Maskineri og mennesker

Når Arne Ekeland stilles ut i Trondheim for første gang på 38 år er det hos nykommeren Kjøpmannsgata ung kunst (K.U.K). Ekelands kunstproduksjon strakk seg over 60 år, og malerier og tegninger fra hele kunstnerskapet er representert i utstillingen. K.U.K. ønsker å sette den anerkjente maleren i sammenheng med kunstscenen i dag og han har derfor blant annet fått selskap av Oslo-baserte Håvard Homstvedt.

Bingohallens vegger er dekket av store malerier av Ekeland. Forholdet mellom teknologi og mennesker trer frem som et sentralt tema i kunstnerskapet. Ekeland var kommunist, og dette skinner gjennom i hans valg av motiv, der mange av verkene har klare referanser til arbeidere og industri. Bildene kler det store rommet, der det originale gulvet og overlyset fra glasstaket vitner om dets tidligere funksjon som bilverksted. Fargebruken og komposisjonene i maleriene er så harmonisk utført at det ser uanstrengt ut. Penselstrøkene er lette og tynne, man må gå helt inntil lerretet for å få øye på dem. 

Ekelands ansikter har et veldig alvor over seg. Selv i Livsreisen fra 1980-tallet er det ikke glede å spore. Hvite skikkelser med verdige uttrykk arbeider seg i stedet gjennom livet, symbolisert med en sirkel, i følge med tannhjul og hester. I Rebeller (ca. 1969) er menneskelige skikkelser og tannhjul redusert til stiliserte former, mesterlig komponert i blått, lilla, hvitt og rosa. Det kan fremstå som en idealisert avbildning av 1960-tallet industrielle fremskritt, der mennesket smelter sammen med teknologien. Ekeland er heller ikke redd for å avbilde menneskelig lidelse rått og direkte, som i Hjem fra konsentrasjonsleiren (ca. 1945). Her får vi se en avmagret mann og et barn bevege seg gjennom et knallblått, kubistisk landskap, mens det ligger tre menneskelik på den røde bakken. Andre maleri, som Blomsterhuset (1985), med figurative liljer, ser ut til å ta for seg det moderne menneskets lengsel etter et fredfullt liv. Den store variasjonen i Ekelands kunstnerskap, både i formspråk og tema, kommer med andre ord tydelig frem. Det ene han aldri ser ut til å slippe helt er den kubistiske innflytelsen. Den oppsto etter et opphold i Paris i 1931, ifølge Store norske leksikon.

Ekelands utstilling fortsetter ned i kjelleren. Der blir jeg stående lenge og studere Solnedgang. Fargene er så intense at maleriet fremstår selvlysende. De skarpe, rødbrune og lilla tonene ville vært glorete alene, men i kombinasjon blir de flotte. Her avbildes murstein, både figurativt i form av fasaden på en fabrikkbygning, og abstrahert som rektangulære, løst gjengitte former. To arbeidere i grått holder i noe som kan minne om meisler, og bak dem står det som antageligvis er fabrikkpiper. I likhet med Ekelands andre malerier er komposisjonen nøye gjennomarbeidet, der fabrikkild og piperøyk utgjør komponentene i solnedgangen.

Det er flere likheter mellom Ekeland og Homstvedt. Motiv som mennesker og sirkler går igjen hos begge, og opptrer for eksempel i sistnevntes Det som binder alt sammen. Maleriet viser fem unge mennesker som holder rundt hverandre, kanskje i en skolegård. De tre skikkelsene nærmest meg står med ryggen til mens de andre to ser på hverandre. Mot ansiktene deres, på himmelen de står foran, er det brukt varme nyanser av rosa, rødt og oransje. Himmelen står i kontrast til bakken som er holdt i grumsete lilla- og grønntoner. Maleriet er utført på et stort lerret. I øyehøyde er det derfor kun den blekne bakken og personene vendt vekk fra meg jeg ser, jeg må vende blikket opp for å få øye på den varme himmelen og ansiktene. Jeg får en opplevelse av utenforskap og distanse som forsterkes av det store formatet. 

På hver sin side av Det som binder alt sammen henger to maleri med ulike utsnitt, men noenlunde samme motiv. Å se en annen i speilet viser en gutt som drikker fra en vannkran. I Å se en annen i speilet (utvidet) får vi tillegg se en person som studerer gutten fra avstand.  Muligens er det i en skolegarderobe, motivene fører i hvert fall mine tanker til tema som barndom og oppvekst. Følelsen av ensomhet intensiveres av gutten som drikker fra vannkranen alene. Ansiktet hans har et alvorlig, nærmest forskremt, uttrykk. Det kan virke som om det er figuren som står i bakgrunnen han frykter. 

Melankolske, tvetydige ansiktsuttrykk og oppvekstskildringer går igjen i de fleste av Homstvedts malerier. Eksempelvis viser To figurer som trær to gutter som ser ut til å sloss med hverandre, mens Den lille rytteren viser en skikkelse på en hest som er alt for stor for ham. Han ser ut til å streve med å holde seg på. Jeg beundrer fargebruken. På samme måte som i Ekelands Solnedgang, ville fargene vært grelle hvis de sto alene, men sammen fungerer de godt. Fargenyansene ender opp med å være en mellomting mellom harmoniske og ubehagelige. Denne effekten speiler opplevelsen av å være i en overgang, noe som passer til oppvekstmotivene.

I midten av rommet står fargerike skulpturer laget av epoksy og papir som er farget med oljemaling. På tross av intense farger og ekspressivt formspråk klarer de ikke å hevde seg mot maleriene. Skulpturene blir i stedet en understrekning av det skulpturelle ved bildene. De tydeliggjør materialiteten i lerretet. Malingsstrøkene til Homstvedt stikker nemlig tydelig ut fra flaten. Denne tredimensjonaliteten gir bildene en råhet. Her oppstår en kontrast til Ekeland, som har en helt annen teknikk med sine tynne, presise strøk.

K.U.K. kaster ikke et radikalt nytt lys over Ekelands kunstnerskap, men i samspill med Homstvedt kommer interessante sider til syne. Både Homstvedt og Ekeland har et fokus på overganger og utvikling, der Homstvedt fremhever oppvekst mens Ekeland skildrer forholdet mellom teknologi og mennesker. Det er fascinerende fellestrekk ved måten de setter sammen farger på, samtidig som maleteknikken til de to kunstnerne fører til helt forskjellige uttrykk. Gjennom sine likheter og kontraster løfter Homstvedt og Ekeland hverandre. 

Arne Ekeland
18.11.22 – 26.02.23
Håvard Homstvedt
18.11.22 – 22.01.23
Kjøpmannsgata ung kunst