Sommerlig mikstur

Babel visningsrom for kunst viser nå en sommerutstilling med kunstnere fra Lademoen kunstnerverksteder (LKV). Det kunstnerdrevne galleriet har sitt utspring i LKV og slik bindes disse ringene sammen. 

Det første som slår meg er variasjonen. De 12 verkene er forskjellige i størrelse, stilart og medium. Noen er fulle av farger mens andre er i sort/hvitt. Utstillingen matcher inntrykket mitt av bydelen Lademoen forøvrig: Sammensatt og pulserende. Rufsete, men hipt.

Midt i rommet henger duse, pastellfargede stoffremser fra en stålstang. Det er Kombu av Helga Bøe og Barbro M. Tiller. Verket er som en organisk vekst. Spansk mose ned fra en metallgren. Det er både rotete og delikat på samme tid. Hardt mot mykt. Tekstilen minner også om utslitte lakener i gamle, støvete hus. Lakener uten strekk eller form. Slik lukter det også – gammelt, men koselig og nært.

På veggen henger en stor kollasj av grafiske trykk. Kristina C. Karlsens ORDO AB CHAO er et stormfullt virvar. Det viser organiske mønstre av linjer og prikker. Jeg får assosiasjoner til årringer, vekster og molekyler. Det hele er et komplekst og kaotisk økosystem. Trykkene er nonchalant festet rett opp på veggen og papiret krummer seg. For den som måtte lure på hva tittelen betyr, så er det latin og kan oversettes med «orden av kaos». I mitt stille sinn tenker jeg at kaos overvinner orden i Karlsens tilfelle. En ramme og  passepartout ville kunne bidratt med strammere struktur.

Ved siden av kollasjen henger et mindre verk av Per Stian Monsås, pent innrammet i en liten eikeramme. Det er et silketrykk av en brun klump med teksten: DÅRLIG BØNNE. Hva slags bønne er det snakk om? Kanskje er verket en kommentar til hvordan korona og stengte grenser fikk en utilsiktet innvirkning på det illegale rusmarkedet. Tørken traff Trondheim, og nød skaper kanskje kunst?

Pandemien er i alle fall tema for neste verk. #stayhome_2021 er en tegning av Anne Helga Henning utført på papir med tusj og fargeblyant. Den viser en person som ligger henslengt på en sofa, med mobilen i hånden og en hund mellom beina. Kanskje er verket blott en slags bekreftelse på isolasjonen vi har levd med det siste året. Det kan også være en ironisk pekefinger mot moralistiske hjemme-selfies og befalende hashtagger.

To verk i utstillingen skiller seg ut med sin stringente fremtoning. Det ene er Per Formos To Former 2, en utskjæring i farget, glinsende plast. Arbeidet er montert litt ut fra veggen slik at det kaster en slagskygge bak seg. Den turkise og sorte fargen i kombinasjon med de rette formene trekker uunngåelig tankene mot transportkonsernet Vy. Deres nye logo kanskje? Selvsagt handler det sannsynligvis om noe annet. Noe om hvordan øynene våre ser verden rundt oss. At farger og former ikke nødvendigvis er egenskaper ved tingene, men konstruert av oss.

Det andre verket med rigide strøk og fargebruk, er Bella Da Silva Buxboms THE SHAPE OF THINGS TO COME. Det er et maleri av geometriske figurer på en hvit bakgrunn. Verkets få farger og presise oppsett sender tankene til abstrakte, russiske kunstretninger som suprematisme og konstruktivisme. Stilen har et litt anonymt preg i utgangspunktet, og det hjelper derfor ikke at maleriet er plassert innerst i lokalet, bak et skrivebord og en blomsterpotte. Hele oppsettet gir meg assosiasjoner til dekorasjonen man vanligvis finner på en møbelbutikk.

Det verket som holder lengst på oppmerksomheten min er Rouge Wave/ Mønsterbølge av Matilde Westavik Gaustad. Det er en liten, avlang bildevev. Den er tettvevd av grove tråder og ved første øyekast minner den om nedarvede ullvever som alltid henger i tømmerhytter. Motivet er en trekant i rødtoner hvor også linjene er kantete, mot en mørk bakgrunn. Det at motivet i utgangspunktet virker så enkelt, er noe av det som gjør verket fortryllende. Jo lenger jeg betrakter veven, jo vanskeligere blir det å fatte hva jeg egentlig ser. Det gåtefulle uttrykket får verket til å bølge seg foran meg. Det er natur, natt, fjell mot hav. Et fata morgana.

Videre blir jeg stående lenge ved et lite bilde som henger et stykke unna. Det fremstår som et forkludret fotografi, hengt opp på en vegg i et mørkt rom hvor et sperrebånd forhindrer meg i å tre inn i selve rommet. Det er Martin Palmers Absent Image. Jeg forstår ikke hva som er avbildet. Er det en sado-maske? Et hudflettet ansikt? Eller bare en form for sportsbekledning? Det at bildet henger så langt unna gjør det ekstra vanskelig å tyde. Det er kanskje et simpelt triks, men likevel blir jeg nysgjerrig. Tankene går til Marcel Duchamps verk Étant donnés, som bare kunne ses gjennom kikkhull i en dør. Forskjellen er at Duchamp bygde opp et tablå med en kropp, en lampe og naturlandskap på den andre siden av døra. Sånn sett er det nok lettere å gjenkjenne et narrativ hos ham enn hos Palmer. Hos sistnevnte overlates betrakteren i større grad til sin egen fantasi.

En gruppeutstilling som dette er kanskje nødt til å bli sprikende. I alle fall er det vanskelig å peke på tematiske, form- eller materialmessige sammenhenger. Selv om variasjon kan være et gode i seg selv, sitter jeg igjen med et noe forvirret inntrykk. Noen enkeltverk drukner i helheten, og selv blir jeg kastet fra det ene uttrykket til det andre, søkende etter en rød tråd som muligens ikke eksisterer. Det kan være interessant med innblikk i hva kunstnerne på LKV holder på med, men hvis det er målet så spørs det om ikke en åpen atelier-dag ville vært like givende. 

Artikkelbilde: Sommerutstillingen, 2021, Babel visningsrom for kunst. Foto: BABEL / Susann Jamtøy

Sommerutstillingen 2021
Babel visningsrom for kunst
20.08-05.09.2021