Sameksistens i en mørk tid

Den siste tiden har det vært en markant interesse for miljøbevisst tenkning på den internasjonale kunstscenen, og for sammenhengen mellom kunst og økologi. I Norge viste blant annet Toril Johannessen og Tue Greenfort for et års tid tilbake utstillingen Norsk Naturved Museet på samtidskunst, og på samme tid ble gruppeutstillingen When Species Meet vist på Telemark Kunstsenter. Med utstillinger og seminar om urfolkskunnskap, klima, bærekraftig utvikling og økologi, har også Kunsthall Trondheim hatt et sterkt fokus på miljøspørsmål den siste tiden. Utstillingen Et Nytt Vi, som åpnet i september, er en del av denne tendensen.

”Hva slags fellesskap er på spill i denne såkalte antropocene tidsalder”, spørres det i utstillingsteksten. Antropocen er navnet på den geologiske tidsalderen som mange miljøforskere mener vi nå befinner oss i. Navnet kan oversettes til ”menneskets tidsalder” og beskriver en realitet hvor menneskelig aktivitet har forårsaket irreversible endringer på jorden.

Et Nytt Vi forsøker å gi svar, må vi anta, på dette spørsmålet gjennom å vise arbeider av rundt femten kunstnere og kunstnergrupper, som alle på forskjellige måter behandler det komplekse samspillet mellom mennesket og natur. Med utgangspunkt i alt fra sopp og bakterier til planter og dyr, utforsker kunstnerne et bredt spekter av fortellinger om relasjoner mellom og på tvers av arter. Noen av arbeidene er personlige og poetiske, mens andre er mer vitenskapelige, og gjerne utviklet i samarbeid med forskere. Andre verk befinner seg et sted midt i mellom, slik som Arendse Krabbes lav-prosjekt, hvor forskere involveres i en personlig fortelling om kunstnerens egen dragning mot organismen lav. Ut fra måten Et Nytt Vi er satt sammen og hvordan de ulike arbeidene er presentert, fremstår utstillingen som en hybrid: Grensene mellom de ulike verkene er sømløst utvisket. Det ene verket glir over i det andre på fikst vis, i en dynamisk helhet.

Utstillingen består av en hoveddel og to ”kapitler”, hvor siste kapittel overtok i begynnelsen av november. Et Nytt Vi er kuratert i samarbeid med danske Ida Bencke og Dea Antonsen fra Laboratory for Aesthetics and Ecology, en tverrfaglig og eksperimentell plattform for kuratering som ble dannet i 2014. Laboratoriet arbeider ut fra en økologisk tenkning, og er sterkt inspirert av biologen og cyborg-feministen Donna Haraway. Utstillingen på kunsthallen har likhetstrekk med en annen utstilling, eller rettere sagt en forsamling, som de kuraterte for to år siden i København, TRANSART – en forsamling på tværs av arter, hvor flere av de samme kunstnerne var representert. Nylig vant også kuratorene Schadeprisen i Danmark, en pris oppkalt etter den danske dikteren Jens August Schade, som tildeles framragende prosjekter som kombinerer litteratur med andre kunstformer.

Gjennom en utstrakt bruk av planter, og med dyrelyder i bakgrunnen, vekker utstillingen på Kunsthall Trondheim umiddelbart assosiasjoner til langt varmere strøk. Et av de første verkene man møter er lydinstallasjonen Symbiotic Sound av Rosemary Lee, som utforsker relasjonen mellom kjøttetende planter og andre arter. De eksotiske plantene er plassert utover et bord, og har en underlig form med rødlige blomster som er formet som en trakt. I naturen fungerer denne trakten både som en insektfelle og et tilholdssted for flaggermus. Plantene i utstillingen har imidlertid blitt modifisert: dersom man ser nøye etter kan man skimte høyttalere på innsiden av traktene, og høre lyden av små dyr og insekter. Det er nesten som at disse hybridene mellom natur og teknologi ”snakker” til betrakteren, og forteller oss om symbiosen de er en del av.

Videre i utstillingen finner man flere kunstnere som utforsker omsorgsfulle strategier for sameksistens mellom mennesker og dyr. Ett av disse er Rat Love Manifesto av Kathy High, som springer ut av et ønske om, og forsøk på, å skape et empatisk artsfellesskap. Prosjektet tar utgangspunkt i en gruppe transgene rotter som kunstneren har kjøpt fri etter at de var blitt brukt i forskning på revmatisme. På laboratoriet var rottene blitt utsatt for genoverføring, og hadde fått injeksjoner med menneskelig DNA. Gjennom å adoptere disse rottene, eller rettere sagt “overgangsvesenene” eller “cyborgene”, ville High forsøke å behandle deres generiske tilstand, og gi dem et så godt liv som mulig. Teksten på utstillingsveggen fungerer som et manifest, og kommer med en konkret oppfordring til betrakteren og samfunnet om å utøve empati og omsorg overfor de artene som har en tendens til å bli mishandlet, glemt eller ignorert. På en sterk og personlig måte retter verket søkelys mot etiske spørsmål knyttet til bruk av dyr i forskning.

Mennesker har mange likheter med aper og i enkelte tilfeller kan de til og med inneha egenskaper vi gjerne anser som utelukkende menneskelige. I tokanalsvideoen Primate Cinema: Apes as Family av Rachel Mayeri møter vi en gruppe sjimpanser fra en dyrehage i Edinburgh som ser ut til å dele en interesse for TV. I samarbeid med dyrehagen har Mayeri forsøkt å lage TV-underholdning spesialtilpasset apene, såkalt primatdrama. Hovedrollene er spilt av mennesker i apekostymer. Selve installasjonen på kunsthallen består av to skjermer, hvor den ene viser primatdramaet og på den andre overvåkes reaksjonene til tv-titterne; apene. Noen av sjimpansene sitter rolig og følger tilsynelatende handlingen i serien, mens andre hopper utålmodig frem og tilbake. En av dem dunker borti fjernsynet, og setter seg oppå TV-en, kanskje på trass. Når man betrakter ansiktsuttrykket og kroppsspråket til sjimpansene er det vanskelig å ikke tillegge dem menneskelige følelser og egenskaper.

Som allerede nevnt er Haraway en sentral inspirasjonskilde for Bencke og Antonsen, og blir sitert flere steder både i manifestet for Laboratory for Aesthetics and Ecology samt i utstillingstekstene til Et Nytt Vi. Utover dette er Haraway inkludert i utstillingsprogrammet med dokumentarfilmen Story Telling for Earthly Survival, vist under Kulturnatt 15. september. Haraway er også ført opp på verkslisten med sin video fra 1987, hvor hun analyserer og dekonstruerer måten The National Geographic beskriver den ”kultiverte” gorillaen Kokos´ utsagn og atferd på. Det at videoen har en så sentral plass i rommet og med kort avstand til Mayeris video fra dyrehagene i Edinburgh, gjør det fristende å snakke om den som et selvstendig arbeid, kanskje til og med som et kunstverk i seg selv. Kuratorene har også tidligere forsøkt å forene kunst og forskning, og å binde kunstens verden sammen med vitenskapens. Uavhengig av hvorvidt videoen faktisk er ment som et verk, er den utvilsomt relevant, og belyser en grunnleggende problemstilling som mange av de deltakende kunstnerne basker med, nemlig: Hva anses som natur, for hvem, og til hvilken pris?

Til å være en utstilling som tar utgangspunkt i at vi lever i en økologisk truet verden, er Et Nytt Vi mer oppløftende enn det man kunne forvente seg, og i liten grad påvirket av svartmaling og dommedagsprofetier. Det finnes imidlertid noen arbeider som skiller seg ut, slik som Asbjørn Skous blyanttegninger på de hvite søylene, godt spredt i visningsrommet. Disse tegningene spiller på – eller spekulerer i – et fremtidig katastrofescenario, hvor Kunsthall Trondheim er blitt til ruiner. Selv om det også er mulig å skimte dystopiske tendenser i utstillingsteksten, er det håpefulle mer fremtredende. Med en noe naiv ordlyd uttrykkes det at vi sammen ”skaper nye verdener” og kan ”frembringe den type følsomhet og empatier som trengs for å skape helende fellesskap i en skadet verden”.

Et Nytt Vi forsøker ikke å komme med konkrete løsninger på miljøproblemene vi står overfor; den berører mange dagsaktuelle og politisk ladede spørsmål, men uten en ideologisk styrende agenda. Utstillingen verken kan eller vil komme med et entydig svar på disse økologiske, etiske og praktiske utfordringene. Snarere insisterer den på å bli værende i et undersøkende og eksperimenterende rom. På dette punktet skiller Et Nytt Vi seg ut fra mange av de andre grønne utstillingene som har sprunget frem den siste tiden, og det på en positiv måte.

Et Nytt Vi på Kunsthall Trondheim, står til 21. desember 2017

14.09 – 21.12 2017
Medvirkende Krista Caballero, Frank Ekeberg og Johannes Heldén, Amanda Ackerman & Dan Richert, Honey Biba Beckerlee, Ursula Biemann, Karin Bolender, FRAUD (Fran Gallardo & Audrey Samson), Kathy High, Oskar Jakobsen, Arendse Krabbe, Rosemary Lee, Rachel Mayeri, angela rawlings og Asbjørn Skou Fotograf: Aage A. Mikalsen.