Catching Up

I Trondheim kunstmuseums minste visningsrom Studio skal fem av museets 14 nyinnkjøpte verk presenteres i løpet av året. Verkene er innkjøpt med stimuleringsmidler fra kulturdepartementet og et av dem er Sandra Mujingas filminstallasjon Catching Up.

Verket består av tre store ark arrangert over hverandre i venstre hjørne av det lille rommet. Delvis hvilende mot gulvet og veggen, to sigende ned, ett rakt i bakgrunnen. Sammen avrunder de rommets ellers rette vinkler. Filmen projekteres skrått ned mot disse. Tre kvinner sitter, ligger eller står om hverandre alltid dandert i en tett gruppe i ulike nivåer. De er ikledd ulike for store plagg i grove stoffer og pels, alltid matchende, med få detaljer. Iblant ser de på hverandre, andre ganger ser de ut i rommet, eller mot oss. Under hele filmen leses opp korte oppmuntrende kommentarer. Utsagn som virker hentet fra et kommentarfelt på instagram, men kvinnene vi ser har nærmest en stoisk ro og virker uaffekterte av både kommentarene og til tider hverandre. Som dagdrømmende modeller i et fotostudio, superhelter på pause. Bakgrunnen er i enten grønn, blå eller lilla digital grafikk og iblant fyker pixelerte figurer som abstrakte organismer over skjermen. De kolliderer med hverandre, smelter sammen, adskilles eller utskilles. Utsnittet av kvinnene tegnes som en grell overgang mellom høyoppløselig foto og digital grafikk, en effekt man kjenner igjen fra greenscreen-scener i eldre B-filmer. 

Måten filmen er arrangert på i rommet, skeivt prosjektert på de hvilende arkene, virker å bifalle personenes ønske om å sitte tett sammen. Rebelske motiver gjemt bort i museets lille avkrok. Arrangementet fremhever deres likegyldighet, kommentarene blir blasse og naive i sin nærmest passive levering mellom de dagdrømmende. Som utvannede fraser uten noen form for oppriktighet, eller liv. En kvalitet man godt kan gjenkjenne på sosiale medier hvor binære og absolutte påstander, effektive catchphrases og sitater sendes som personlige intime beskjeder inn i ekkokammeret. Steder hvor de paradoksalt nok mister all sin sentimentale verdi og står igjen som tomme, korrekte, positive ord. Verket blir slik en poetisk fremstilling av en sosial kultur som for mange har overtatt rollen som møteplass og pidestall. Der helter ikke er skapt før de er blitt portrettert og kommentert, skal vi si digitalisert? Det som binder oss sammen er abstrakte bits og pixler som til sammen skaper nye plattformer og landskaper for oss til å ferdes i. Det digitale blir noe vi alle må ernære oss med og beherske for å overleve som sosiale dyr.  

Bak og rundt meg er veggene i Studio preget med store fotoutskrifter fra noe jeg antar er kunstmuseets eget arkiv. Mujingas verk som en del av et museums arkiv er et viktig poeng, for ofte glemmer jeg hvor bestandig en installasjon som dette faktisk også er. Det fremmer tanken om kunsten som avtrykk og historisk dokument. Slik kan en si at relasjonen mellom fotoutskriftene og Catching Up fremmer installasjonen som tidsvitne. Verket blir en refleksjon fra en epoke der menneskets sosiale praksis har endret seg fullstendig på svært kort tid. Et fysisk skråblikk på vårt sosiale landskap og kultur. Samtidig åpner verket opp for en dialog om digital representasjon, og særlig hos kvinner. At kvinnene er melaninrike er også et svært sentralt aspekt, og tar med seg spørsmål om identitet og stadig gjeldende selvrefleksive diskusjoner om kunstens kulturelle gjenspeiling i samfunnet. Verket er med det et viktig verk, sett i lys av sin arena og spillerom. Dens potensial som springbrett inn i sentrale problemstillinger er noe ethvert kunstmuseum bør ettertrakte, om ambisjonen deres er å engasjere et bredere publikum og nyere generasjoner i samtale om nåtiden. For er det noe Catching Up forteller oss, så er det at vi virkelig burde snakke mer sammen.

This just in: Nye innkjøp til samlingen
Sandra Mujinga, Catching Up
18. august–19. september 2021
Trondheim kunstmuseum