Tilbake til antikken på Brattørkaia
Konferanse 2020, Kunsthistorisk kritikk, Tekstserier, Ellinor Vikan 17.11.2020
Dette kunstverket er en tanke som er kommet til uttrykk i form av et kunstverk. Denne tanken er et ønske om å formidle til en betrakter de dypeste innsikter om seg selv som menneske. Gjennom kunstverket blir betrakteren satt i sammenheng med omgivelsene, sånn at betrakteren oppfatter seg selv på en ny måte. Slik skapes en sublim følelse av at enkeltmennesket er del av noe større.
Skulpturen er skapt av kunstneren Jacob Dahlgren i 2015 og står som en intrikat bauta på Brattørkaia i Trondheim. Verkets tittel The World as Site and Object sier mye om hva kunstneren som menneske vil formidle, men den sier også til betrakteren at det er hva du ser som er viktig ved dette verket.
Formen på denne skulpturen er i sin helhet sammenhengende-usammenhengende, noe som kan virke som en mangel på struktur. Betrakteren kan nesten bli forvirret av å se på den, da skulpturen skaper et kaotisk inntrykk av omgivelsene ved at betrakteren speiles i skulpturens form. Skulpturen reflekterer omgivelsene som et virvar av følelser og inntrykk, som igjen kan føre til et indre kaos hos betrakteren.
Skulpturen på Brattørkaia åpner opp for at betrakteren kan se tilbake på seg selv fra mange ulike ståsted. Om betrakteren beveger seg rundt eller inne i skulpturen vil hun hele tiden oppdage et nytt bilde av seg selv som menneske, for i hvert enkelt speil stirrer en litt annen versjon av betrakteren tilbake. Et menneske som har tenkt en ny tanke, som ser seg selv i et annet lys og i andre omgivelser, fører til en utvikling i tankene. Det er dette faktum som gjør samtidskunsten til noe annet enn eksempelvis barokke, figurative malerier. Den abstrakte samtidskunsten åpner opp for en utvikling i tankene og en slik mental utfordring gjør at betrakteren kan oppleve en nesten sublim eller guddommelig følelse.
Dahlgrens skulptur er avhengig av sin posisjon for å gi den ønskede effekt som kunstneren vil formidle. Den påvirkes i aller høyeste grad av det som foregår rundt; menneskene, trafikken, været og havet. Dette gjør at det å besøke denne skulpturen vil skape ulike tanker og følelsesuttrykk hos den enkelte betrakter, fra gang til gang, noe som styrker verkets karakter og kvalitet som kunstverk. For en bedre forståelse av denne skulpturen kan man se tilbake til den greske antikkens guder og gudestatuer. Gudene i den greske antikken var i steinene og marmoren; de greske gudeskulpturene var ikke representasjoner av gudene, de var gudene selv, og slik var skulpturene både i harmoni og kontrast til verden omkring.
Det samme gjør gudene i The World as Site and Object. I denne skulpturen samles alle gudene til en gud i samme verk. Men det er ikke den kristne gud som viser seg i formen – eller rettere sagt er denne skulpturen. Den guden vi ser her er hvert individs egne, personlige gud som stråler ut fra skulpturens blanke speilflater og blander seg med havet, været og asfalten, som også stråler ut fra formen.
Kunstnerens personlige gud skinner også igjennom. En kan tolke dette verket som et forsøk på å finne seg selv og sin gud. Den kan også tolkes som en streben om å finne tilbake til det opprinnelige greske kunstidealet, i og med at kunstneren fjerner seg fra klassisk representasjon. Men denne streben etter å finne tilbake til det perfekte gjøres gjennom at formen fjerner seg helt fra det greske, klassiske uttrykket, og slik skapes noe helt nytt og radikalt. Her skapes en ny gud – en flerfoldig gud, som blir noe eget for det enkelte individ. The World as Site and Object lar menneskene se deres gud gjennom et speilbilde av seg selv. En gud som gir frihet til å tenke på hva disse speilrefleksjonene betyr for hver og en som individ.
Georg W. F. Hegel i Trondheim, 2020
