Kritikken som satsningsområde

I 2018 var Bergen den første kommunen i landet til å definere kritikken som et selvstendig kunstfelt i et politisk planarbeid. Her fikk den profesjonelle kritikeren for første gang status som utøvende kunstner på lik linje med utøvere innenfor de andre kunstfagfeltene, og det ble samtidig lansert et overordnet mål om at Bergen kommune i årene som kommer skal styrke den profesjonelle kunstkritikken og slik bidra til å synliggjøre kunstens samfunnsrelevans. Målsetningen er at Bergen på sikt skal ha flere hel- og deltidskritikere som dekker hele spekteret av kunst- og kulturuttrykk, inkludert museumsutstillinger og kunst i offentlig rom. 

Bergen kommunes kunstplan for det profesjonelle feltet 2018-2027 ble til etter flere åpne høringsrunder med det lokale kunstmiljøet. Dette har vært avgjørende for planens troverdighet i feltet, og for å sikre at den lokale kunstpolitikken faktisk imøtekommer de ulike fagmiljøenes særskilte behov. Innspillene gjorde det også åpenbart at en satsning på kunstkritikken vil komme samtlige av fagmiljøene til gode.

***

Om man har ambisjoner om å dyrke frem nye kritiske stemmer må man samtidig arbeide målrettet for å styrke kritikerøkonomien. De fleste hel- og deltidskritikere i Bergen jobber i dag som frilansere uten faste kontrakter med avisene, tidsskriftene og plattformene de skriver for. Honorarene er som oftest langt lavere enn de anbefalte satsene til Kritikerlaget, og det finnes få statlige arbeids- og prosjektstipend for kritikere i forhold til antallet aktive skribenter. 

Den bergensbaserte kunstneren Anne Marthe Dyvi har sagt et sted at det å bli kunstner «ikke er så vanskelig som å forbli det», et utsagn mange kritikere nok vil kunne kjenne seg igjen i. Selv om valg av yrke handler om mye mer enn penger er det ingen tvil om at ryktet om den ustabile kunstnerøkonomien bidrar til at det er vanskelig å rekruttere nye skribenter. Ikke minst bidrar stabilt lave honorarer til at færre kritikere utenfor de akademiske miljøene velger å forbli kritikere, noe som i seg selv er et problem for både den interne fagutviklingen og for mangfoldet av skribenter. 

For Bergen kommune er det derfor særlig viktig å legge til rette for at lokale kritikere skal få mulighet til å skrive over tid. Samme år som den nye kunstplanen ble lansert ble det derfor opprettet et øremerket arbeidsstipend for kritikere med base i Bergen. Dette tiltaket skal supplere de statlige arbeidsstipendene og legge til rette for at flere kan leve av å skrive kritikk på heltid. Så langt har to litteraturkritikere, Carina Elisabeth Beddari og Katrine Heiberg, og én musikk- og scenekunstkritiker, Maja Skanding, mottatt kritikkstipend. 

Det legges videre opp til at kritikere i ulike faser av sin karriere skal kunne søke henholdsvis etablerings-, kultur- og arbeidsstipend, samt at man skal kunne søke støtte til faglig fordypning og selvstendig initierte kritikkprosjekter over tilskuddsordningen Kritikk- og teoriutvikling. Det er også ønskelig at kritikere i større grad enn i dag benytter seg av kommunale ordninger for kompetanseheving, så som ordningen for internasjonal kunstutveksling. 

***

Kunstkritikkens plass i offentligheten er i dag under sterkt press fra flere hold. Avisene kutter kraftig i kritikkstoffet, noe som bidrar til at den seriøse kunstkritikken i mange tilfeller flyttes ut av sentrum til mindre deloffentligheter. Her er det likevel viktig å ha to tanker i hodet, og ikke strande i tiltaksløshet selv om det offentlige rommet for kunstkritikk ofte virker sørgelig innskrenket. Som tidligere kulturbyråd Julie Andersland skriver i forordet til kunstplanen: «Bergen kommune kan ikke skape en ny kunstoffentlighet, men vi kan legge forholdene bedre til rette for den».

Bergen kommune skal med andre ord arbeide for å styrke etablerte plattformer for kunstkritikk, samt legge til rette for nye initiativer og arenaer for samtaler, seminarer og praktiske skriveverksteder gjennom faste driftstilskudd og prosjektstøtte.  

Ettersom det i dag ikke finnes noe formelt utdanningstilbud for kunstkritikere er det dessuten helt avgjørende å opprettholde et sterkt fagmiljø som kan utvide den offentlige samtalen om kunst og kunstkritikk. Her spiller særlig tidsskriftmiljøer og publiseringsplattformer som Vagant og Kunstkritikk Bergen en viktig rolle som pådrivere for intern fagutvikling, samtidig som publiseringstempoet gjør at de kan tilby både ferske og mer etablerte skribenter en unik redaksjonell oppfølging. 

Det bør også være et større potensiale for å samarbeide om kritikkseminarer og praktiske skriveverksteder på tvers av de ulike kunstfeltene og nettverksorganisasjonene.  

***

For tiden jobbes det aktivt med å integrere kritikken som kulturpolitisk satsningsområde i alle kommende fagplaner, så som Kunstformidlingsplanen for barn og unge, Biblioteksplanen, Museumsplanen og Mangfoldsplanen.  

Denne høsten er det også blitt igangsatt et pilotprosjekt inspirert av nasjonale forsøk med å innføre en praktisk kritikk-workshop som et tilbud i grunnskolen. Maja Skanding, som mottok arbeidsstipendet for kritikere i 2019, er blitt engasjert til dette oppdraget, som skal gi elever på ungdomsskoletrinnet en ufarliggjørende innføring i hva kunstkritikk er og kan være, samt engasjere dem til å ta aktivt del i en større offentlig samtale om kunst og samfunn. 

Videre planlegger Bergen kommune i samarbeid med det skandinaviske KAkO-nettverket for kritikk en sommerskole for kritikere i Bergen som vil være åpent for deltakere fra alle de skandinaviske landene og ha et særlig fokus på kritikk i den nye offentligheten. 

****

Den store utfordringen fremover ligger ellers på mange måter i å nå bredere ut med de tiltakene kommunen allerede har igangsatt for å styrke kritikerøkonomien og den lokale kunstkritikken. 

For det første bør en sikre at samtlige kritikere med tilknytning til Bergen har tilstrekkelig kunnskap om de ulike stipend- og prosjektstøtteordningene de kan søke. I dag domineres f.eks søkermassen til tilskuddsordningen Kritikk- og teoriutvikling av de etablerte kulturinstitusjonenes diskursprogrammer. At slike samtaleprogrammer i seg selv er verdifulle bidrag til den offentlige samtalen rundt kunst er blant annet årets Festspillutstilling et godt eksempel på. Like fullt er det ønskelig med en bedre balanse mellom etablerte institusjoner og uavhengige kritikere. Ikke minst er det ønskelig å bedre balansen mellom samtalearrangementer og kritisk tekstproduksjon.   

Det har også vist seg å ta tid å rekruttere nye kritikerstemmer som kan dekke de ulike kunstfeltene på fast basis, til tross for ambisiøse satsninger som Kunstkritikk Bergen og flere skriveverksteder initiert av bl.a nettverksorganisasjonen VISP. 

Her vil det være svært nyttig med innspill fra fagmiljøer i andre byer og regioner som har erfaring med lignende prøveprosjekter og rekrutteringstiltak. Det bør i det hele tatt være gode muligheter for å etablere et mer aktivt nettverk hvor Fagavdelingen for kunst og kulturutvikling i Bergen kommune kan utveksle erfaringer og ideer med byer som Tromsø og Trondheim. Slik kan man legge bedre til rette for den levende, offentlige samtalen lokalt gjennom å bygge videre på og styrke det man allerede har. 

Kritikkonferansen 2020
Kritikkens betydning i kulturbyen