En død kattevenn på Kunsthall Trondheim
Konferanse 2020, Kunsthistorisk kritikk, Tekstserier, Hedda Krogseth Vikene 24.11.2020
Beskrivelsen som sjanger har en evig plass i mitt hjerte. I enhver iakttagelse og beskrivelse ligger det et nytt vennskap. Jeg har alltid ment at man ikke skal snu ryggen til et verk før man har funnet skjønnhet i det. Derfor skal jeg, med mitt blotte øye, finne det skjønne i verket Dead Cat av Mercedes Mühleisen, i utstillingen Who Wants to Live Forever? på Kunsthall Trondheim. Jeg skal oppdage kunstverkets nakne selv. Selv om skjønn kunst egentlig ikke kan defineres, kan man allikevel forsøke å finne den gjennom dyp og varig iakttagelse. Skjønnheten ligger i vår erfaring og ikke nødvendigvis i verket selv. Derfor er beskrivelse essensielt for å finne frem til den skjønne kunst.
Ved første øyekast ses tre flater med en figur prosjektert på hver av dem. Figurene er organisk utformet og krøller seg sammen. De ser ut som klumper med hud; overflaten kan ligne på innsiden av en håndflate som former seg til en skål. De tre sammenkrøllede formene har hvert sitt animerte menneskeansikt.
De hudlignende «kroppene» skiller seg fra hverandre ved at de svever på ulikt vis på hver sin flate, i tillegg til at de er forskjellige i form og farge. Fargene i kunstverket er kontrastfulle. På flaten til venstre er bakgrunnen en heit og glødende oransje med en kald og skingrende blåfarge på figuren. Flaten i midten er i en erotisk lillatone, som får meg til å tenke på silkeglatt sateng, med en snørrgrønn figur. Flaten lengst til høyre har en euforisk turkisfarge, som et hav i et land langt borte, akkompagnert av en figur med lysebrun farge slik som perfekte solbrune lår. Bakgrunnene er i konstant bevegelse, som et hav som duver stille, eller bølger som deiser rolig mot en brygge.
Verket gir fra seg en forvridd og hul lyd som ingenting annet jeg har hørt. Likevel kan jeg så vidt høre noen snakke. Jeg opplever dette som stemmen til den døde katten i Dead Cat. Kattens legeme er udødeliggjort; der kattens liv er stoppet opp, har kunstverket begynt. Dette får meg til å forestille meg katten i live. Dens oppmerksomhetssøkende personlighet, med en lengsel etter nærhet som den uttrykker ved å stryke og gnikke seg langs beina på meg. Å se denne desperasjonen utspille seg i en evig runddans gjør meg sørgmodig. Figurenes ansikter ser trøtte ut, fanget i evigheten uten å få oppleve deilige nærkontakt med andre vesener.
Selv om man altså ikke skal snu ryggen til et verk før man har funnet skjønnhet, er det vanskelig å finne det her. Dead Cat er noe ganske annet enn de greske, antikke mesterverkene, som med edel enkelhet og stille storhet representerer det aller høyeste idealet for kunsten, noe jeg kom frem til i min avhandling Gedanken über die nachahmung der griechischen werke. Der diskuterte jeg Belvedere-torsoen i Roma som et eksempel på det greske idealet. Dette verket kan beregnes som det vakreste i sitt slag som er bevart til vår tid. Skulpturkroppens uovervinnelige kraft sprenges frem i de myke linje, og den greske gudens kropp kan beundres i evigheter, ja, man kan rett og slett bli ør av opphisselse om man studerer denne perfekte skulpturkroppen inngående.
Dead Cat utstråler det direkte motsatte av de greske mesterverkene. Det kan virke som om kunstneren er uvitende om de store, kunstneriske idealer – kanskje har aldri denne Mühleisen hatt gleden av å se det riktig skjønne. Den edle enkelheten er byttet ut med en colorito fra et annet univers; både unaturlig og kontrastfylt. Den stille storheten er bokstavelig talt byttet ut med et leven av mistenkelig opphav. Bare utenomjordiske kan finne på å gjenkjenne disse lydene som skjønne.
I dette verket blir formen raskt underkastet fargen. Slik jeg ser det, er en slik underkastelse av disegno for colorito høyst usedvanlig. Jeg kan ikke holde inne med at det gjør verkets uttrykk mindre poetisk. Fargenes unaturlighet forstyrrer dets utstråling. Disegno blir overkjørt, linjene i motivet viskes bort. Jeg klarer å se skjønnheten i fargene, men ikke i linjen, som jo er det viktigste. Den kroppslige nakenheten hos verkets figurer hadde fremstått mer sårbar om fargene var dempet eller ikke til stede. Det rene, hvite fremhever form og linje. Det forsterker. Bare spør de som kjenner til hvor viktig linjen er i kunstnerisk øyemed.
På et mystisk – og for meg uforståelig – vis er jeg likevel fascinert av disse formløse kroppene som flyter rundt. Uansett hvor mye dette verket gir, er verkets hinder en del av verket selv. Fargebruken begrenser dens tale til oss som betraktere. Vi hadde sett så mye mer med linjen i fokus. Det greske idealet viser tydelig at disegno er viktigere enn colorito og dette er noe Dead Cat ikke innfrir. Likevel; nå som jeg har tatt meg tid til å beskrive Dead Cat grundig, har jeg vitterlig fått et nytt bekjentskap. Selv om jeg har formet vennskap med titusenvis av kunstverk gjennom min lange karriere som Europas ledende kunstkjenner, er dette første gang jeg har blitt venn med en død katt.
– Johann J. Winckelmann i Trondheim, 2020
