Minners avtrykk

Minnet om en avdød bror og en biltur til en strand er utgangspunktet for Jasmine Christensson Souvenir ved Heimdal kunstforening. I utstillingen blir dette prosessert, et arbeid som på tross av sitt personlige utspring inviterer publikum til ransakelse av egne minner.

Galleriet har en stram lukt av gummi, som viser seg å stamme fra en svart matte som dekker gulvet i det ene gallerirommet. Lukten omslutter Christenssons samling av fotografier, lydopptak, gjerder, parasoller og fuglefigurer. Her er også gips- og silikonavstøpninger av skjell, trafikkjegler, ferskensteiner og kakeformer. Gjenstandene er for det meste grå eller hvite og fremstår harde og livløse. De er enten spredt utover hver for seg, som ensomme monumenter, eller samlet i sammensatte tablåer. De samme gjenstandene gjentas i utstillingen, men de er aldri nøyaktige kopier av hverandre. I hovedrommet blir spinkle stålgjerder til avgrensninger som danner en løype i utstillingen. I rommet med gummimatta ligger en parasoll langs gulvet som en vissen blomst. Den er hvitmalt, og omringet av gjerdene fremstår den nærmest som et minnemerke. 

På veggen ovenfor parasollen er det montert fotografier. De viser trafikkjegler og frukt i hverdagslige scener. Bildene er festet til tykke gipsavstøpninger med mønster fra bilmatter. Gipsplater med fotografier er hengt opp i flere rom, med avbildninger av kjegler, frukt og bilinteriør. I noen tilfeller er fotografiene byttet ut med avstøpninger av fisker, sjøstjerner, halvspist frukt og bestikk. Verkene er som arkiverte rester fra en av barndommens piknikker.

Det hviler en melankoli i utstillingen, men også en lekenhet, for eksempel i sandkakemotivene. Det er som fortellingen formidles fra et barnlig perspektiv hvor virkeligheten trer frem via fantasi og drømmer. Samtidig ligger det et alvor her. Det harde og fargeløse ved gjenstandene gjør dem ved første øyekast kjølige og distanserte. Christensson tvinner inn et narrativ om sin bror og en bil i de ulike tekstbidragene i utstillingen. Slik får lukten av gummi noe mørkt ved seg, som forfølger oss i galleriet. Dette alvorstunge skinner også gjennom i den kalligrafiske skriften som er malt på ulike stoffer: 

I saw Closures. They protected us from deep holes. And they were beautiful. And in my field of vision I have dots. From when the ground beneath my feet disappeared. Black wide maths. Dents. Cone Cavity. I see them everywhere I look. It is part of my vision now. And everything that comes after I want to reveal. Unfold. As a reminder. It keeps on bleeding through, re-visiting me. Is it there to warn or protect? Like an omen.

Det er ærlig og sårt, men på samme tid gir utstillingen rom for selvransakelse. For symbolene og gjenstandene er tomme skall som betrakteren selv fyller med innhold, som var de suvenirer fra ens eget liv. Christenssons budskap synes på den måten å være at gjenstandene i utstillingen ikke er til å stole på i seg selv. De forblir utilstrekkelige i møte med den komplekse historien som hviler i dem. Hukommelsens upålitelighet og inkonsistens er snarere noe som skal møtes med både skepsis og humor, og suvenirene blir slik selve symbolet på dette paradokset.

Christensson glatter ikke over sveiseskjøtene og retter ikke opp de avstøpningene som er sammensunket. Gjenstandene er tvert imot etterlatt med spor fra produksjonen, som også kan leses som spor fra kunstnerens erindring. Slik blir suvenirene til fartøy vi inviteres inn i for å ta del i reisen til stranden, men også for å reise inn i oss selv.  

Souvenir
Jasmine Christensson
Heimdal kunstforening
20.10 – 19.11.2023