre alt som skjer i og rundt det lille visningsrommet. Men kroppen er ikke under min kontroll, for BABEL står helt stille. Tilstanden er nesten singulær, og jeg blir den som utforsker tiden der inne. Følelsen forsterkes av det andre bidraget til Vasylchenko. En hanske i hvitt skinn med påmalte, mystiske hieroglyfer lagt på en stor grov skiferstein. Et objekt og tidskapsel, en invitasjon til nye oppdagelser. Interaksjonen er  fullendt med Pernille Meidells Breton Cassette-diskografi som en selv kan spille av ved hjelp av bærbare kassettspillere. Og slik gis publikum sjansen til å forlate virkeligheten for en stund, og la seg rive med i lange, ambiente soundscapes og tidligere talte ord. Helt urørt av tiden som passerer ute på gaten. 

Coast Contemporary
Time as a Social Institution
BABEL visningsrom for kunst
21.09-26.09.2021