Mørketid og science fiction

Under samtidsmusikkfestivalen OnlyConnect Trondheim i april ble filmene Lysbunden av Eirik Blekesaune og Hasan Daraghmeh (2023) og For My Abandoned Left Eye (2021) av Lasse Marhaug vist i KinoKammer, et 360-graders kinoformat som for anledningen var installert på Rosendal Teater. 

Rommet er mørklagt. Store filmlerret er sydd sammen i en firkant som omkranser hele arealet man går inn i. Det er stoler langs sidene og puter i midten, så man kan selv velge hvor man vil sitte. I starten føles det nærmest klaustrofobisk. Enkelte i publikum virker å være komfortable fra første stund og legger seg rett ned på gulvet, mens andre er mer som meg og sitter litt anspent på stolen.  

Den første filmen som spilles er Lysbunden av Blekesaune og Daraghmeh. Den viser et mørkt sjølandskap med et støyende lydspor. Verket er spesialbestilt til festivalen. Lyden er høy og oppslukende i måten den tar rommet på, mens bildene av havet fremstår rolige og avdempet. De første minuttene skaper denne kontrasten en spenning rundt hvilken retning verket vil utvikle seg. Denne uforutsigbarheten, sammen med den intense lyden i det relativt lille rommet, vekker følelser av nervøsitet og anspenthet. Etterhvert som jeg blir vant til formatet, svinner nervøsiteten hen. Lydene som høres er lite distinkte, de kan være alt fra vindkast til bølgebrus, trafikk eller objekter som blåser i vinden. De glir over i hverandre og blir umulig å skille. Det eneste konkrete som skjer på kinolerretet er at lyset forsvinner i skumringen mens man ser bølgene danse bortover havoverflata. Enkelte steder er bildet dradd utover slik at himmelen blir til striper av oransje, gult, og blått, mens bølgene blir et repeterende mønster. 

Jeg leser at både video- og lydopptak er gjort på Magerøya i Finnmark, og at kunstnere har tatt et bevisst valg om å ikke vise det spektakulære nordlyset. I stedet ønsker de å fange stedets og mørketidens psykologiske karakter. Selv om lydene stammer fra Magerøya er det ingenting ved dem som oppleves som særskilte karakteristika ved stedet – det kunne vært et hvilket som helst kystlandskap.  Dette forsterkes ytterligere ved at alle lydene går inn i hverandre og blir til et heller generisk støyspor.  Mitt inntrykk er at verket inviterer til refleksjon, introspeksjon og en slags meditativ opplevelse, uavhengig av stedet hvor det ble filmet. Rommet, der man er omringet av bilder og lyd fra alle kanter, legger til rette for det. Etter litt tilvenning er det et behagelig rom å være i, samtidig som tankene mine fort vandrer til helt andre steder. Filmen klarer ikke helt å fange meg, og stillstanden i narrativet gjør at jeg etter hvert blir utålmodig. Å fange mørketidens psykologiske kvaliteter er et spennende premiss som jeg skulle ønske at verket utforsket mer. Når det visuelle ved verket er en uklippet film av et landskap, uten store bearbeidinger, kan man diskutere om det er verket i seg selv eller formatet som gjør opplevelsen mest interessant. 

Øyeblikkelig etter at Lysbunden er ferdig, starter fremvisningen av Lasse Marhaugs For My Abandoned Left Eye (2021). I programteksten vises det til at Marhaug selv har beskrevet verket som en “postkapitalistisk-science-fiction støyfilm”. Filmen har ingen tydelig handling, men hopper mellom ulike tema og ulike visuelle fremstillinger. Vi får blant annet se to hender som graver i og hurtig sorterer svart-hvitt-fotografier, frem og tilbake. I bakgrunnen til denne sekvensen, som gjentas flere ganger, høres skingrende, skarpe lyder som kan minne om tasting på en gammeldags skrivemaskin. Både lyd og bilde spilles med forhøyet hastighet. Sammen skaper dette inntrykk av et kaotisk og skyndsomt arbeid. 

Andre scener er fremvisning av stillbilder satt til en brummende mørk, nærmest robotisk lyd. Enkelte bilder er utydelige og med skjev horisont, mens andre er strengt komponert. Vi får se høye, funksjonalistiske boligblokker, men ingen spor av menneskene som skulle ha bodd i dem. Opplevelsen av forlatthet forsterkes av tomme gater og lagerrom. Dyrekadaver og søppel gir en ekkel fornemmelse av at et eller annet har tatt slutt, som sammen med bildene av oversvømte skoglandskap og døde trær kan føre tankene til miljøkrisen vi står i. Muligens er det her en post-kapitalistisk spådom kommer inn, der menneskets liv med ekstravagant forbruk har gått så langt at området ikke lenger er beboelig. 

I kontrast til stillbildene, er et annet grep preget av lynraske bevegelser. Også her hopper man mellom ulike motiv, som nå er zoomet inn på detaljnivå. Ubestemmelige, sorte fragmenter blir pulverisert, løvblad roteres til skingrende, skytende støy, mens en mørk væske er satt til en slags forvrengt lyd som minner om å være under vann. Grepet topper seg på slutten, der bevegelsene er så raske at det blinker fra alle kanter, og lyden er så høy at den skjærer i ørene. Det er gjennomgående et interessant rytmisk samspill mellom bilde og lyd, samtidig som de kaotiske, visuelle inntrykkene og støyen til tider er ubehagelig å eksponeres for. Siden opplevelsen bygges opp gradvis blir jeg imidlertid sittende igjen med en nysgjerrighet på hva som kommer til å skje videre. 

Filmen er svært fragmentert, og oppleves lite tilgjengelig i handling, noe som trolig også er meningen. Man kan velge å fokusere på de sensoriske inntrykkene, som til tider blir så intense at de kan overvelde, eller på det store tolkningsrommet som det fragmenterte innholdet gir. Begge disse inngangsportene gir interessante opplevelser, men krever samtidig mye av betrakteren.
Med unntak av at de begge er lagd for et 360-graders kinoformat, er det få likheter mellom Lysbunden og For My Abandoned Left Eye. Det er lett å få tak i de introspektive følelsene Lysbunden legger opp til gjennom visningen, samtidig som motivvalget og det bedagelige tempoet kan bli vel langdrygt. I kontrast fører det kaotiske narrativet i For My Abandoned Left Eye til at følelsen det bygges opp til fort hopper fra en til en annen, og man må ha full konsentrasjon for å henge med. Gevinsten hvis man velger å fortape seg helt i verket er kanskje desto større.

Artikkelbilde: Blekesaune/Daraghmeh, Only Connect 2023. F. Thor Egil Leirtrø

Les gjerne Marhaug-intervjuet Kunsten som empatimaskin av Märit Aronsson-Towler.

Only Connect foregikk medio april 2023.