Den andre siden av gjerdet

I løpet av de tre siste årene har prosjektet Atelier Babel gitt kunstnere produksjonsmidler, arbeids- og visningslokaler på Lademoen i Trondheim. Det første prosjektet, Grunntanker av Veslemøy Lilleengen, kulminerte i fjor som en meditasjon over Trondheims sosiale landskap, undersøkt via en bearbeidning av jordsmonn og lokale historier. I år står vi overfor en annen meditasjon idet vi blir invitert ut, eller inn, på Safari. Fotokunstneren Yanir Shani, opprinnelig fra Israel, synes også å dyrke en interesse for sosiale landskaper. Allerede i hans tidligere arbeider, som Ashmedai og Loess, fremstilles relasjonen mellom kultur og natur, både med bruk av eksperimentell teknikk og mer tradisjonelt landskapsfotografi. Prosjektene preges av en antroposentrisk optikk med undersøkelser av den fototekniske prosessen i mørkerommet og menneskers adferd. Når Shani nå inviterer oss på safari synes disse to diskursene å møtes. 

I visningsrommet er gulvet gjort om til en grå sti innrammet av grønt kunstgress. En pil viser meg hvilken retning jeg skal gå. På de hvite veggene henger et sparsomt utvalg fotografier og jeg kan høre lyden av noe som minner om en løves lave stønn eller ul. Den tar en pause og etterfølges av en tynn barnestemme som hermer etter det store dyret. De to første fotografiene viser ulike ansamlinger av mennesker i dyrehager. Titlene forteller meg at de ble tatt i København og London, det er det. Menneskene oppfører seg forutsigbart, holder kameraer og telefoner opp mot kroppen, foreviger øyeblikket hvor de var i nærheten av de inngjerdede dyrene.

Tidligere var såkalte “menasjerier” ekvivalenten til dyrehagen, og et klassisk innslag ved større slott og palasser. Det skulle fortelle om nasjonens rikdom, vitenskapelige prestisje og ikke minst utbredelse. Jo flere eksotiske dyr dess mektigere var man. Etterhvert ble virksomheten åpnet for å gi publikum sjansen til å se “ville” dyr fra fjerne strøk. Man skulle få følelsen av å dra på safari i sitt eget hjemland. 

Shani adresserer dette safari-designet ved å fokusere på interiøret i dyreparker. Et fotografi viser en innhegning med en enslig sjimpanse, mens på et annet kan man se et arkadespill med et sjiraffbur i bakgrunnen. Sjimpanse-innhegningen er en tørrlagt og tom plass under åpen himmel, omringet av store glassflater og elektriske gjerder. Sjimpansen sitter klemt mot veggen i ly for solen. Arkadespillet i det andre bildet er en klomaskin hvor kloen, i stedet for å gripe en av sjiraff-bamsene under seg, henger truende nær hodet på den levende sjiraffen i bakgrunnen. Motivene er tankevekkende og budskapet nesten apokalyptisk. Fotografiene viser hvordan simulering og stimulering henger tett sammen som premiss for designet av dyreparken. Shani har latt seg fenge av et enkelt narrativ, et kjent plott hvor dominerende krefter som imperialisme eller kapitalmakt utnytter levende vesener. Sånn sett er dyreparken en god scene. 

I tre av fotografiene er det menneskets adferd i dyreparken som avbildes. En ironi skinner gjennom i portretteringen av en ung mann. Han poserer kjekt på en sti mellom høye trær, med kameraet sitt i hånden. Kameraet har en gedigen, nesten pervers telelinse og fingeren hans hviler på avtrekkeren. 

Løvens ul får meg til fjerne meg fra mannens skuddlinje. Jeg følger etter lyden. Bak et svart forheng går jeg inn i et mørkt rom. På veggen er det montert en rød lyspære, jeg forstår at det skal fremstille et mørkerom. Synet mitt venner seg til mørket og jeg kan så vidt se to små monitorer på hver side av pæren. Klærne mine er mørke, det er bare hendene mine som reflekterer lyset. De er helt røde. Her inne kan jeg høre detaljer i akustikken og stemmer som snakker på avstand. Jeg innbiller meg at løver egentlig ikke skal lage slike ulelyder. Det er litt som å høre noen gråte, ganske ekkelt, men det er jo også bare en antropomorfisk refleksjon. En sentimental menneskeliggjøring av løvens lyder. Menneskets evne til empati gjør at vi fort identifiserer oss med dyr. Når Shani benytter seg av dyr i fangenskap på denne måten, er det derfor grunn til å tro at han strekker narrativet til å omhandle konflikter i hans eget hjemland.

Shani gjør det klinkende klart hvem de er, de som ser på dyr i fangenskap. De er mennesker, som bedriver domestisering og avl. Det å temme natur synes å være vår natur. I dokumentasjonen av denne kontroversielle aktiviteten finnes det ingen nåde. Når noens ufrihet er til underholdning for andre, blir handlinger som det “å beskue” eller å fotografere kyniske, nesten groteske. Shani konfronterer slik sin egen profesjon og kunstverden per se, noe jeg mener han understreker på nesten pinlig vis i sin scenografiske installasjon av stier og kunstgress. Utstillingen tar form som et melodrama med en påfallende ironi, som når et klimaks når solen, som skinner gjennom Babels store vindusflater, gjør at jeg plutselig ser mitt eget speilbilde i billedglasset. Jeg uler som en løve.

Safari er med andre ord treffsikker og består av lag på lag med paradokser. Sånn sett er den omtrent like tykk som en hellig bok, men sidene er tynne. Ikke fordi budskapet ikke er viktig, vi må være bevisst de landskapene vi beveger oss i, også de implisitte, politiske aspektene ved dem. Jeg er bare usikker på om Shani har gått mange nok runder med sin egen strategi for å fremstille dette. Styrken er å finne i de fotografiene som ikke avslører alt, i motivene som innehar en uforløst spenning. Når Shani klarer å fange denne tvetydigheten og ikke henfaller til en overtydelig fortelling om den ignorante parkgjesten, da får også publikum muligheten til selvransakelse. Dette er særlig tydelig når selve rommet vi samles i fremstilles som en meta-dyrepark, for da blir også kunstscenen en “zoo”. 

Artikkelbilde: Untitled (ZSL London Zoo, 2018). Yanir Shani.

Safari
Yanir Shani
04.02-20.02.2022
BABEL visningsrom for kunst