Verdien av kunstmiljøet på Nyhavna

Glem K-U-K og Kunsthallen for en stakket stund. Glem debatten om sammenslåing og samlokalisering av Trondheims to kunstmuseer. Alle disse institusjonene er vel og bra, men det er det alternative miljøet som holder til i Nyhavna jeg vil skrive om. Kunstmiljøet i den sentrumsnære bydelen bidrar til at Trondheim er en av de mest vitale kunstbyer i Norge akkurat nå. Men det kan det fort bli en slutt på. Det avhenger i stor grad av hvorvidt byutviklingen tillater at dette miljøet får overleve.

Aktørene som har funnet sin plass på Nyhavna har definitivt ikke de fineste lokalene. De byr heller ikke på den mest trendbevisste og populære kunsten. Men det som i stedet forener aktørene i områdene rundt krigsminnesmerket Dora, Nazi-Tysklands store ubåtbunker, er at de representerer en gjennomført annerledeshet som bidrar til å gi Trondheims kunst- og kulturmiljø en spesiell dynamikk. Fordelt på to-tre massive lager- og murbygninger langs Strandveikaia, finner en det alternative galleriet Knust, det «eksklusive» (men folkevennlige) Wold visningsrom, samt atelier for kunstnere som Erlend Leirdal og Per Ellef Eltvedt. På resten av området rundt Dora befinner det seg et mangfold av kulturaktører, inkludert unge og/eller uetablerte musikere. Alle som holder til her, nyter godt av lave leiekostnader og billige øvingslokaler. Et annet fortrinn er beliggenheten, i nærheten av Svartlamon og Lademoen Kunstnerverksteder. Og noen få kvartaler unna, i Innherredsveien, ligger Kunstakademiet. Sett i sammenheng skaper dette betydelige synergier som bidrar til å løfte Trondheim til et ledende, alternativt miljø på nasjonalt nivå.

Jeg har altså forelsket meg i Nyhavna. Ja, jeg vet jeg tar i når jeg bruker ord som «betydelig løft» og «ledende nivå». Men for meg, som kunstkritiker i hovedstaden med mer enn 35 års fartstid, er det virkelig gledelig å se et alternativt miljø som blomstrer, uten å ha masse kapital eller store, statlige stønadsmidler i ryggen. I Oslo har de kunstnerdrevne galleriene kommet og gått gjennom flere tiår. Mange av dem støttes av Kulturrådet, og som regel holder de ut like lenge som støtten varer. Når noen ryker ut, kommer det nye til. Til forskjell fra mange av disse, virker aktørene på Nyhavna mer uanfektet av hva slags kunst man strategisk sett bør lage for å bli tilgodesett av offentlige støtteordninger til enhver tid.

I Trondheim har miljøet på Nyhavna vært stabilt i en årrekke. Jeg har vært der før, men da jeg i april var på et stipendopphold i Trondheim (finansiert av ArtScene Trondheim), fikk jeg mulighet til å følge aktørene over lengre tid. Det har gitt meg et grunnlag for noen refleksjoner om betydningen dette miljøet har i byens kunstliv. Det har også ført til noen generelle betraktninger om byutvikling og de politiske og økonomiske mekanismene som avgjør dette miljøets rammeverk, livskraft og fremtidsutsikter. Det er spesielt fremtiden som bekymrer meg. For på samme måte som i andre norske byer, hvor utviklingen av markedsleie tvinger kunstnere stadig lenger vekk fra sentrum, lever også disse aktørene på korte, usikre kontrakter.

Galleriet Knust er den mest synlige aktøren på Nyhavna. Galleriet drives av undergrunnsfenomenet Anders Elsås, en erfaren billedkunstner som antagelig er like kjent som musiker fra 1970- og 80-tallets hardcoremiljø. Elsås spilte i et stort antall band, blant andre Det Elektriske Kjøkken, Kjærnefamilien, Syk Kjærlighet og Tremulators. Som kunstformidler drar han nytte av sitt nettverk. I galleriet gir han relativt ukjente, uetablerte eldre og unge kunstnere utstillingsplass. Det er det grunn til å følge med på. 

I juni ble Vidar Aams utstilling hos Knust anmeldt av Tommy Olsson i Klassekampen. I parentes bemerket er det grunn til å påpeke at avisens anmeldelser fra Trondheims kunstscene har økt betraktelig etter at Olsson, som er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim, flyttet tilbake til byen. Olsson var begeistret for Aams kunst. Den påfølgende utstillingen med Silje Wergeland med åpning 20. august ble også møtt med positiv omtale av Olsson. Galleriet viser også  keramikk av Anne Krafft og syltet elektronikk(!) av Arnfinn Killingtveit. Den heldige besøkende kan dessuten oppleve Anders Elsås selv når han uten forvarsel gir konserter på sine ekstraordinære, mekaniske lydskulpturer. Installasjonen har Elsås stående permanent i lokalets første etasje, sammen med annen kunstproduksjon. Galleriet har rom i to etasjer, og det har også en omskiftelig utstilling av Knustsamlingen, der Elsås viser ymse kunstverk han enten har kjøpt eller fått donert.

Se video fra performancekonsert ved Knust her:

Noe av det genuine med dette undergrunnsmiljøet handler også om fraværet av å strebe etter suksess og klatring i hierarkiet. Kunstnerne virker revnende likegyldige til om de noensinne skulle havne i det øverste sjiktet i norsk kunstliv eller ikke. Dette bidrar også til å skape den nerven og det upolerte som preger Knust.

Selv har jeg hatt stor glede av å se utstillinger med kunstnere som Tor Karlsson, nevnte Silje Wergeland og Camilla Wærenskjold (født 1963). Sistnevnte er antagelig galleriets største «stjerne». Hun kan se tilbake på en karriere av de sjeldne. Hun er innkjøpt av, og har deltatt på flere utstillinger ved, Nasjonalmuseet. Hennes miljøengasjement passer utmerket hos Knust, blant annet fordi galleriet tydeligvis er opptatt av gjenbruk og autentisitet.

Hvis vi ser på aktørene langs Strandveikaia i en større sammenheng, befinner Wold visningsrom seg i krysningsfeltet mellom det alternative og det etablerte kunstmiljøet. Som sønn av den modernistiske pioneren Roar Wold (1926–2001) har Ragnar B. Wold etablert seg her med et kombinert visningsrom og lagerrom for kunstsamlingen etter faren. Roar Wold var en del av den sagnomsuste Gruppe 5, (med Håkon Bleken, Ramon Isern, Halvdan Ljøsne og Lars Tiller), og han underviste i en årrekke på NTNU ved siden av kunstnergjerningen.

Det ligger en spesiell symbolikk i det at visningsrommet befinner seg i et tidligere fryselager. Den modernistiske kunsten har lenge vært ute i kulden, men det er en fornyet interesse for denne delen av kunsthistorien. Flere (yngre) kunstnere jobber med nytolkninger av modernismen, og som et flyktig galleri har Wold visningsrom ytt sitt bidrag til utviklingen. I mars viste sønnen en gruppe malerier som hører med blant farens bedre bilder. Utstillingen «Gjensyn med framtida: Roar Wold malerier fra 90-tallet» var en opplevelse med en fargebruk og fargekombinasjoner som er så umoderne at de garantert vil bli populære igjen. På spøk kan vi si at Roar Wolds malerier fremsto som et fyrtårn for neste generasjon kunstnere – i det høyeste bygget langs denne delen av Strandveikaia.

Også denne utstillingen ble gjenstand for en begeistret anmeldelse i Klassekampen. Den neste utstillingen i slutten av april var like fin. Tittelen var «Blomster for onde dager – en hyllest til Hans Ryggen», og den viste malerier med blomstermotiv av de to avdøde kunstnerne Hans Ryggen (1894–1956) og Roar Wold, i kombinasjon med nye blomsterimpresjoner av høyst levende Anita Wollamo. Utstillingen leverte et lavmælt og interessant alternativ til den da relativt nyåpnede Hannah Ryggen-triennalen.

I det samme bygget har Erlend Leirdal et stort atelier i toppetasjen. Her har han plass til en stor maskinpark for bearbeiding av trevirke. Lokalet har vært avgjørende for hans høye aktivitet som skulptør de senere årene. Han har markert seg med en lang rekke prosjekter i stor skala, sist med det store skovlhjulet til malstrømmen på Straumen, Inderøy, et gesamtkunstverk i samarbeid med lydkunstner Øyvind Brandtsegg. De som følger med vet at konstruksjonen først kollapset i møte med strømmens enorme krefter, men det er allikevel et prosjekt som er blitt lagt merke til. I nabobygget i Strandveikaia har Per Ellef Eltvedt atelier. Han er en kunstner som jobber innenfor den alternative scenen med en senmodernistisk abstraksjon. I 2018 stilte han ut i den gamle hvelvkjelleren under det som i dag er blitt K-U-K. Og i mai stilte han ut på Knust. Billedkunstnerne Anne Bergersen og May Lise Hoel holder også til på Strandveikaia.

En annen kunstner som forholder seg til den fremtidige utviklingen av området er Linn Daniela Björkenstam Stenbäck. I fjor startet kunststudenten et prosjekt på Nyhavna der hun kommenterer planene for området på en enkel, men talende måte: Som en geriljasoldat plasserte hun ut stueplanter på lastekaier og i lagerhaller, i sterk kontrast til omgivelsene. Ved sin blotte tilstedeværelse og visuelle tiltrekningskraft pekte de på behovet vi har for å bo, leve og arbeide i omgivelser med estetiske og sosiale kvaliteter. 

Alle disse aktørene er på Nyhavna fordi de har tilgang til enkle og røffe lokaler med overkommelige leiepriser. Den lave leien skyldes at området med sine gamle bygninger er blitt liggende i en bakevje sammenlignet med områder som Nedre Elvehavn (Solsiden) og Brattøra. Men slik er det ikke lenger. I 2016 vedtok kommunen en kommunedelplan for området. Området skal transformeres og bebygges. Naboområdene mellom Lilleby og opp mot historiske Lade er blitt massivt utbygget de senere årene, og arkitekturen er ikke mye å skryte av. Det er ingen grunn til å tro at det vil bli noe bedre på Nyhavna. Kunstnerne frykter – selvfølgelig – at de vil bli presset ut av området.

I et høringsutkast til kommunedelplanen fra juli 2020 står det at det stilles «(…) krav til at det skal utarbeides et eget program som synliggjør hvordan kulturbaserte næringer, småskalaindustriproduksjon og maritime næringer kan bevares og utvikles på Nyhavna.»(1) Så langt er alt vel og bra. Men vekst har sin pris. Det er ikke noen selvfølge at kulturutøverne får beholde sine rimelige lokaler. Saken ble trukket frem på Adresseavisens forside tidligere i år(2), da bystyrepolitiker Ola Lund Renolen fra Miljøpartiet De Grønne uttrykte sin bekymring for det mangfoldige kulturlivets mulighet til å overleve utviklingen av Nyhavna.

Trondheim vokser, og i likhet med flere andre norske byer fører dette til press på rimelige lokaler i sentrale strøk. Kommunen har organisert utviklingen av området i et eget selskap, Nyhavna Utvikling AS. Det virker likevel usikkert om de gode formålene sitert over er sikret i de instrukser og formål selskapet er blitt utstyrt med.

Under arbeidet med denne artikkelen dukket det samtidig opp en sak i Klassekampen, om det presset kunstnere lever under i storbyer som Oslo og Bergen med hensyn til tilgang på rimelige atelierplasser. Under tittelen «Presses ut av byene»(3) lufter flere kunstnere sin bekymring for fremtidige arbeidsmuligheter fordi kunstnere ikke får reforhandlet kontrakter når kommunale atelierhus skal bygges om. Avisen refererer samtidig til at bransjeorganisasjonen Eiendom Norge melder om historisk oppgang i leieprisene. Følgene av det er at kunstnere må søke seg ut av urbane strøk. Dette reagerer kunstner Ole Jørgen Næss på. Han sier i Klassekampen at Oslo kommune har et ansvar for tilveksten, utviklingen og produksjonsvilkårene til byens kunstliv og føyer til at det «(…) er like håpløst å kjempe for ateliersituasjonen i Oslo som for miljøet. Vi vet det ikke nytter, motkreftene er ustoppelige. Det betyr ikke at vi skal kapitulere. I det minste har vi en forpliktelse til å prøve å få fram hva som står på spill.»(4)

Denne situasjonen er felles for alle de store byene i Norge. I Trondheim har flere gitt uttrykk for sin bekymring. Både politikere og kunstnerne selv har skrevet debattinnlegg og skapt aksjoner for å rette oppmerksomhet mot problemet. Kunstnerne på Nyhavna, som kaller seg Strandveikaia Kulturkollektiv, har laget et eget notat(5) med faktorer som kan bidra til at kulturmiljøet får bli. 

Politikk dreier seg om å ta styring. Tendensen i byutviklingen har over flere år vært at alt for mange resignerer og avfinner seg med at markedskreftenes påvirkning er uunngåelig. Dersom eiendomsutviklerne får bestemme vil de kulturelle verdiene som regel være det første som ofres.

En faktor som inngir en viss optimisme for det alternative miljøet på Strandveikaia, er at lokalene kunstnerne holder til i er verneverdige bygg fra 2. verdenskrig. Skal Nyhavna utvikles er det stor sannsynlighet for at disse bygningene blir bevart. Men det gir likevel ingen garanti for at billedkunstnere fortsatt får ha atelier- og galleriplass med rimelig leie her. Dette er noe som må kjempes om. Kunstnernes mulighet til å skape og eksperimentere uten å måtte tenke på økonomi kan også ses på som en investering for kommunen. For er det interesse i at kulturlivet skal utvikles, er det helt avhengig av impulser som oppstår i slike miljøer som du finner på Nyhavna.

Trondheim har fått mye oppmerksomhet de siste årene. I en kommentarartikkel i Dagsavisen tidligere i år hevdet jeg at «Trondheim er blitt den kuleste byen i norsk kunstliv». Kunsthall Trondheim og K-U-K har utfordret de etablerte institusjonene og sørget for en revitalisering av byens kulturliv. Men også disse institusjonene trenger en understrøm fra alternative miljøer som evner å tenke annerledes og utfordre det etablerte kunstmiljøet. Nyhavna er et stort område, og det tåler en utbygging med en blanding av ny og gammel arkitektur. At det kan bli vellykket finnes det mange eksempler på. I et fremtidig utbygget Nyhavna bør det fortsatt være plass til kunstnere og andre kulturaktører. Jeg krysser fingrene for at alle gode krefter arbeider sammen for å få det til.

Fotnoter:

1: Fra «Kunnskapsgrunnlag – Kulturnæringsprogram for Nyhavna – Høringsutkast pr 01.07.2020», utgitt av Trondheim Havn og Trondheim kommune, side 4.
2: Adresseavisen 26. april 2022, side 1, 24 og 25.
3: Klassekampen 18. august 2022, side 28 og 29.
4: Ibid.
5: «Inspill til kunst og kultur i kvalitetsprogrammet for nyhavna, fra Strandveikaia Kulturkollektiv», datert 3/4 2022.