Tiden står stille for tidsskriftene

Muligens er det uvitenhet eller rent ut arroganse når Bente Riise, generalsekretær i Tidsskriftforeningen, «tordner» mot forventninger om å betale innleid arbeidskraft etter gjeldende satser (Klassekampen, 21.08.2019). Det er omlegging av Norsk kulturråds støtteordning for tidsskrift og kritikk som skaper sterke reaksjoner. Nå forventes det nemlig at tidsskrift, som andre støttemottakere av offentlige midler, skal betale kvalifiserte bidragsytere honorar etter veiledende satser. 

I hvilken annen bransje kommer personer på toppen unna med å klage over å skulle betale minstesats til sine arbeidere?

I samme Klassekampen-sak opplyser også Therese Bjørneboe i Norsk Shakespearetidsskrift om at hennes tidsskrift blir berørt av innskjerpingen: «(…) dersom det blir et absolutt krav at også tidsskriftene skal honorere etter Kritikerlagets satser, blir vi nødt til å kutte drastisk ned på antall essays og anmeldelser», uttaler hun.

Uverdige arbeidsforhold

Hvis det å skulle betale anstendige honorarer til frilansskribenter utgjør et så stort problem for tidsskriftene, melder spørsmålet seg om hvor lenge denne praksisen har foregått. Når talspersoner i bransjen for åpen scene normaliserer dårlig betalingsvilje og i samme åndedrag forventer å få fortsette på samme måte, forstår man at norske tidsskrifter har en del å rydde opp i. I andre sammenhenger ville det strengt tatt blitt stilt krav om at man ikke bestiller mer enn det man evner å betale for. 

Det gir grobunn for usunne maktforhold hvis frilansere ikke skal kunne kreve minstesats uten å møte slike innsigelser som det gis uttrykk for i denne saken. Det er ikke skribentene som skal ta støyten for at norske tidsskrifter siden 1970-tallet, og dermed lenge før den digitale vendingen, har hatt dårlig økonomi. Da kommer Kulturrådets nye ordning skjevt ut fra begynnelsen av. Her må det snarere forventes at Tidsskriftforeningen selv kommer på banen og redegjør for hvordan medlemmene deres har tenkt å løse utfordringene de står overfor, inkludert de økonomiske. Hvordan har tidsskriftene tenkt å tette det betalingsgapet de befinner seg i?

Hjelp til selvhjelp

Det er korttenkt å kritisere de nye retningslinjene hos Kulturrådet om å betale minstesats. En åpenbar grunn er de sterke signalene som denne motviljen gir. Det tyder imidlertid også på at tidsskriftene ikke kan ha forstått egeninteressen av å faktisk betale frilansere for innholdet disse leverer. Tidsskrifter med lav betalingsvilje er paradoksalt nok med på å holde de statlige bevilgningene til kunst- og kulturkritikken nede, totalt sett. På grunn av denne uvørne praksisen vil aldri de reelle behovene synliggjøres i statsbudsjettet. Det er ris til egen bak.  

Det er ingen som påstår at det vil være enkelt å omstille seg. Hvis man likevel vil bidra til å styrke kunstnerøkonomien motvirkes en marginalisering av kritikken. Bare slik kan en kritikerstand opprettholdes også i fremtiden. 

Slutt på misforstått veldedighet 

Det kan ikke underslås at den digitale teknologien fører med seg utfordringer for papirtidsskriftene; som dyrere porto, nedlegging av innkjøpsavtale med bibliotekene og opphør av distribusjonsavtale med Narvesen. Men dette er varslede endringer. Det gjenstår derfor å høre fra Tidsskriftforeningen selv hvordan de griper an omstillingen til digital publisering og distribusjon på en mer offensiv måte. 

De tidsskriftene som insisterer på å jobbe etter en konservativ, kostnads- og ressurskrevende modell, som det papirpublisering er blitt, må kunne argumentere godt for hvorfor det er det offentliges ansvar å støtte denne produksjonsmåten. Det er iallfall ikke overbevisende hvis man konsekvent skyver porto- og trykkekostnader foran seg og forventer at skribentene taust må avstå fra helt basale rettigheter for at tidsskriftene skal kunne utgis. Bransjen kan ikke stå inne for at offentlige kulturmidler bevisst går til å legitimere uverdige arbeidsforhold.

Artikkelfoto NTF.