Satellitter i fremmede farvann

Avgangsutstillingen til studentene ved Kunstakademiet i Trondheim heter Into the Pink Sun og kan oppleves på svært mange måter. Som en såkalt satellittutstilling strekker den seg gjennom forskjellige institusjoner og byrom i og utenfor Trondheim. Selv har jeg sett verk stilt ut ved Trøndelag Teater, Trondheim Folkebibliotek og K.U.K., og overvært en danse-performance ved Kunsthall Trondheim, men dette er bare fem av i alt atten(!) visningssteder som blir tatt i bruk frem til 12. juni. Det omfangsrike programmet kan virke både uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig, så her må det gjøres en ekstra innsats av publikum – men det er det absolutt verdt. 

I programmaterialet beskrives utstillingen som generøs, spekulativ og rik. Det er ingen overdrivelse. Det internasjonale årskullet på 20 studenter sørger for å farge omgivelsene med engasjerende og tankevekkende historier. 

Ved folkebiblioteket har tre studenter inntatt foajeen og ruinene av det som en gang var Olavskirken. Joshua Deikas skulpturelle kollasj virker som en forlengelse av middelalderruinene. Enkle, firkantede stolper er dekket med illustrasjoner og mønstre fra Ghana. Til sammen blir det et lappeteppe av historier som synes å danne et monument. Den kunstneriske prosessen er dokumentert via video og man kan se hvordan han har samlet og preparert materialene – ikke ulikt måten biblioteket selv ivaretar kunnskap. 

Peik Elias’ arbeid fortoner seg som en advarsel for bibliotekets besøkende. Konstruksjonene kunne vært hentet fra en byggeplass, og mest iøynefallende er et maleri heist opp i et stativ. Det er et portrett hvor en rusten passer er stukket inn i øyet og munnen på den uheldige skikkelsen, som et metermål for syn og tale. Det er som om verket sier: “ADVARSEL! Her beskriver vi det vi ser”. Det er en effektiv komposisjon som retter spørsmål mot selve meningsdannelsen idet man entrer biblioteket. Temaet brettes videre ut i sørafrikanske Liz Doms lek med effekter hentet fra gameshow og sosiale medier. Hun har laget en interaktiv og humoristisk installasjon hvor du får sjansen til å velge ditt foretrukne normative prinsipp fra en rekke plansjer, eller “vinne” suspekte, retoriske feilslutninger i det digitale lykkehjulet Wheel of Cognitive Bias. Med en innpakning preget av tacky design kjenner jeg på en litt passiv-aggressiv, moraliserende tone i arbeidet, men måten Dom trekker inn narrativer fra ymse, subversive ideologier og konspiratoriske tenketanker er treffende. Verket fungerer som en litt hoven latterliggjøring av et samfunn preget av identitetshysteri og rigide kategoriseringer. 

Kunsthallen var arena for performancen av den amerikanske danseren Amalia Wiatr Lewis. Her ble jeg presentert for et minimalistisk lydlandskap og to mobile stativer med kjetting. I kjettingen var det plassert klumper med organisk materiale som det vokste sopp ut av, og det hele virket å være tilkoblet noen elektroniske apparater. Danserne beveget seg mykt, noen ganger synkront, andre ganger i repetitive pulser og trekninger. Ikledd heldekkende, strikkede kostymer i duse naturfarger tegnet det seg et slags posthumant, bioteknologisk cyber-narrativ. En håpefull sammenknytting av mennesket og naturen via teknologien. Dessverre punkterte prosjektet da det ikke fikk nok plass i Kunsthallen. På grunn av utstillingen som allerede befant seg der, ble aktørene presset opp mot de store vindusflatene. Det ble vanskelig å se dem mellom alle de øvrige kunstobjektene. Til slutt gikk jeg heller ut og så opptredenen fra gaten, men det hjalp lite.

Manglende dedikasjon eller egnethet opplever jeg som et fellestrekk for mange av de institusjonene som er satellitt-rom for utstillingen. Under åpningstalene ved biblioteket, der Dom og Deika skulle fortelle om sine arbeider, ble det for eksempel vanskelig å overdøve de mange besøkende som åpenbart ikke var kommet for å overvære noen utstillingsåpning. Studentene får jevnt over dårlig plass. Monteringen kan også oppleves tilfeldig, som ved Trøndelag Teater, der fotografier av Charlie Fjätström og Dagny Hay får en pinlig plassering i foajeen. De er riktignok synlige, men presentasjonen gjør det vanskelig å ikke forveksle dem med teatrets egne promoplakater fra husets forestillinger. Fotografiene i seg selv er det ikke like mye å utsette på, Fjätström overbeviser med sin retusjering, eller kanskje til og med sensurering, av tilsynelatende gamle fotografier. Hay, på sin side, viser en presis komposisjon med et spill på klisjéer. Peik Elias’ verk, som er montert ved inngangen til studioscenen, har derimot fått en kronplass. Det er fortjent. Med sammensmeltede tablåer som viser både konsumerisme og sult, smerte og nytelse, fremstår maleriet som en dystopisk hallusinasjon. 

I Kjøpmannsgata ung kunst (K.U.K.), er nesten hele kjelleretasjen stilt til disposisjon for studentene. Kunstbiennalen Meta.Morf holder for tiden også til her nede, så en liten heads up er på sin plass siden det ikke finnes et tydelig skille mellom de to utstillingene. Dette er forsåvidt også et kompliment til studentene som etter min mening kan sidestilles med flere av de etablerte kunstnerne som fyller lokalene i Kjøpmannsgata for tiden. 

På vei ned i kjelleren er Fjätströms fotografier en indikator på hva jeg har i vente. Det er noe ironisk over, det jeg antar er, et selvportrett i halvfigur. Fotografiet er kuttet rett under pikken og den avbildede løfter en lur langfinger mot meg. Ok, fuck off. Nede i kjelleren finnes alt fra NFT-er til prosess-dokumentert film og tegning. De digitale mediene får absolutt ikke den plassen de behøver, det må være en utfordring å gjøre alle til lags i disse trange lokalene. Likevel, skal kunsten komme til sin rett må også presentasjonen bidra til dette. Slik det er løst her fremstår det heller som et hasteprosjekt enn noe seriøst. Det ville imidlertid vært en forenkling å si at monteringen feiler fullstendig, for blant annet Madeleine Heymans forførende speilmaleri, Erikssons terapeutiske, visuelle meditasjon og Vilde Rudjords simplistiske slakteri får den luften de trenger. 

I den andre enden av kjelleren er resten av utstillingen stuet sammen. Her er det lavt under taket og noe av belysningen treffer rett og slett ikke arbeidene. Det er synd, for kunsten, på sin side, er treffsikker: Deika bidrar med hjemmesydde, “skuddsikre” vester; verneutstyr for den som skal bevege seg inn i en opphetet ordveksling i sosiale media. Gjemt bort i en mørk krok henger Malakias Liebmanns litografi som viser en diffus skikkelse, muligens et portrett av et forstyrret indre. Arbeidet er uttrykksfullt og jeg er glad jeg fant det, her gjelder det å være oppmerksom. 

Det innerste rommet er et mørkt kjellerhvelv. Her inne møter jeg Peik Elias verk The Ephemeral hvor rester av en bronsestatue flyter vektløs i et kar med uringul formalin. Skulpturen er konservert og opphøyd i et slags glødende mausoleum. Sofie C. Sörensens verk Som min far lærte mig det ligger på gulvet ved siden av, og legger opp til et humoristisk spill mellom to bord. Sörensen har knyttet bordene sammen med ledninger som strekker seg over og forbi dem, lik røtter eller nervebaner. En merkelig, vakker skulptur om forholdet mellom orden og kaos.

Som satellittutstilling har Into The Pink Sun åpenbare utfordringer. Det mangler et tydelig og tilgjengelig program og monteringen er ikke optimal. Disse ulempene er heldigvis ikke graverende nok til å spenne bein på kunsten som blir vist. Utstillingen fremstår som en kollektiv bearbeidning av substansielle spørsmål, samtidig som det er en letthet i arbeidene. Publikum inviteres til en åpen og flerstemt undring som unngår å moralisere og svartmale. Det er ingen liten bragd for nyutdannede kunstnere.

Artikkelbilde: Dagny Hay, Into the pink sun. F: Natalie Field/KiT NTNU

Peik Elias Greaker, en av avgangsstudentene, er frilansskribent for ArtScene Trondheim.

Into The Pink Sun
Masterstudentene ved Kunstakademiet i Trondheim 
Folkebiblioteket, Trøndelag Teater, Kunsthallen, K.U.K. m.m.
14.05.22 – 05.06.22