Forskjellige uttrykk under samme tak

Under the same roof er en duoutstilling av Carlos A. Correia og Enrique Roura, og den femte utstillingen i Babels nye lokaler. I det som tidligere var en gymsal er det høyt under taket, mye gulvflate, og rom til verk som ikke ville fått plass i mange andre utstillingslokaler i byen. På samme tid kan rommet kreve mye av utstillingene som settes opp på Babel, noe jeg synes Under the same roof delvis preges av. 

Før man kommer inn i den store salen, må man passere under et lavere tak kledd med skjenning, et tradisjonelt flatbrød fra Trøndelag. Flatbrødene er lagt som fliser over inngangspartiet og merket med spraymalte symboler. I teorien er det et sterkt grep, men verket er dessverre ikke så lett å bli oppmerksom på, og har ikke fått den sanselige og romlige tyngden det kunne hatt. Skjenning er både et kjærkomment og komisk materiale å kle taket med, og det kunne vært både absurd og overraskende. Dessverre så slår ikke verket meg som noen av delene, for glimtet av himlingsplaten bak flatbrødene bryter illusjonen, i tillegg er taktiliteten som kunne gjort et slikt verk virkningsfullt ikke til stede. 

I salen står Rouras to geometriske skulpturer, med tittelen At a Point of No Convergence. De er bygget opp av smale trestaver, hver struktur har ulike farger: oransje og rødt, og grønt og blått. Stavene møtes i små knutepunkter som er 3D-printet av PLA-filament. Satt sammen blir delene ujevne, kantede og transparente volumer, som delvis minner om stillaser, delvis om tredimensjonale strektegninger. Det er imponerende hvordan skulpturene strekker seg i høyden, særlig i møte med den store gymsalen. Sånn sett egner de seg godt i Babels nye rom. Likevel opplever jeg at verket ikke er helt forankret i gymsalen. Det er vanskelig å koble skulpturene, både tematisk og materielt, til resten av utstillingen. Det er paradoksalt at skulpturene, som er helt avhengige av et slikt utstillingsrom, virker litt malplasserte og avventende i møte med rommet og utstillingen. 

Langs den ene veggen står Correias videoverk The Body It Returns To, bestående av syv videoer og lyd. På skjermene vises nærbilder av små, repeterende kroppslige handlinger, med tilhørende lyd. Vi får ikke se ansiktet til de avbildede. Noen piller på neglebåndene sine, knekker ledd, pirker på en skorpe, mens andre klør seg i hodebunnen, for å nevne noe. Disse verkene er utstillingens høydepunkt. Jeg merker at jeg rynker på nesen, nettopp fordi verket så vellykket iscenesetter den pinlige, kroppslige intimiteten det undersøker. Når handlingene forstørres på skjerm og ledsages av lyder, blir de plutselig påtrengende og fremstår tvangspregede. Det er ubehagelig å se på, men oppleves derfor også presist. 

Poet og arkitekt Margrete Aas har skrevet et dikt i to vers til utstillingen, som langt på vei greier å sy verkene sammen til en helhet. Diktet har fått den passende tittelen Himlingar, og versene speiler utstillingens bevegelser mellom kropp, omsorg, materiale og konstruksjon. Det er et fint grep. Diktet er gjengitt i utstillingsteksten en får med seg når en entrer lokalet, men kunne med fordel fått mer plass i selve utstillingen. 

Med tittelen Under the same roof forsøker Correia og Roura å peke på en sammenheng mellom utstillingens tre verk: Om forholdet mellom kropp, materiale og bygget miljø – og den gjensidige sårbarheten disse elementene imellom. Det er en fin idé, men jeg synes at kunstnerne bare delvis lykkes i å undersøke disse forholdene. Under the same roof er sterkest når ideen blir konkret og kroppsliggjort, som i Correias video. Utover dette synes jeg at forbindelsen mellom arbeidene er for svake, de antydes bare. Den tydeligste sammenhengen i utstillingen er i dette tilfellet at verkene befinner seg under samme tak. 

Alle foto: Lili Zaneta

Under the same roof 
Carlos A. Correia og Enrique Roura
Babel visningsrom for kunst
8. mai–14. juni 2026