Et minnested for kollektivet

Finnes det én klar vinner blant de ti forslagene til et permanent minnested etter 22. juli i regjeringskvartalet? Eller viser konkurranseutkastene som ble presentert på et seminar i Oslo 6. juni at minnestedkulturen krever en kollektiv løsning?

Når vi vet at terrorhandlingene 22. juli 2011 påførte det norske samfunnet et kollektivt traume, burde ikke da minnestedet også skapes kollektivt med den hensikt å fungere for et kollektiv? Det er et naturlig spørsmål å stille etter seminaret der de ti utvalgte bidragsyterne presenterte sine forslag. For selv om folk er berørt i ulik grad av det politisk motiverte terrorangrepet, er det liten tvil om at minnet om den verste, norske terrorhandlingen etter andre verdenskrig har satt seg i kroppen til mange mennesker – i hvert fall for alle dem som opplevde det direkte, og for de etterlatte og pårørende.

Det er ikke hyggelig å snakke om terroren. Men det er nødvendig. Det merket vi under presentasjonene torsdag 6. juni: Flere av kunstnerne viste at de var direkte berørt av møtene de hadde hatt med overlevende og etterlatte etter terroren. Kunstner Anna Daniell hadde problemer med å kontrollere stemmen da hun presenterte sitt forslag. AK Dolven presenterte sitt og arkitekt Cathrine Viganders forslag med et dempet alvor som viste at hun var sterkt preget av det hun hadde opplevd. Og det smalt da Hanne Tyrmi innledet sin gruppes videopresentasjon med at dette vil bli hardt og brutalt, at de ikke vil glatte over det som har skjedd. «Du skal føle at tiden stanset den dagen.» – sa hun om sitt forslag til minnested.

Mange av oss som opplevde terrorangrepet indirekte og på avstand, får også en sterk, fysisk opplevelse når terroren kommer frem i bevisstheten: Vi kunne vært der. Jeg bor i Oslo, og jeg er ofte i sentrum. Men i juli 2011 var jeg langt av gårde da det smalt i regjeringskvartalet. Selv om jeg ikke ble direkte rammet, frembringer tanken på terrorangrepet fortsatt sterke følelser, 13 år etter. Gjennom årene som er gått har jeg reflektert over hva det gjorde med oss som individer og samfunn, som et kollektiv. Jeg har skrevet om det, og jeg har jobbet med å skaffe kunst til Utøya. Det at jeg kjenner noen som kunne blitt drept da bomben eksploderte ved Høyblokken i regjeringskvartalet, har bidratt til engasjementet mitt. Jeg kjenner andre hvis barn overlevde Utøya. På AUFs sommerleir ble 69 mennesker skutt med kaldt blod. Totalt ble 77 liv avsluttet denne sommerdagen, åtte av dem ble drept i regjeringskvartalet i Oslo sentrum.

Ett av formålene med minnestedet er å reflektere rundt det ufattelige ved terroristens handlinger. 33 av de drepte på Utøya var under 18 år. To av dem var bare 14. Det kunne imidlertid endt mye verre – det er grunn til å huske at 495 medmennesker overlevde massakren på Utøya. Mange av dem ble skadet for livet, fysisk og psykisk. Så når storsamfunnet bygger minnesteder, er det for at de overlevende og etterlatte skal kunne leve videre midt iblant oss – også i en fremtid der en stadig større del av befolkningen ikke opplevde 22. juli selv.

Den tidligere nevnte Tyrmi-videoens åpningsbilde var fra et hogstfelt der trestammene lå strødd hulter til bulter. Det så ut som et bombenedslag, og du kjente det umiddelbart igjen da perspektivet skiftet til å vise modellen av minnelunden gruppen foreslår i regjeringskvartalet. Kunstnergruppen formulerte akkurat det konkurransens arrangør, KORO, nevner som sentrale målsettinger for minnestedet etter 22. juli i regjeringskvartalet (lett omskrevet): At det skal vise terrorens brutalitet; at det skal bygge fellesskap og hedre minnet om dem som ble drept, skadet og traumatisert; og at det skal vise håp for fremtiden.

Det gjør gruppen ved at landskapsarkitekt Rainer Stange bygger en minnelund av nye trær, busker og en blomstereng rundt en lysning med Hanne Tyrmis avkappede treskulpturer støpt i bronse. En stor stubbe skal ha navnene på de drepte risset inn som årringer. Minnelunden vil fungere greit nok om vinteren, men om våren, sommeren og høsten vil den i enda større grad oppfylle KOROs mål; her vil blomstringen og høstfargene oppleves som en hyllest til fremtiden og håpet. Tredje mann i teamet, arkitekt Henning Sunde, foreslår å trekke lindealleen foran høyblokken helt ut til Akersgaten, slik den var opprinnelig. Det vil styrke opplevelsen av en grønn tverrakse mot Akersgaten, og sammen med minnelundens grønnsvær vil det skape et attraktivt sted.

Denne løsningen er et uttrykk for at måten vi bygger minnesteder på er i endring. Det er mange grunner til det. Det er ikke lenger slik at minnesmerker blir betraktet som noe vi utelukkende skal beundre. Spørsmålet vi må stille oss er hvordan minnestedet i regjeringskvartalet skal fungere, sammenlignet med historiske minnesmerker? Vi må også se den nye plassen i sammenheng med det kansellerte forslaget på Sørbråten ved Utøya, «Memory wound» av Jonas Dahlberg, og de ferdige minnestedene på/ved Utøya, i Trondheim sentrum, samt Nico Widerbergs masseproduserte monument flere steder i Norge.

En ting er sikkert: Oppdragsgiver KORO, statens fagorgan for kunst i offentlig rom, ønsker ikke å gjenta fiaskoen med det første minnestedet på Sørbråten, på landsiden innenfor Utøya. Jeg er ikke i tvil om at Dahlberg hadde det beste forslaget da han ble utpekt som vinner av konkurransen i februar 2014. Problemet er at beslutningen ble tatt uten at hverken lokalbefolkningen eller de overlevende og etterlatte var med i evalueringen. Alt som kunne gå galt, gikk galt, og etter trusler om rettssak fra lokalbefolkningen i Hole kommune, valgte den nye Høyre-regjeringen å trekke forslaget.

Siden har årene gått. KORO har lært, og denne gangen har de gjennomført en prosess som inngir tillit og virker inkluderende. Etter en åpen runde der 220 søkere skrev et motivasjonsbrev, ble ti kunstnere, arkitekter og grupper plukket ut til en første runde. KORO har arrangert en seminarrekke, deltagerne har vært på befaringer og de har møtt overlevende og etterlatte. I september skal den ti mann- og kvinnesterke juryen peke på tre deltagere som skal jobbe videre med utkastene. Resultatet blir presentert i mars 2025, og minnestedet i regjeringskvartalet kan antagelig stå ferdig til 15-års-markeringen i 2026.

Forslagene må også forholde seg til at det finnes en annen tradisjon for historiske minnesmerker, som rytterstatuer av konger og andre helteportretter. Ordet «helt» bør i våre dager helst skrives med anførselstegn, fordi vårt syn på fortidens helter har forandret seg vesentlig med de siste årenes bevissthet rundt «Me too» og «Black lives matter». Selv krigsmonumenter som skal hedre dem som kjempet mot nazistenes okkupasjon under andre verdenskrig, betraktes annerledes i dag. 

I dag kan vi spore et større behov for en fellesskapsorientert, kollektiv kultur. Til regjeringskvartalet vil Sumayya Vally og Suzanne Lacy lage en hage med stillaser som tilbyr samlingsplasser. De ønsker at minnestedet skal innby til kollektive handlinger, og at det skal bre seg utover i byen. Problemet er at de mangler en forståelse for hvordan dette vil fungere i vinterhalvåret, som kan vare i opptil seks måneder i Oslo sentrum.

Det samme problemet møter kunstner Merete Røstad og Jad El Khoury. De har en gressbakke som hovedelement i sitt forslag. Den er inspirert av «bakken» på Utøya, som er kjent for sine konfronterende debatter der statsministre og politikere blir grillet i et åpent uenighetsfellesskap. På Utøya har bakken en definert ramme, men i regjeringskvartalet blir det ganske krevende å få til noe tilsvarende. De fysiske rammene er ikke til stede, og i vinterhalvåret vil det se grått og trist ut. Men de skal ha honnør for at de skjuler inngangspartiet til den underjordiske delen av 22. juli-senteret. Denne inngangen kan fort vise seg å bli en visuell forstyrrelse for mange av utkastene til minnestedet.

Jeg var på Utøya dagen før seminaret i Nasjonalmuseet i Oslo. Der så jeg med egne øyne hvordan arkitekt Erlend Blakstad Hafners «Hegnhuset» er et godt eksempel på hvordan tolkningen av minnefunksjonen er endret. Nybygget er reist som et minnested rundt det gamle kantinebygget, der flere av ofrene ble skutt. Det nye bygget hegner om det gamle, og dermed også om minnet om dem som ofret livet. Det er plassert på skrå rundt kantinebygget, noe som gir det flere soner som kan brukes til ulike formål. I hjørnene er det blant annet et demokratisenter der flere tusen ungdommer har lært om demokrati og ekstremisme.

På Utøya har AUF også et eget minnested, «Lysningen». Navnene på de drepte er stanset ut i en stor stålsirkel som henger mellom trærne på det ene stedet på øya der det ikke skjedde noe vondt 22. juli. Det kom til som resultat av en lang prosess der Utøyas tidligere daglige leder, Jørgen Watne Frydnes, tok seg tid til å reise rundt og snakke med alle som hadde vært på øya, etterlatte og pårørende. Prosessen ledet frem til minnestedet, formgitt av arkitektkontoret 3RW.

Minnestedet på Utøya er et eksempel på en trend de siste tiårene: Historiens vertikale monumenter er byttet ut med horisontale og demokratiske markeringer. Vi ser det i Maya Lins «Vietnam Veterans Memorial», 1982 i Washington D.C.; i Peter Eisenmans «Memorial to the Murdered Jews of Europe», 2004 i Berlin; og Doris Salcedo «Fragmentos», 2018 i Bogota, Colombia.

En som ikke forholder seg til trenden med horisontale løsninger er kunstner Matias Faldbakken. Han vil tvert imot skape en replika av stålriggen som støtter Pablo Picasso og Carl Nesjars «Fiskerne», relieffet som ble skåret løs fra Y-blokken i forbindelse med den (etter min mening) famøse rivningen. Relieffet skal plasseres i A-blokken, men stålet er allerede solgt, så Faldbakken må lage en kopi av riggen. Han vil fylle den med enten en mosaikk eller et glassmaleri, vakre bilder som han mener har en relevans til Utøya. Jeg tror imidlertid skulpturen vil bli for dominerende og bastant, og at den kan bli et uromoment.

Kunstner AK Dolven og arkitekt Cathrine Vigander jobber også vertikalt med sitt monument. Men deres minnested, som består av en høyreist skulptur i gjennomskinnelig Fauske-marmor med et innvendig lys som vil bevege seg inne i monumentet, har et forsonende trekk i et plassgulv med subtilt markerte fotspor etter dem som løp for livet på Utøya.

Kunstner Marianne Heiers presentasjon var den klart mest politiske av de ti. Hennes forslag har form som et hvelv med et hull i toppen, slik vi finner det i Pantheon i Roma. Kuppelen skal bygges i murstein og leire, og den skal omkranses av en urtehage. Prosjektet løfter frem jordmoren som symbolsk figur ved terskelen til livet, og det representerer, som hun sier selv, «en konkret motsats til tankegodset bak terrorangrepet 22. juli.»

I likhet med Marianne Heier har kunstner Jorunn Sannes og Snøhetta-gründer Kjetil Trædal Thorsen tatt for seg en hvelvet form. Presentasjonen fikk deres to skåler til å fremstå nokså uferdig, men det kan ha et stort utviklingspotensial. De svarer på de ulike målsettingene, og forslaget kombinerer åpenhet mot himmelen og beskyttelse fra omverdenen.

Mange av disse forslagene legger til rette for kollektive fellesskapsopplevelser kombinert med muligheten for mer introverte opplevelser. Så ble da også den kollektive opplevelsen trukket frem allerede i Trude Iversens innledning til seminaret. Seniorkuratoren i KORO sa i sitt foredrag at «vi må løse dette sammen.» Med det pekte hun på en grunnleggende målsetting for alle presentasjonene: Dette minnestedet skal være større enn den enkeltes opplevelse.

Den av forslagsstillerne som tok denne utfordringen mest bokstavelig, var kunstneren Anna Daniell. Hvis Jorunn Sannes og Kjetil Trædal Thorsens forslag fremstod uferdig, er det bare blåbær sammenlignet med hennes forslag til minnested. Anna Daniell kaller bidraget «En varde for våre barn», og hun ønsker å invitere 77 kunstnere til å lage hver sin del av minnesmerket. Det er umulig å si hvordan kunsten blir før resultatet står der. Det er likevel en vakker tanke, med en inkluderende prosess som bygger opp om mangfold. Slik sett representerte hennes forslag ett av de mest radikale tankesettene blant de ti konkurrentene.

Det er fristende å spørre om de ti deltagerne egentlig er konkurrenter? Trude Iversens utsagn om å løse ting sammen kom som respons på en spontan kommentar fra én av deltagerne under en befaring. Det er en fristende tanke, at juryen kan gjøre som Anna Daniell og invitere alle ti til å samarbeide om en felles løsning. Uansett hvor besnærende denne tanken er, tror jeg ikke at det vil skje: Forslaget til Hanne Tyrmis gruppe fremstår for meg som den klart beste løsningen. Deres forslag ivaretar de utfordringene et minnested etter 22. juli skal svare på. Det er både dramatisk og brutalt, poetisk og vakkert. Det bærer i seg alle motsetningene vi forbinder med den skjebnesvangre dagen. Det bringer folk sammen, og det gir muligheter for individuell refleksjon, samtidig som det viser terrorens brutalitet og henter frem håpet for fremtiden. Stort bedre kan det ikke bli.

Artikkelfoto: Skisseforslag til nytt minnested etter 22. juli © Henning Sunde, Hanne Tyrmi, Rainer Stange / KORO.