Kildehenvisningens kunst

Utstillingen Fly doves, fly av Oscar Eriksson Furunes vises for tiden i K.U.Ks kjellerlokaler. Furunes bor i Malmö og Trondheim, og viser nå sin første separatutstilling. Han stiller samtidig ut ved Høstutstillingen i Oslo hvor han også har mottatt den høythengende Høstutstillingsprisen. 

I utstillinga på K.U.K. reflekterer Furunes over hvordan ulike samfunn har behandlet og kriminalisert skeive miljøer gjennom historiske kilder og symbolikk. Særlig bruken av fugler som symbol i disse miljøene er et gjennomgående motiv hos Furunes. Slik som i tittelen Fly, doves fly – et varselsignal oversatt fra russisk som var brukt for å advare om razzia i det homofile miljøet i Moskva i etterkrigstiden. Dette er en av mange historier fortalt gjennom bearbeidet arkivmateriale, som fotografier, objekter og lyder, i utstillingen. Furunes spør seg hvordan disse historiene påvirker oss i dag, og hvordan de er med på å forme vårt blikk mot fremtiden. Historier som utvilsomt er aktuelle, men som og innehar en kompleksitet som Furunes ikke fullt ut evner å gjenspeile.

Fotografier er lagt bak semi-transparente polyesterblokker i ulike farger. Noen henger alene, andre i større grupper, presist oppdelt i identiske rektangler. Verkene viser ansikter og andre kroppsdeler, tomrom og skygger, med titler som henviser til pigmentet de er farget i: blue, amber og red. I programteksten står det at fotografiene er tatt ved ulike klubber og hemmelige tilstelninger for skeive i blant annet Amsterdam og Helsinki på 1960-, 80- og 90-tallet. Personene som avbildes ser ikke ut som at de er klar over at de blir tatt bilde av. De kikker til siden, mot noe utenfor bilderammen i en hverdagslig ro. Det gjennomsiktige polyesteret gir motivene en drømmeaktig atmosfære, som om det er minner hentet fra en fjern tid. Verkene er lekre og innbydende, men ikke glorete. De kan gi assosiasjoner til religiøse ikoner, som om jeg betrakter bilder av skeive helgener, eller kanskje engler, om jeg skal følge fugle-tematikken som ellers rammer inn utstillingen. Her er Furunes’ formspråk disiplinert og viser et måtehold som i og for seg kommuniserer på en tydelig måte. Men om bildene faktisk evner å favne kompleksiteten i disse tragiske historiene, er jeg usikker på. 

I kontrast til de myke og drømmende fotografiene er belysningen unødvendig hard, noe som skaper et gjenskinn i polyesteroverflaten. Dermed må jeg innimellom gå helt inntil bildene for å se klart. Dette virker ikke helt tilsiktet, for ikke alle bildene er like utsatt for denne belysningen. Men på den andre siden gir selve handlingen – at jeg må gå helt inn på disse tilsynelatende private fotografiene – en ekstra dimensjon til opplevelsen av kunsten. For det gjør meg også til en slags etterforsker eller spion om jeg vil følge utstillingens anslag. Denne dimensjonen kan også være tilstede i opplevelsen av en større samling fotografier, som i en mosaikk, hvor jeg selv må fylle ut tomrommet for å forstå motivet. 

Verket Night watch består av et titalls lamper formet som ugler, plassert på hver sin lille hylle utover en veggflate. Lampene tennes én etter én i gult, rødt og grønt. Til slutt lyser de opp hele veggen og blinker deretter i kor. Så er det mørkt igjen. Jeg leser at ugle-lamper tidligere ble brukt som kodespråk i skeive barer. Hvis de ble tent var det fare på ferde. Her er med andre ord mørket og fraværet av lys noe trygt, mens lyset blir et varsel om at noen er ute etter deg. Når hele veggen til slutt er opplyst er beskjeden klar; farer finnes over alt. 

Installasjonen Light Blue befinner seg i hvelvkjelleren. Gulvet er dekket med små glassbiter som sammen danner et svakt, lyseblått skjær. En mørk, pulserende lyd kommer fra hver kortende av rommet. Jeg må stå helt stille for ikke å overdøve den med lyden av glasskårene som gnisser under skoene mine. Melodien har tittelen Fly, duer og er ofte sunget av barnekor i Russland. Her er melodien forvrengt til denne mørke, nesten marerittaktige lyden. Det er nesten så jeg får følelsen av å være i en filmsekvens av David Lynch, eller på et slags futuristisk minnested. Men belysningen er blendende sterk og hvisker ut skyggene i rommet, og dermed stemningen med dem. Noe som igjen får arrangementet til å oppleves uforløst, som om et sentralt element mangler. Både melodien og fargen lyseblå er referanser til det tidligere nevnte kodede språket som ble brukt blant homofile i Russland. Det gir meg kunnskap om motivasjonen bak materialvalget og dets forhold til tematikken, men tilfører lite annet til selve opplevelsen av rommet.

I naborommet er det plassert to fuglereder konstruert av såkalte fuglepigger: ståltråder designet for å holde fugler unna bygninger eller andre konstruksjoner i offentlige rom. De to er enkelt opplyst og plassert på en lav, hvit sokkel. Tittelen på verket er også Fly doves, fly, og med lyden av den russiske korsangen i det fjerne kan arrangementet gi assosiasjoner til et slags krigsminne. Symbolikken er klinkende klar, verket fremstår som et minnesmerke over skeive personer i en utrygg verden, og da særlig i en russisk kontekst. Verket fremstår på den måten bastant og svulstig,  som en satirisk fremstilling av fremtidens propagandistiske minnesmerker, noe som forsterkes av den gitte historiske rammen.

Det siste verket i utstillingen tar meg opp på taket av K.U.K. Her står et stort, svartmalt fuglehus, et verk som har stått her i noen år allerede. Fra innsiden høres kvitring, krafsing og lyder av vingeslag. Det blander seg med lydbildet av byen og gjør meg oppmerksom på det som omkranser meg. Verket står støtt alene, men virker også som en antenne for den fortiden som det blir fortalt om i kjelleren. Det knytter sammen tid og sted. Trondheim med Moskva, Helsinki og Amsterdam. For kanskje er det brevduer som bor her? Som sprer ryktet om et herberge og et fristed for de andre duene der ute. Lest slik forteller fuglehuset om en drøm om frihet, og løfter slik utstillingens ellers tunge narrativ til noe så sjeldent som et håp om en bedre fremtid.

Furunes er nøye med sine kildehenvisninger og forklaringer, med god grunn. Tematikken og historiene er lånt fra en annen tid og fra andre, virkelige personer. Det er sensitivt materiale som bør håndteres med respekt. Jeg synes likevel Furunes kunne tatt seg større frihet i arbeidet med dette materialet, da verkene fort blir ganske direkte i sitt uttrykk. For narrativene og symbolene i anslaget er ladet, og gir mulighet til å utfordre uttrykkene i langt større grad, rent kunstnerisk, etter min mening. Å stole på anslaget ville gitt Furunes et større kunstnerisk handlingsrom som på samme tid ville vært en tillitserklæring overfor betrakterens fortolkningsevne. Det ville åpnet for en opplevelse av narrativene som mer komplekse og dypere enn de er i sin opprinnelige form som historiske kilder.

Fly doves, fly 
Oscar Eriksson Furunes
Kjøpmannsgata Ung Kunst
9. september – 3. November 2024