Verkenes tilblivelseshistorie

De siste årenes fornyede interesse for Hannah Ryggens (1894–1970) kunstnerskap må nok tilskrives kunsthistoriker Marit Paasches innsats. Seneste ledd i arbeidet om tekstilkunstneren fra Ørlandet er boken Hannah Ryggen. En fri som ble lansert med et foredrag i Hannah Ryggen-salen på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum den 2. juni. I den anledning pratet Hjørdis-Linnea Myhre med Marit Paasche om utgangspunktet for boken.

Marit Paasche, du har nylig skrevet en biografi om Hannah Ryggen. Kan du fortelle litt om hva som vekket din interesse for Hannah Ryggen og hvordan arbeidet med en bok om henne kom i gang?

I 2009 ble jeg kontaktet av kunstnerne Lotte Konow Lund, Ann Cathrin November Høibo og Maria Brinch. De oppfattet Hannah Ryggen som en stor kunstner, og skjønte ikke hvorfor det var så stille rundt hennes navn. Jeg kommer jo fra Trondheim, så Hannah Ryggen var ikke en ukjent kunstner for meg. I likhet med mange andre tolv- og trettenåringer hadde vi en omvisning via skolen på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, og der henger jo mange av Hannah Ryggens arbeider. Da jeg så disse igjen i 2009, gikk det opp for meg at det virkelig dreier seg om et kunstnerskap av stort format, både nasjonalt og internasjonalt. Kort tid etterpå skrev jeg teksten «Vi husker deg, Hannah» i Morgenbladet, og i 2011 kuraterte jeg utstilling «Det menneskelige mønster» med Kunsthall Oslo. Ett av målene våre var å presentere arbeidene hennes som kunst, og ikke som kunsthåndverk. Derfor plasserte vi henne sammen med andre internasjonale størrelser som Pablo Picasso, Claude Cahun og Gerd Arntz, og med kunst fra vår egen samtid – som November Høibo og Travis Meinolf. Etter dette begynte snøballen virkelig å rulle. Hannah Ryggen ble representert med flere store arbeider på Documenta i Kassel i 2012, og de ble møtt av voldsom interesse. I 2015 ble flere verk av henne vist på Reina Sofia, og hun ble viet en stor retrospektiv utstilling på Nasjonalmuseet i Oslo og ved Moderna Museet i Malmø. Neste år skal hun vises i London.

Jeg tror noe av det som fikk meg til å begynne med en bok i 2013, var det at Hannah Ryggen, som var utdannet som maler – og en dyktig sådan – anså vev og plantefarger for å være det mest relevante kunstuttrykket for å si noe vesentlig, både om sitt eget liv og om de samfunnsstrukturene som preget Europa i perioden 1930-1970. Dette synes jeg var dypt fascinerende, og gjorde at jeg dykket ned i det arkivmaterialet som fantes.

Hva slags biografi har du ønsket å skrive med Hannah Ryggen. En fri?

Jeg mener at jeg ikke har skrevet en biografi. Selv om jeg skildrer mye av Hannah Ryggens liv har jeg har vært opptatt av å gå gjennom hvilke historiske premisser som lå til grunn for hennes kunstuttrykk – både de formale og de samfunnsmessige. Jeg har med andre ord vært opptatt av verkenes tilblivelseshistorie. Det innebærer både en diskusjon om forholdet mellom modernisme og folkekunst, og mellom kunst, livsbetingelser og samfunnsforhold.

Hva vil du si er det karakteristiske ved Hannah Ryggen som vever, sammenlignet med andre vevkunstnere?

Det kan jeg faktisk ikke svare på. Jeg tenker ikke på Hannah Ryggen som en vevkunstner, men som en billedkunstner. Men i forhold til de andre som arbeidet med vev på den tiden skilte hun seg kraftig ut, både fordi hun behersket hele tilblivelsesprosessen selv – alt fra spinning til farging – og fordi hun dro sin egen samtid inn i teppene. Tenk bare på den sterke rekken med antinazistiske og antifascistiske tepper hun lager på 1930-tallet.

I tillegg var Hannah Ryggen ekstremt fri i sitt formspråk; hun forsynte seg fritt fra kunsthistorien, fra aviser og tidsskrifter og folkekunst. Hun forente de to tilsynelatende motpolene internasjonal modernisme og folkekunst med den største letthet. Det klarte hun blant annet med hjelp av med en utrolig original bruk av ornamentet. I de kunsthistoriske overblikkene og analysene i Hannah Ryggen. En Fri diskuterer jeg både tilknytningen til folkekunst, til stilretninger som tysk ekspresjonisme, fransk maleri på 1930-tallet og da særlig Picasso som Hannah Ryggen var svært opptatt av, til fotografi, collage og det Siegfried Kracauer identifiserte som masseornamentet i datidas tyske fotografi på 1920 og 30-tallet.

Hennes politiske engasjement var sterkt, og kom tydelig fram i kunsten hennes. Hvor kom dette engasjementet fra?

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor det kom fra. Men hun kom fra arbeiderkår i Malmø og flyttet til Ørlandet i 1924. De første tiårene på Ørlandet var beintøffe, økonomisk sett, og jeg tror erfaringen preget hennes livsanskuelse. Da den økonomiske krisa traff Norge på slutten av tjuetallet og mange knelte under gjeldsbyrden trakk hun den slutningen at ingen burde være en annens tjener. Alle borgere burde være likestilte.

Jeg har forstått at det dukket opp nytt og ukjent materiale mens du arbeidet med boka. Hva har dette hatt å si for forståelsen av Hannah Ryggen som kunstner og person?

Ja, det stemmer. Jeg var nesten ferdig med boka da jeg kom over arkivet som den svenske kunsthistorikeren Pia Widell hadde i Lund i desember 2014. Widell hadde begynt på en doktorgrad om Hannah Ryggen, og hadde knyttet kontakt med flere av slektningene til Hannah. Arbeidet ble aldri fullført fordi hun ble syk. Arkivet var langt større og mer omfattende enn jeg kunne forestille meg. Det fylte et helt rom og inneholdt blant annet en omfattende korrespondanse mellom Hannah Ryggen og hennes nærmeste, avisutklipp, fotografier og tegninger. Blant annet finnes alle brevene som Hans Ryggen sendte henne før hun kom til Ørlandet i 1924. Disse brevene er svært vakre, og rommer utrolig fine tanker om livet, kjærligheten og kunsten. Møtet med dette arkivmaterialet gjorde at jeg måtte begynne helt på nytt med boka, noe som var tøft da, men som jeg er veldig glad for nå. Arkivmaterialet gjorde jo at jeg kom mye tettere på Hannah Ryggen som person, men jeg har som sagt aldri hatt som siktemål å skrive en biografi. Jeg tror aldri man kan forstå en annen gjennom arkivmateriale, til det er livet for komplekst. Men materialet gjorde at jeg kunne tre inn i verkenes tilblivelseshistorie. Og møtet med disse historiene har definitivt skjerpet min bevissthet om vår egen samtid.

En annen fin konsekvens av møtet med Pia Widell var at hun bestemte seg for å skjenke hele arkivet til Gunnerusbiblioteket. Jeg kjørte det opp fra Lund til Trondheim, og nå arbeider biblioteket med å digitalisere det og gjøre det tilgjengelig for forskere og allmenheten.

Dine spesialfelt som kunsthistoriker er amerikansk og norsk samtidskunst, med vekt på film. Finnes det noen forbindelseslinje til interessen for Hannah Ryggen?

Nei og ja. Jeg har arbeidet med samtidskunst i en årrekke, og det var kanskje det at jeg umiddelbart betraktet Hannah Ryggens verk som samtidskunst som gjorde at jeg ble interessert.

Det blir stadig nevnt at Hannah Ryggen er svært aktuell også i dag. Hva består denne aktualiteten i?

Dette er et interessant spørsmål som jeg også har berørt i et foredrag på Nasjonalmuseet for Kunst og Moderna Museet i Malmø. Mange har trukket frem paralleller mellom vår egen tid og perioden mellom 1930 og 1940 da fremveksten av et nazistisk og fascistisk tankegods gjorde seg gjeldende i Europa. Men det å betegne en kunstner som aktuell innebærer i realiteten en nedvurdering, selv om det ikke er bevisst. For det som er aktuelt i dag, har ikke interesse i morgen, for da er det noe annet og nytt som er aktuelt. Et virkelig stort kunstnerskap behøver ikke å være aktuelt for å ha betydning. Vi snakker ikke om at Picasso eller Van Gogh er aktuelle. Hannah Ryggens kunst er derfor ikke aktuell i vår tid. På samme måte som engasjement for menneskers eksistensvilkår ikke er aktuelt. Det er tvert i mot viktig til alle tider.

Tror du interessen for Hannah Ryggen vil vare ved også i årene som kommer?

Ja, det tror jeg. Et av de aspektene som virkelig gjør hennes kunstnerskap interessant og radikalt i dag er hvordan hun brukte kunsten som ytring, hvilken betydning hun tilla den, og hvilken selvtillit hun hadde på vegne av kunstens verdi. Det synes jeg er viktig.

Hannah Ryggen. En Fri av Marit Paasche selges i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og norske bokhandlere.

Bildetekst:
1. Marit Paasche. Kunsthistoriker på Nasjonalgalleriet ved utstillingen Hannah Ryggen – Verden i veven. I bakgrunnen Liselotte Herrmann, 1938. Foto: © Mimsy Møller/Samfoto
2. Hannah Ryggen, En fri, 1948. Tilhører Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum
3. Hannah Ryggen, Vi lever på en stjerne, 1958. Bildet er tatt etter eksplosjonen og den påfølgende konserveringen. Tilhører Statsbygg
4. Hans, Hannah og Mona Ryggen utenfor Rønnan på Ørlandet ca 1927. Eies av Grunnerusbiblioteket, Universitetsbiblioteket, NTNU
5. Bokomlaget til boka Hannah Ryggen. En fri av Marit Paasche