Nytelseskultur og tilhørighet

Trondheim Torg, byens vannhull, har for tiden – i noen små glimt av døgnet – fått et nytt innslag. 

Fenomenet som utspiller seg på den digre LED-skjermen over McDonalds er alt annet enn subtilt. Bildene man vanligvis ser her reklamerer for salg i butikkene på torget, konsert på diverse utesteder i byen, og gjentar de generelle rådene om smittevern: avstand, maske og sprit. Men plutselig brytes rytmen. En sekvens med videoer skapt av fem ulike kunstnere spilles av til ulike tider på døgnet. LOOK AT ME/ LOOK THROUGH ME er kuratert av Agnieszka Foltyn ved Tempe Atelier. Kunstnerne som turer om å vise sine verk er Amalia Fonfara, Hanna Fauske, Unnur Andrea Einarsdóttir, Ana Dunjić og Katherine Butcher. 

Den første sekvensen spilles av før de fleste har startet dagen. Grytidlig om morgenen er Torvet et øde sted av stein og betong. Her samles man vanligvis for å feire noe, møtes eller handle, i lag eller hver for oss – aldri ensomt. Men nå er det ensomt, og litt kaldt. Til og med måkene er fraværende. Det eneste som lever er skjermen.

Skjermen henger rundt fem meter over bakken og flimrer i iøynefallende farger som rødt og refleks-grønt. Men så. Et åpent hav og en lang, hvit strand med små menneskegrupper. Det er Katherine Butchers videoverk ohh. Her skimtes bare noen få skyer i horisonten. Lange rolige bølger duver innover mot tilskueren. Kameravinkelen har fugleperspektiv slik at man får inntrykk av å sitte på et slags utkikkspunkt. Ganske snart oppdager jeg en skikkelse på stranden, midt i bildet, som vinker mot meg. Begge armene veiver i været, kanskje som et typisk “hei vi sitter her nede, kjære”. En tekst med stor, hvit font ruller samtidig over skjermen. Sekvensen er over og jeg er tilbake på Trondheim Torg. Jeg er kanskje fortsatt ensom, men jeg sverger på at jeg kjente en svak lukt av solkrem og havsalt; ohh. 

Neste video består av et animert rom med et hode. Et dataspill eller en slags Alice i Eventyrland-scene. Hodet er presset inn i en absurd miniatyr-stue med sofaer langs tapetserte vegger. Ansiktet ser rundt seg og ut i rommet. Det ser ut til å være en skannet 3D-modell av et hode. Jeg antar at det er en avbildning av kunstneren selv, Unnur Andrea Einarsdóttir. Verket har den passende tittelen Youscape. Personen blunker med øynene og smiler skjevt. Teksturen er utvasket og litt pixelert. Bildet beveger seg i hurtig flukt over noe som ser ut som en hudoverflate. Det stikker lange brune hårstrå opp fra et semi-organisk mønster av det jeg antar er ujevne hudceller. Bildene skifter mellom personen i stuen og dette hud-landskapet. Montasjen gir et inntrykk av at torget jeg befinner meg på assosieres med denne sletten av grålig hud. Som om den virtuelle karakteren har lyktes, som selv befinner seg i stuens trygge omgivelser. Er det kanskje det jeg selv ønsker, tar jeg med selv i å tenke, å slippe å måtte deale med denne grå plassen? Det er vel noe mange kjenner på for tiden, ønsket om et alternativ. En hvit badestrand eller bare en helt annen verden. 

Brått rykkes jeg inn i et nytt rom: nej, du kan tro nej av Hanna Fauske. Her henger det en snor-gardin ned fra taket og alt er dekket av kremfarget stoff. Det kommer to personer til syne. En eldre mann og en yngre kvinne. Begge ikledd lyse klær. Han i en wife beater, hun i hvit nattkjole og hvite, lange strømper. Den seksuelt latente konteksten er på plass. Selv hører jeg ingenting, men det gjør heller ikke noe. Lyden fra byen som våkner er et deilig, merkelig og pirrende lydbilde i møte med denne seansen. Det foregår en slags sakte jakt mellom dem, hvor mannen forsøker å friste kvinnen til å sette tærne ned i et fat med kabaret. Han er uttrykksfull og danser på et tidspunkt magedans. Hun er “cool” og ser mot meg gjennom et par solbriller, mens hun teaser mannen med tærne sine som så vidt rører ved matretten. Jeg skulle likt å vite hvilket ansiktsuttrykk jeg selv hadde på dette punktet. Min gjetning er et rimelig trøtt, apatisk og smått overrasket oppsyn. Jeg har i hvert fall mistet bakkekontakten fullstendig. Når sekvensen er over, og det neste jeg ser er de samme, gamle salgsannonsene, ler jeg den høyeste og mest nervøse latteren jeg har produsert på lenge. Den ljomer over den øde plassen og lager et ekko som bare noen få andre kan ha hørt. 

Ni timer senere befinner jeg meg på samme sted. Det er rushtid, Torvet yrer av liv. Jeg setter meg til rette på en av de nye steinbenkene med utsikt mot skjermen og menneskene som går inn og ut av kjøpesenteret. På noen få minutter har jeg overhørt samtaler om alt fra forbrukslån til McFlurry og heroin. Flaskesamlere, hipstere, familiefedre, Tik-tok-ungdommer og Nike-gangstere, pappagutter og akademikere i skjønn forening. Skjermens standhaftige program ruller videre uten at noen virker å legge merke til det. Noe som også er tilfellet når det neste bidraget vises. 

I den korte seansen Bea’s Bingo av Fauske befinner vi oss i en stue. På stuebordet står en glassbolle overfylt med reker og ved siden av dem en bingorulle, en sånn gitterglobus med små bingoballer i. I bakgrunnen skjelner jeg en spygul, skandinavisk 70-talls-innredning som lukter møllkuler og sur tobakk. På hver side av bordet sitter et overvektig par. Også her er den ene personen ikledd wife beater og den andre rosa morgenkåpe. De spiller bingo og fråtser. En reke dyppes i guffen dressing, en kam knuser marengs til pulver som de deretter slikker opp. Jeg får flashback til en litt off Roald Dahl-scene, kombinert med intense Cartoon Network-serier fra barndommen. Iblant puttes det snus under tykke lepper og strekkes på tær i plasttøfler. Ansiktene til de slitne karakterene er bestandig ute av bildet – her er det kroppsdelene som handler, ikke hodene. Som en endeløs dopamin-karusell blir seansen en treffende kommentar på det som foregår fem meter under skjermen, foran og bak skyvedørene på kjøpesenteret.

På kvelden ser jeg Fauskes siste bidrag, Het Krem. Også her iscenesettes en nytelseskultur, en surrealistisk seksualisering gjennom en kombinasjon av mat og kropp. Som en grådighetens fetisj, til hyllest for konsumerismen. Et mantra hos Fauske, og en direkte reaksjon på kulturen som dyrkes i all sin frodighet på Torvet.  

I løpet av det neste døgnet ser jeg de siste sekvensene både på Torvet og hjemme over internett. Jeg spiser frokost med måkene og vaskepersonalet mens jeg ser Amalia Fonfaras Constellation Ritual #1. Det snør, og jeg er redd for å pådra meg urinveisinfeksjon av å sitte på scenen av betong, som står rett nedenfor skjermen. 

Sekvensen til Fonfara er mer langsom enn de andre. Den er en slags instruksjonsfilm om hvordan man kan få et nærere forhold til kunst. To hender legger frem ett og ett objekt fra naturen. Stein, dyrebein og krystaller. Teksten er en slags step-by-step spirituell teori i praksis, hvor hvert av objektene symboliserer strukturer i samfunnet. Siden skal betrakteren “tune” seg inn på, eller meditere over, gjenstandene. Du skal kjenne etter hvordan dette føles.

Instruksjonsfilmen spiller på Instagram-estetiske virkemidler som uskarp vignett rundt kamera, pertentlig bruk av sakte panorering over objekter og belysning som presenterer objektene på en flatterende og nesten TV-Shop-lignende måte. Det gir et komisk slør over seansen. En skarp kritikk til markedsføringen av livsstilstrender, selvrealiserende aktiviteter og identiteter. Slike identiteter kan en også gjenkjenne som hovedtema i Ana Dunjićs Mother, Cleaning. Videoen viser ulike filmklipp av en kvinne som frenetisk vasker og støvsuger. Bildeflaten er speilet inn og motivet fraksjoneres i geometriske mønstre. Kameraet følger kvinnens bevegelser, som, i lag med fraksjoneringen, gjør at bildene virker klaustrofobiske. Som om kvinnen er fanget i en malstrøm av gjentatte handlinger. En transelignende dans drevet av tvangstanker og forpliktelser. Dunjić viser til husmoren som en kulturell rolle. En rolle skapt av samfunnets forventninger og fordommer om hva en kvinne skal gjøre og være.

Skjebnene vi blir presentert for i videoprogrammet LOOK AT ME/ LOOK THROUGH ME får meg til å tenke på  hvordan identiteter formes.  Filmene er et eksempel på hvordan drømmer og forestillinger speiles i det samfunnet vi lever i. Verkene belyser reklamens retorikk. Et språk som får oss til å si det vil jeg ha, det vil jeg bli! De som gir oss det vi trigges av. Den som forteller oss at noe er godt eller sunt, fremfor noe annet. En logikk jeg, som alle andre her på torget, aksepterer med den største selvfølge. For vi får paret oss, slukket tørsten og sulten ved vannhullet – så lenge vi har penger.

Tempe #6: LOOK AT ME/ LOOK THROUGH ME
19.04 – 02.05.2021

Trondheim Torg