En av dem: Mennesket som natur

Hender strekker seg mot himmelen. De rått behandlede treskulpturene som møter oss, reiser seg oppover i desperasjon. Vi ser 13 skulpturer av bjørk, poppel, furu og gran i midten av overlyssalen i Trondheim kunstmuseum, med tekstile montasjer langsmed veggene. Montasjene har ulike teksturer og farger, noe som gir en opplevelse av å være i abstraherte landskap. Hendene i tre vinker etter hjelp i dette naturlandskapet. Man kan forestille seg at resten av kroppene har druknet under gulvet. Mens hendene strekker seg etter en utvei, etter råd og veiledning. 

Kunstneren bak verket «Vi er margen» (2019) er Gunvor Nervold Antonsen (f. 1974). Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, Universitet i Oslo og Kunsthochschule Berlin-Weissensee, og er nå bosatt i Oslo. Med sin multimediale installasjon er hun en av fire kunstnere som stiller ut på Lorck Schives kunstpris-utstillingen 2019, ved Kunstmuseet. 

«Vi er margen» er et monumentalt verk bestående av både dikt/performance og bok, samt de innledningsvis nevnte tekstile montasjene, titulert «Paroler», og treskulpturene, navngitt «En av dem». Hele verket er fremstilt med nedleggelsen av en bildelfabrikk som kontekst, hvor samtaler med tidligere ansatte ved denne arbeidsplassen har vært utgangspunktet for utformingen.

Nervold Antonsen tematiserer samfunnets utvikling, samt markedsøkonomien, og gir stemme til arbeidere som vanligvis ikke blir hørt. Denne skjeve maktfordelingen mellom næringsinteresser og arbeiderklassen har overføringsverdi til forholdet mellom mennesket og vår aggressive utnyttelse av naturressursene. Nervold Antonsens materialbruk gjenspeiler disse assosiasjonene. 

Av de 13 treskulpturene, utformet som menneskehender, er 10 av dem utstrakte, mens de resterende 3 tar form som knyttnever. Den særegne og røffe behandlingen av treverket forsterker verkets naturlighet. Flisene i materialet tydeliggjøres, og er svært taktile. Råheten blir en kontrast til det ellers rene og hvite lokalet, noe som samtidig tydeliggjør forskjellen mellom mennesket og natur. 

Håndskulpturene omsluttes av tekstiler, som dekker veggene i rommet. Tekstilmontasjene kan leses som ulike abstraherte landskap med taktile naturformer. Forholdet mellom mennesket og natur forsterkes både ved at hendene er sentrert i midten av landskapet og gjennom det at de er laget i et naturmateriale. Skulpturene minner oss om at mennesket er en del av naturen, vi består også av organisk materie. 

Det at Nervold Antonsens håndskulpturer kan forstås som rådville og desperate kan også være en kommentar om klimakrisen, så vel som den globale markedsøkonomien. Vår selvsentrerte livsstil har påvirket klimaet til et geologisk irreversibelt punkt: Den antropocene epoke omhandler de endringene som mennesket har pådratt miljøet med forurensning og økte drivhusgasser, særlig etter den industrielle revolusjon. Men i Nervold Antonsens skulpturer viskes grensene mellom den menneskelige formen (hånden) og naturmaterialet (treet) ut, slik at naturen «tar overhånd» idet vi mennesker står rådville tilbake. Kanskje begynner vi å innse at ubalansen mellom menneskers konsum og bærekraftig utnyttelse av naturressursene har negative konsekvenser for oss selv også? 

Teoretiker Donna Haraway tematiserer ideen om slektskap mellom mennesket og andre arter gjennom begrepet «making kin». Haraway foreslår altså at vi skal «gjøre slekt» med andre arter for å inngå likestilling med dem og bryte den hierarkiske forståelsen mellom mennesket og naturen. Haraway kritiserer det antroposentriske tankesettet ved å gi andre livsformer lik verdi som mennesket. 

Gunvor Nervold Antonsens multimediale installasjon tematiserer altså et makthierarki mellom arbeiderklasser, i sammenheng med nedleggelsen av en bildelfabrikk, men danner også assosiasjoner til maktfordelingen mellom mennesket og naturen gjennom materialbruk og motivvalg. Bedrifteieres makt over arbeiderne og menneskets inngrep i naturen har tilsynelatende flere fellestrekk som det åpnes opp for i dette verket. I den antropocene epoke må vi handle i samarbeid og slektskap med naturlandskapet, vi må strekke ut hånden og «gjøre slekt» med våre omgivelser, vi må bli «i ett med dem».

Teksten av Guro Langness inngår i serien «Kunst og klima» som er opprettet i anledning «Art in its Context: Contemporary Climates», ved Institutt for kunst og medievitenskap, NTNU. Et emne som fokuserer på hvordan vi skriver og snakker om den visuelle kunstens rolle i en verden med større oppmerksomhet om klimaforandringer og global kapitalisme. Ansvarlig for studieprogrammet er Ingrid Halland, førsteamanuensis i kunsthistorie og teori, NTNU.

Alle studentenes tekster kan leses på Trondheim formlab.