Skår i kunstnerens prisme
Kritikk, Margrete Abelsen 18.09.2012
I sitt andre år ble den selvinitierte1 kunsthappeningen Trondheim Open arrangert i begynnelsen av september. I tillegg til åpne atelierer ble det arrangert et faglig program over tre dager bestående av en kurator – og kunstnersamtale og et heldags seminar. Årets utgave, Byen gjennom kunstnerens prisme, stilte spørsmål ved kunstnerens rolle i det offentlige rom og på hvilken måte kunstnere kan være delaktige i byutviklingen.
Ikke sjeldent oppleves de kommunale og statlige føringene for kunst i offentlig rom og byplanlegging så sterke, at kunstnere risikerer å måtte gå på kompromiss med sin faglige integritet i utforming av prosjekter i denne konteksten. Offentlig utsmykking skal ivareta flere interesser, og økonomiske rammer, brukervennlighet og arkitektonisk tilpassning prioriteres over kunstnerisk uttrykksfrihet. Ofte ender kommunalt eller statlige initierte kunstneriske ytringer i offentlig rom som konforme og trygge, og beveger seg langt unna uttrykk i samtidskunsten ellers.
Ønsket om å tilføre kunst i byrommet som fyller sin funksjon som samtidskunst ble i 2007 initiert av kunstprosjektet Generator – et tre måneders samarbeidsprosjektet mellom Trondheim kommune og Trøndelag Senter for Samtidskunst. Generator utforsket det temporære kunstprosjektets kvaliteter og muligheter, og lyktes langt på vei med å orientere kunsten mot deltakerbaserte strategier. Debatten ble videreført i serien Kunstneriske kompromisser i offentlige rom i 2010-11, her på ArtScene Trondheim. Utgangspunktet for ASTs artikkelserie var å diskutere premissene for denne kunstformen og å bidra til en bevisstgjøring om hvilke rammer oppdragskunsten inngår i. Deltakerne under Trondheim Opens program var invitert til å diskutere alternativer måter for kunstnere å innta det offentlige rom gjennom sine prosjekter. Diskusjonene viste i hovedsak to alternative strategier: varighet og motstridighet.
Varighet
Den engelske kunstner og kuratoren Paul O’Neill påpekte under heldagsseminaret viktigheten av prosess, i sitt innlegg ”The Curatorial as Constellation: Durational Public Art and the Cohabitational time”. O’Neill har lang erfaring med å utforme sosialt involverende utstillingsprosjekter der kurateringen er en konstellasjon av aktiviteter. Kuratering og utforming av prosjekter tjener i følge O’Neill på å benytte seg av langvarige prosesser fremfor nomadiske, omreisende og kortsiktige tilnærminger. Når et prosjekt utvikles over tid vil det samle mer handling, nye impulser og ulike sosiale relasjoner underveis – varigheten har en verdi i seg selv. Her var O’Neill inne på det den amerikanske kunst- og arkitekturteoretikeren Miwon Kwon definerer som en diskursiv retning, hvor kunstneren griper inn i rommet og aktivt kommenterer stedet gjennom verket. Stedet blir et sosialt heller enn et fysisk sted, og verket en prosess der tidsaspektet, ikke formaspektet, blir det sentrale.2
Denne strategien ble også benyttet av kuratorene Jörgen Svensson og Jan Inge Reilstad i prosjektet Nabolagshemmeligheter (2004-2010). Åtte kunstnere fra ulike deler av verden ble invitert til å forme hver sine arbeid i dialog med ulike steder i Stavanger og Sandnes over en periode på 20 måneder. Felles for de fleste av bidragene er deres vektlegging av det tidsspesifikke og prosessorienterte som verktøy for kunstneren som arbeider med mennesker og offentlig rom. Prosjektet ble, i likhet med Generator, kritisert for ikke å være involverende og synlig nok. Reilstad innrømmet også at prosjektet i etterkant ikke har hatt så store effekter og funksjon som ønskelig.
Å vektlegge en langsiktig prosess der prosjekter kan utvikle seg over tid er det de privilegerte få som i realiteten får mulighet til å utføre, de kunstneriske produksjonsvilkår tillater sjelden en slik arbeidsmetode. Svensson og Reilstad er privilegerte med tanken på at deres prosjekt tok del av en større satsning på Stavanger som Kulturby 2008. De hadde også 5 millioner kroner å gjennomføre prosjektet med.
Professor ved Kunstakademiet i Trondheim, Simon Harvey, vinklet tidsbegrepet over til den statlige/ kommunale planleggingen av byrommet, og oppfordret til å tenke på gradvis utvikling som tillater det nye å integreres med det gamle. Brattøra ble benyttet som et eksempel der man utålmodig har satt opp nye signalbygg som Rockheim og Clariton Hotel hvis monumentale fasader ikke makter å skape nysgjerrighet eller tilby gradvise oppdagelser. Harvey påpekte også at det skjer en homogenisering og forflatning av byrommet når mange bygg reises samtidig.
Motstridighet
For å finne svar på noen av de spørsmålene Trondheim Open reiser har de invitert Lars Ramberg til å gjøre en undersøkelse av situasjonen Trondheim er i – et udefinert prosjekt som skal gå sin gang over tid, og som kanskje vil materialiseres, kanskje ikke. Under lørdagens kunstnersamtale gikk Ramberg gjennom flere av sine arbeider, hvor mange har blitt stanset av norske oppdragsgivere, på grunn av sin motstridige karakter.
Ramberg er kjent for verk som Palast des Zweifels, Libertè og Troja – der sistnevnte var et bidrag til Nabolagshemmeligheter, men som ikke ble realisert. Yersina Pestis, vinnerforslaget for utsmykking av to eksostårn i Bjørvika ble også avlyst, av oppdragsgiverne Veivesenet og Oslo Kommune i 2010. Prosjektet skulle kunne ha tatt form som 72 000 lysdioder i formasjon som den genetiske koden til bakterien som førte til Svartedauden. Når Veivesenet ikke ønsker verket gjennomført handler det muligens om hva verket signaliserer: sykdom og pest i direkte tilknytning til tårn som daglig slipper eksos fra 90 000 biler rett ut i atmosfæren. Prosjektet former slik kritiske spørsmål til egen oppdragsgiver, og det kan stilles spørsmål ved om meningsinnholdet har vært medvirkende til at oppdragsgiver har trukket seg fra å realisere vinnerforslaget.
At man i Norge mangler en offentlig diskurs med rom for uenighet ble påpekt av flere av de inviterte foredragsholderne. Kunstsynet er generelt knyttet opp mot sin nytteverdi og ikke som en intellektuell kommentar til vår samfunnsmessige situasjon. Når kunst i offentlig rom på sitt mest kompromissvillige inngår i en kulturindustri med politisk vinning, bør rammene motarbeides. Selv om kunstnernes eksistensgrunnlag paradoksalt nok delvis avhenger av denne industrien, er det nødvendig at kunsten danner motstand gjennom for eksempel å være diskursiv, varig eller motstridig.
Foredragsrekken var et velkomment bidrag under årets TO og gav arrangementet en kontekstuell ramme som mange opplevde som fraværende i fjor. Det teoretiske fokuset gjorde en også pinlig klar over spriket mellom idealene i teori og hva som er tilrettelagt for å gjøre i praksis. Derfor oppleves det også noe fåfengt når de diskuterte strategiene henvender seg kun til kunstnere, som en oppfordring til å gå ut og erobre det offentlige rom, og ikke går mer aktivt ut mot for eksempel den kommunale utsmykkingsordningen eller andre aktører i det politiske og kommersielle offentlige rom.
1 De involverte institusjonene er Trøndelag Senter for Samtidskunst, Trondheim kunstmuseum, Atelier Ilsvika, Lademoen Kunstnerverksteder og Rake atelierfellesskap.
2 Miwon Kwon: One Place after Another:Site-Specific Art and Locational Identity (2004)