Aksjon og avbildning

I Systemkrise formidles følelsen av samtiden som krisepreget, men utstillingen er uklar når det gjelder kunstens rolle i oppgaven med å kritisere og endre tingenes tilstand.

 
Demonstrasjon som relasjonelt verk

Når man besøker TSSKs utstilling Systemkrise, trer man samtidig inn i et midlertidig hjem. På gallerigulvet er en minimal bolig tegnet opp ved hjelp av sort teip og enkle rekvisitter som dorull, oppvaskbørste, hodeputer og kaffekrus. Tilhørende fotografier og utskrift av en diskusjonstråd fra facebook antyder at det oppmerkede oppholdsrommet kan være en kopi av brakkene som huser flyktninger ved Sandmoen asylmottak på Heimdal. På samme måte som de lignende, like spartanske kulissene i Lars von Triers film Dogville, danner dette miljøet dermed rammen for et mellommenneskelig drama, der kollektivets svik(t) overfor enkeltskjebner spilles ut.

Plantegningen på TSSK er en utvidelse av Andrea Langes prosjekt Atelier Populaire Oslo, som vises på Kunsthall Oslo til 27. april. Til kunsthallen har Lange invitert flyktningene som i et år har demonstrert i palestinerleiren ved Jakobskirken. I ”utstillingsperioden” skal disse, sammen med kunstnere, psykologer og aktivister, tale de papirløses sak gjennom en rekke workshops, foredrag og diskusjoner. Dermed er Atelier Populaire Oslo selv en aksjon, en virkelig hendelse som er en naturlig del av kunstrommet fordi den kan plasseres i en gjenkjennelig form – som diskursivt og deltagerbasert prosjekt. Foruten den skisserte brakkeboligen, består Langes prosjekt også av en informasjonsstasjon der publikum selv kan skrive ut og dele tekstmateriale som belyser problemstillingen, samt arrangementer der papirløse i Trondheim kommer til TSSK. Flyktningetilværelsen vil forsøksvis bli tematisert i samtale mellom prest, filosof og engasjerte kunstnere. Slik videreføres et nødvendig uklart skille mellom relasjonelt verk og politisk aktivisme også i denne delen av Langes prosjekt.

Kunstnerisk form vs. politisk innhold

I Systemkrises øvrige arbeider er avstanden mellom utstilt verk og samfunnsmessig slagkraft uendelig mye større enn hos Lange. Ingen av de andre prosjektene griper inn i virkeligheten på samme måte som Atelier Populaire. De stiller seg heller på siden, som kommentar til eller dokumentasjon fra en kritisk situasjon. Kristin Tårnes’ video Det passer aldri at en krise kommer er en appell, den konfronterer oss med vår evne til å fortrenge eller ironisere bort presserende spørsmål knyttet til menneskeskapte klimaendringer, og ender i en generell oppfordring til hver enkeltperson om å handle. Shwan Dler Qaradakis patosfylte film ”Salte kyss II” er mer av et vitnesbyrd, som gjennom tegninger og personlige foto skildrer kunstnerens egne opplevelser som flyktning. Filmene fremstår som pedagogiske prosjekter, hvis mål er å bevisstgjøre og å skape identifikasjon. Et slikt opplysnings- og overbevisningsarbeid oppleves som overflødig i denne sammenhengen, da man kan anta at kunstpublikummet er innforstått med problemene og innstilt på å handle allerede idet de oppsøker utstillingen. Slik sett blir kunstrammen begrensende for prosjektene, som sannsynligvis ville vekket mer engasjement og hatt større påvirkningskraft dersom de ble vist for en større målgruppe.

Thomas Kvams bidrag til utstillingen er en videreføring av hans mye omtalte prosjekt Krieg dem Krieg. Som en del av dette prosjektet har kunstneren tidligere lastet ned innholdet fra nowthatsfuckedup.com, en nettside hvor amerikanske soldater har delt groteske bilder fra krigføringen i Irak og Afghanistan i bytte mot gratis porno. For et år tilbake gjenpubliserte Kvam materialet fra den nå konfiskerte websiden på nett og i bokform, og i utstillingen på TSSK vises salgs- og blaeksemplarer av sistnevnte. En titt i boken, med bilder av menn som nylig har fått mesteparten av området mellom navlen og knærne omgjort til minekrater eller ansikt og hjernemasse smurt utover en grusvei etter å ha blitt overkjørt, fungerer som visuelt brekkmiddel. At det er grunn til opponere forstår vi gjennom kroppens egne reaksjoner på materialet vi konfronteres med, og denne direkte og umiddelbare påvirkningskraften er bokens absolutte styrke, ved siden av dens funksjon som eneste arkiv over et etisk diskutabelt, men unikt billedmateriale.

Ved siden av boken og et par redaksjonelle saker om prosjektet viser Kvam plansjen Attack, et gedigent hvitt ark fylt av linje etter linje med bokstaver, tegn og siffer som på avstand smelter sammen til en ensartet, grå flate. Attack kan knyttes til resten av Krieg dem Kriege fordi tegnene på plansjen utgjør adressene til datamaskiner som ble brukt i et hackingangrep av Kvams nettside, et angrep som fant sted rett etter at webpubliseringen av de ulovlige bildene ble kjent, og som dermed kan mistenkes for å være en forsøk på sensur av sensitiv informasjon. Problemet her er at bildet ikke makter å formidle sitt innhold; i motsetning til boken, som er agitasjonsskapende i seg selv, kan vi kan umulig begripe at Attack illustrerer hva Kvam kaller et ”digitalt bokbål” med mindre vi blir det fortalt. Denne innvendingen – som også kan rettes mot en rekke andre andre konseptuelle verk – oppnår særlig aktualitet i og med prosjektets uttalte intensjon om å skape offentlig debatt. Riktignok evnet kunstneren å formidle prosjektet og dets politiske brodd svært godt i sin verkspresentasjon på åpningsdagen, men det politiske ligger like fullt ved siden av den utstilte plansjen.

Retningsløst

Samlet sett kan man si at samtlige verk i utstillingen Systemkrise har utgangspunkt i samfunnsproblemer som er tydelig tilstede i media, og er basert på dokumentariske teknikker som foto, video og gjenbruk av nyhetsmateriale. Ulikhetene mellom verkene er imidlertid større enn fellestrekkene. For det første har arbeidene sitt fokus vendt i forskjellige retninger, mot klimaendringer, krigføring, flyktningepolitikk, finanskrise eller sensur, noe som gjør at utstillingen som helhet virker ufokusert. Videre synes arbeidene å demonstrere ulike oppfatninger om kunstens samfunnsrolle: Mens noen bidrag forsøker å ta et reelt oppgjør med status quo, er det tilstrekkelig for andre verk å tematisere problemene mer eller mindre eksplisitt.

Arbeidenes ulike tilnærminger til samfunnsmessige problemer, fra det aksjonistiske i Atelier Populaire til det meditative i filmverkene, kan minne om menneskers individuelle reaksjoner i krisesituasjoner: Noen er handlekraftige og løsningsorienterte, mens andre er passive, lammet av skrekk eller avventende. I sin mangfoldighet fyller utstillingen slik sett sitt mål om å kaste lys over følelsen av krise, som nettopp kan kjennetegnes av retningsløshet og mangel på samhørighet. Mer fruktbart ville det nok likevel vært om Systemkrise rettet en mer systematisk og spisset kritikk mot noen av de mange forholdene den fremstiller som kritiske, snarere enn å gi et generelt bilde av nået som en tid i ”krisens tegn”. Håpet er at knippet av arrangementer som følger utstillingen kan bidra produktivt i så måte.

Systemkrise
Trøndelag senter for samtidskunst
14. april – 5. Mai 2012

Silje Figenshou & Joar Nango, Thomas Kvam, Andrea Lange, Shwan Dler Qaradaki og Kristin Tårnes.