Fra abstraksjon til kamuflasje

Karl Hansens malerier er som kamuflasjenett formet av populærkulturens
sukkersøte virkelighetsflukt.

I disse dager, når kunstmuseet Kunstsilo åpner i Kristiansand med verdens største samling av nordisk modernisme, er nettopp modernismens gjennombrudd i norsk offentlighet et interessant prisme å betrakte Karl Hansens utstilling gjennom. Han jobber innenfor en lang, modernistisk tradisjon, og hans nonfigurative oljemalerier og pastelltegninger har potensial for å snakke til et stort publikum. Jeg tror denne utstillingen kan treffe bredt, og at den appellerer til unge voksne spesielt. Det ville den antagelig ikke gjort for ti-tyve år siden.

På samme måte som dagens ungdom vil bli karakterisert ved sitt sømløse forhold til digitale skjermer, representerer Karl Hansen en generasjon som har levd et helt liv i skyggen av den moderne, teknologiske utviklingen. Han er født i 1956, og siden jeg tilhører samme generasjon må jeg skrive at vi har vokst opp med og blitt formet av banebrytende teknologiske gjennombrudd – som utviklingen av bilismen, månelandingen og datamaskinens gjennombrudd. Alt dette har vært en fascinerende, men selvfølgelig del av hverdagen. En oppvekst i etterkrigstiden er også preget av en enorm velstandsutvikling, popkulturens barndom, ungdomsopprør og kvinners frigjøring. At vår foreldregenerasjon og vi i alt for lang tid har vært blinde for alle problemene utviklingen har ført med seg, er en kritikk vi – i parentes bemerket – bare må stå i.

I et europeisk og internasjonalt perspektiv representerer den modernistiske kunsten en tradisjon som for lengst har passert 100-års-jubileet. Her hjemme oppleves det som et paradoks at generasjonen som omfavnet den teknologiske utviklingen ikke utviklet samme interesse og forståelse for modernistisk kunst. Jeg har en klar formening om at moderne kunst først og fremst ble betraktet som noe komisk eller aparte som «sånne gærne» kunstnere drev med. Opplevelsen er selvfølgelig individuell, men selv om jeg var fascinert av den modernistiske kunsten, ble den aldri en selvfølgelig del av min og mange andres oppvekst.

Slik var det til langt inn på 1980-tallet. Jeg husker for eksempel en utstilling på Henie Onstad kunstsenter i 1982, om norsk kultur på 1950-tallet. Der fremkom det at kunsten representerte et (sent) gjennombrudd for modernismen, men at mange forholdt seg til kunsten med hoderisting og latterliggjøring. Utover på 1970-tallet så vi både norske og internasjonale moderne kunstnere på TV, men min opplevelse er at det aldri slo gjennom i de brede lag av folket. Det skulle gå flere tiår før interessen for den moderne kunsten tok seg opp blant folk flest.

Hva kan denne tregheten skyldes? Det er jo ikke en gang sikkert at den sene aksepten av modernismen er et særnorsk fenomen. Men det er én ting hva Karl Hansens og min generasjon opplevde. Helt andre ting har betydning for hva dagens unge kunstkjøpere finner interessant: Jeg tror nemlig at Karl Hansens utstilling er «gefundenes fressen» for dagens 20- til 40-åringer. De siste tiårene mener jeg å ha observert en bredere interesse for abstrakt og nonfigurativ kunst utenfor kunstfeltet. Du ser hvordan modernismen brer seg på andre arenaer, som møbelvarehus og rammebutikker, og i billedreportasjer i interiørbladene og digitalt på appen Atelie, samt på ymse kjendiser og influenseres instagramprofiler. 

Dette passer godt for Karl Hansen. Når det brede publikum er lei av plakater og reproduksjoner ligger markedet åpent for kunstnere som lager ekte kunst til en levelig pris. For en fersk kunstkjøper er pris alltid en viktig faktor. Så det at Karl Hansens kunst fortsatt har et overkommelig prisnivå har stor betydning. Det innebærer også at det er en mulighet for en fremtidig prisstigning. Og det elsker et publikum som er blitt tutet ørene fulle gjennom oppveksten med ikoniske kunstverk som har satt stadig høyere prisrekorder.

Karl Hansens fordel er at han er en modernistisk kunstner som har jobbet ufortrødent med abstrakt og nonfigurativt flatemaleri i flere tiår. Han er aldri blitt spesielt kjent, men han har opparbeidet seg en trofast følgeskare. Det kan skyldes at han har jobbet i det stille og utforsket sin motivkrets med en konsekvens få andre gjør. Det betyr ikke at han går i sine egne fotspor og gjentar seg selv. Tvert imot kan han vise til en kontinuerlig utvikling som skyldes en insisterende vilje til å grave dypt i de utfordringene denne sjangeren representerer. Kunstverkene hans kan se kalkulert gjennomkomponerte ut. Men etter eget utsagn jobber han spontant og tilfeldig. Jeg tror det stemmer.

Samtidig som det er en klar forskjell mellom de to utstillingene han har hatt på Dropsfabrikken, har han opparbeidet seg et særpreget uttrykk som lar kjennere identifisere et Karl Hansen-maleri. Denne identiteten dreier seg om figurenes form, deres kompositoriske sammensetning og en personlig fargeskala. Den forrige utstillingen i Trondheim, i 2021, hadde en litt annen fargetone og var preget av tettere og mer kompliserte figurkomposisjoner. Enda lenger tilbake, for eksempel ved starten av 2000-årene, konsentrerte Hansen seg om helt andre komposisjoner med enklere figurer og en fargeskala dominert av svart og rødtoner. Men også der vises det grunnleggende uttrykket som er med på å bygge Karl Hansens visuelle identitet.

Denne identiteten skiller seg klart fra andre, norske kunstnere som opererer innenfor samme tradisjon. Trønderen Per Formo er mye strengere og mer konstruktivistisk i sin kunst, som også er preget av sterke og klarere farger. Oslobaserte Helle Kaarems malerier har en mer poetisk formverden og flytende fargebruk. Slik kunne jeg fortsatt. Karl Hansens utstilling hos Dropsfabrikken presenterer et begrenset spekter av former utført på lerret og papir. Poenget er at han har et særegent uttrykk med en fargeskala som er ganske tidsriktig. Det betyr ikke at fargene er tidstypiske, men de er sære på en måte som treffer noe underliggende i tidsånden. Det blir noe helt spesielt når komposisjonenes intrikate formverden settes sammen med en fargeskala som spiller opp mot sure sukkertøyfarger. Det blir som et kamuflasjenett formet av populærkulturens sukkersøte virkelighetsflukt. Det er en kombinasjon som treffer bredt, men er spesielt effektiv i kommunikasjonen med den unge voksengenerasjonens underbevissthet.

Karl Hansen
Galleri Dropsfabrikken
27. april–9. juni 2024