Teknologisk endelikt

På Trondheim elektroniske kunstsenter vises for tiden installasjonen Endgame/Wasteland av Martinus Suijkerbuijk. Verket skal utforske skjæringspunktet mellom kunstig intelligens, litteratur og teater. Det enkle lokalet er fylt med 4 skjermer, mens to eviglange papirruller henger på den ene veggen og skriver ut tekst, fortløpende. 

Tittelen Endgame/Wasteland gir en anelse om hvilke litterære påvirkninger det er snakk om, der Endgame henviser til et teaterstykke av Samuel Beckett fra 1957. I stykket, satt i en postapokalyptisk tid, møter vi den blinde, lamme og dominerende herren Hamm og hans tjener Clov, som er fysisk ute av stand til å sitte ned. Hamm snakker ofte om en uspesifisert avslutning som han går og venter på. Clov står i et dilemma der han kan forlate sin herre, men i så fall i full visshet om at Hamm vil dø uten ham. Han er også usikker på om han i hele tatt vil klare seg i verdenen utenfor, alene. Karakterenes fysiske hemninger tolkes gjerne som et bilde på deres manglende autonomi i den verden de lever i. 

I verket som stilles ut hos Trondheim elektroniske kunstsenter, har Hamm og Clove fra Endgame tatt form av karakterene mester Knox og slaven Cael. På den største skjermen i lokalet befinner de animerte figurene seg i et tåkelagt landskap. I brosjyren jeg har fått utdelt beskrives de som autonome KI-agenter. I så fall kan de forstå oppgaver og generere handlinger selv, uten direkte instruksjoner fra et menneske. De beveger seg rundt og forsvinner av og til ut av landskapet, men utover det klarer jeg ikke å observere hva mer de utfører. Av og til hører man en dialog mellom de to, men lyden skurrer på en måte som gjør det umulig å plukke ut konkrete ord og setninger, noe som svekker opplevelsen. 

Fremst i bildet på skjermen har den svarte bakken smuldret opp til småstein og støv. Midt i terrenget ligger et stort, veltet tre, der den mørke trefargen gir assosiasjoner til forråtnelse. Andre steder står spredte søyler som minner om ruiner.  Man kan også se en høy trapp som ikke leder noe sted, og røde og gule glødende linjer som minner om flammer. De mørke elementene skaper en tydelig postapokalyptisk estetikk. Flere av motivene nevnes i The Waste Land av T.S. Eliot, og er trolig direkte hentet derfra. Diktet ble publisert i 1922 og kan tolkes som fortvilelse over tap, mangel på mening og en opplevd moralsk kollaps etter første verdenskrig. Kanskje er animasjonens budskap et hint om at den hurtige utviklingen av kunstig intelligens også vil føre med seg slike opplevelser. At det er to mørkt eksistensielle litterære verk som er valgt i denne utforskingen, fører i hvert fall med seg en illevarslende og pessimistisk tone. Landskapet er rammet inn av en massiv, metallisk struktur, støttet av to kraftige stolper, som minner om skjelettet som ville støttet lyskastere på en scene. Kanskje henviser dette til den teatrale påvirkningen fra Endgame, der de to KI-agentene på et vis opptrer for publikum.

På den ene veggen leser jeg verkets prelude, der det forklares at Cael, som en gang var Knox sin slave, nå er frigjort som følge av automatisert teknologi, noe som fører til at Knox ikke lenger har behov for ham. Cael bruker derfor sin frihet til å måle hvert aspekt av sitt virtuelle liv, for å optimalisere det. Han blir også beskrevet som en selvlært ekspert i analyse av data. Dette manifesterer seg på en liten skjerm som står rett på gulvet i lokalet, der animasjonen zoomer inn på sorte, grafiske formasjoner på kroppen til Cael. De små, kroppslige formasjonene ser ut til å påvirke Caels følelser, der en eksempelvis gir +10 på self.affection og other.feeling_loved. Gjennom font, fargebruk, de animerte karakterenes utseende og skjermens layout, kommer det tydelig frem en estetisk påvirkning fra dataspill. Dette estetiske grepet er fengslende, vellykket og gjennomgående for hele installasjonen.

På en annen vegg i lokalet henger en skjerm der Knox og Cael kommuniserer sammen i en dialog med samme stil som replikkene i Endgame. Det ser ut til å være en filosofisk diskusjon om det evige temaet maskin mot menneske, der eksempelvis Cael sier “I still can’t shake the feeling that we’re playing with fire when it comes to AI technology”. Dette blir ekstra interessant med tanke på at denne dialogen er generert av ChatGPT, KI-boten som på mange kom som et lynnedslag da den ble lansert november i 2022, der den tydeliggjorde en ukontrollert akkumulering av kunstig intelligens. Samtidig som dialogen mellom Knox og Cael spilles ut, hører man den mekaniske lyden av to papirruller som fortløpende skriver ut replikkene til hver karakter. På tross av at utstillingen kun har stått noen dager når jeg er tilstede i lokalet, ligger det allerede et lite hav av papirruller under de to maskinene som skriver ut dialogen. Verkets mangesidige lag med dataspillestetikk, litterære referanser og kompleks teknologi vekker spørsmål om hvordan møtet mellom menneske og teknologi bør foregå. Ikke minst skapes tanker om når utviklingen har gått for langt og om man i så fall har vett til å stoppe den før det er for sent. Innlemming av litteratur og teater i utforskning av en fremtid med kunstig intelligens, er et spennende grep som bør berømmes. Om den gjengse publikummer har graden av kunnskap om Endgame og The Waste Land som kreves for å forstå installasjonen til det fulle, er jeg imidlertid usikker på. Siden det ikke befinner seg noen innføring i skuespillet og diktet i utstillingslokalet, står dermed verket i fare for å oppleves som utilgjengelig og referansetungt. Det estetiske uttrykket kunstneren har skapt er interessant. Siden installasjonen lener seg såpass mye elementer fra eksisterende litterære verk, hadde det helhetlige resultatet nok vekket mer spenning hvis elementene hadde blitt inkorporert og brukt på en mer selvstendig måte.

Martinus Suijkerbuijk, TEKS studio. Utstillingen står til 30. juli 2023