Hardcore teori: opplysning som massebidrag

Komplekse kunstteoretiske utlegninger ble lekende lette gjennom suggererende støy og fengende elektronikabeats da performancebandet Textfukkers inntok Trøndelag Senter for Samtidskunst sist lørdag. Works of art is style with ideology/ The Culture industry is aestethic barbary, lød det fra Marte Hodne Haugens messende monotone, nesten atonale, vokal. Frankfurterskolens generaler, Horkheimer og Adorno, utgav i 1947 Kulturindustri: Opplysning som massebedrag, som her har blitt underlagt en nylesning av Textfukkers.

Tekstene som tar form som et knippe låter er basert på sentrale kunstteoretiske verk, der det hele tar form som en krysning mellom performance og konsert. Konseptet er befriende ufarliggjørende, og originalt i både form og utførelse.Den Oslobaserte trioen består av den nevnte Haugen på vokal (og elektronikk), samt Marthe Walthinsen på bass og Espen Lomdalen på elektronikk. Tidligere har de deltatt blant annet på Ultima festivalen og ved Kunstforeningen i Oslo. Der andre kommer med subtile referanser til kunstteorien, er disse unge kunstnerne helt eksplisitte i sin ironiserende formidling av den. Strofen Love is reduced to romance/ Humor is reduced to laughter plasserer pekefingeren på Horkheimer og Adornos forståelse av at kulturen også er underlagt en industri som fremstiller produkter beregnet for et massekonsum. Kulturindustri er et sentralt verk i pensumet ved de fleste studier innen humaniora, og klinger stadig i bakgrunnen av samtidige teorem. Textfukkers er nok svært bevisste sin egen rolle i dette perspektivet, også i sin søken etter opplysning – massebidrag fremfor massebedrag.

Bak bandet ruller tekstene deres over projektoren i form av en PowerPoint-presentasjon, som nøkkelord i en forelesning. Prosjekteringen er også et godt supplement da det tidvis er vanskelig å tyde Haugens vokal. En vokal som av en eller annen grunn, til tross for mange motsetninger, får meg til å tenke på Matt Burt i Trondheimsbandet Dog & Sky. Kanskje det er det atonale aspektet som danner denne parallellen, eller kanskje det er den fascinerende evnen til å oppsummere det komplekse i klartenkte poetiske setninger. Et annet supplement er finurlige hjemmesnekrede minimalistiske rekvisitter og bekledning i sort og hvitt. Med hvite tights, blondetruser og ansiktssminke, samt kubiske pappesker, etter hvert plassert over hodet, fremføres Minimalism and the rhetoric of power. Teksten er basert på Anne C. Chaves kritiske fallosentriske nylesning av minimalismens historiografi. Ta gjerne en titt på musikkvideoen som ligger på YouTube. Etter dette er det vanskelig å betrakte, for eksempel Dan Flavins lysrørinstallasjoner, uten automatisk å tenke på verselinjen The specific angle, the poise, the fixture/ Represents the erect… cock, finurlig akkompagnert av trommemaskin, enkle basslinjer og et klingende triangel. Det er denne banaliseringen som løfter opplevelsen, men som også danner faren for å redusere akademisk seriøsitet til farse og underholdning.

Samtidig er det ufarliggjøringen av lukkede kunstinstitusjonelle forståelser som er prosjektets styrke. Prosjektet balanserer hele tiden på en hårfin linje mellom parodisk harselas over, og respekt for, teoretiseringer innen kunstinstitusjonen. Jeg må le av den banalt forenklende strofen Beuys had fat on a chair, for det var nettopp det konseptkunstneren, Joseph Beuys, gjorde i verket Stuhl mit Fett (1964). Når de videre ikler seg blonde Ina Blom-parykker og drar ut essensen fra hennes On the Style Site (2007) makter de bare akkurat å beholde balansen av oppriktighet og ironisk distanse. 

Konstellasjonen av kunst og musikk har som kjent en lang fartstid sammen, der grensenes utflytning over i hverandre har vært, og fremdeles er, et yndet område for utforskning. Fra modernismens «kunst som musikk» med Vasilij Kandinskijs symfonier og Frantisek Kupkas fuger, til «musikk som kunst» gjennom 1980-tallets no wave, med utgangspunkt i performance og minimalisme (som nevnt av Tommy Olsson i Morgenbladet i fjor). Og til de litt mer kommersielle engelske indierockerne Art Brut, som i 2005 fikk semi-hipsterne til å danse til frasen Modern art makes me want to rock out (wooh!). På samme måte åpner Textfukkers komplekse teoretiske problemstillinger opp for et større kunstpublikum gjennom presise engasjerende tekster og lekende performativ støy-elektronika. De beviser at teori er fengende.