Mot det sorte hullet

”As a black hole, a city is a concentration of energy, a dense spot with a strong gravitation. It is a mysterious and a mythical place. A place sucking energy and releasing energy, growing in mass with every object or human drawn into the city`s center, into the black hole. “

Denne analogien av byen som et sort hull er å lese på plakaten som følger med utstillingen Point of No Return av kunstnerne Björn Hegardt og Theo Ågren. Installasjonen inne i det lille visningsrommet til Rake illustrerer dragningen mot et sort hull som genereres i implosjonen av byens omfattede regulering.

På utsiden av visningsrommet er en stol på vei inn gjennom ytterveggen – det virker å være et gravitasjonsfelt på innsiden. Inne virvles interiøret sammen i en strøm og trekkes ned gjennom et kaffebegers uendelighet – det sorte hull. Et sort hulls gravitasjonskraft opptar alt, massen er så konsentrert at ikke engang lyset unnslipper. Bord, stoler, planter, bøker, lamper, speil og annet interiør (og der er også Rene Magrittes pipe) er frosset fast i det avgjørende øyeblikk, før det trekkes ned mot og absorberes av det store intet.

Ågren og Hegardt som tidligere har studert ved Kunstakademiet i Trondheim, har over de siste 10 årene utformet flere stedsspesifikke installasjoner der interiøret virker å overskride rommets grenser. Fremgangsmåten kan blant annet minne om den sveitsiske duoen Peter Fischli og David Weiss´ postapokalyptiske lekenhet med hverdagsobjekter. Objektene på Rake virker å ha et indre liv, men er også et bilde på en mental tilstand, et mentalt interiør, av situasjonen byen og dens innbyggerne befinner seg i. Hendelsesforløpet fryses i sitt mest sentrale øyeblikk, akkurat i det konsekvensene av hendelsene ikke lengre kan avverges og når følgene er uopprettelige – a point of no return. Å vende tilbake er fysisk umulig.

Stedet har større betydning enn man først innser: Rake som er plassert i Elgesetergate vil også opphøre å eksistere i sin nåværende form. For å forbedre miljøet rundt den hardt trafikkerte og forurensede gaten, som har vært hovedfartsåren inn til sentrum fra sør de siste 120 årene, er det planlagt en renovasjon av området og en eventuell omlegging av veien. Den gamle bygården bak Rake og Rake selv, vil måtte rives og mye historie vil gå tapt. Det er nettopp dette som ligger i den benyttede analogien til sorte hull – tiden fryses for et sekund og det spørres: hvor er det byen er på vei? Sorte hull blir til når en stjerne imploderer, når den kollapser under egen vekt, og all masse samles på ett enkelt punkt som skaper et enormt gravitasjonsfelt. Det samme kan skje når gentrifiseringen (eller riktigere, middelklassifiseringen) blir så omfattende at den spiser opp all historie eller mulighet for diversitet.

Installasjonen aktualiserer slik de siste årenes debattering om byplanlegging i Trondheim. Den hurtige oppføringen av effektive og konstnadsbesparende nybygg som erstatter historiske bygninger kritiseres av flere hold for å homogenisere og forflate bybildet. Samtidig finner man her, som i alle vestens storbyer en gentrifisering av gamle arbeiderstrøk. Noe som for eksempel resulterer i at personer med lav inntekt må flytte når boligprisene øker, og at byrommet tappes for variasjon.

It all goes down the drain. Denne herlig pessimistiske hverdagsrealismen fungerer mer som en åpen kommentar enn som sviende kritikk. Likevel minner den oss om at det er mulig å tenke byplanlegging, og menneskers rolle i den, på andre måter enn at man skal stå handlingslammet ovenfor reguleringer av våre omgivelser. Kommentarer som dette har et potensial til å skape friksjon i det politiske og næringslivsmessige tunnelsynet. Hvis det velges å lyttes til, vel og merke.