Suppelerende erfaringer

Gjennomført. Poetisk. Helhetlig. Beskrivelsene slår meg under åpningen av årets avgangsutstilling for masterstudentene ved Kunstakademiet i Trondheim (KiT), som i år vises på Gråmølna. Dette er det første kullet som avslutter KiTs internasjonale masterutdanning, en klasse på åtte studenter med fem ulike nasjonaliteter. Studentene arrangerer en rekke events i tilslutning til utstillingen, så som kunstnersamtaler, opplesninger, gruppehealing og kritisk salong. Og en gest som får særlig betydning er studentenes hjemmelagde suppe som serveres under flere av arrangementene.

Matservering i kunstsammenheng er et velkjent fenomen siden kunstnere på starten av 1990-tallet lot det relasjonelle og sosiale utgjør selve verket (teoretisert som relasjonell estetikk av Nicolas Bourriaud i 1998). I masterutstillingen framstår suppeservering som en hverdagslig handling, en involverende gest som stiller publikum og kunstnere på like fot, idet man deler et måltid. Studentene begrunner valget om å servere suppe med at matbordet først og fremst har vært et viktig samlingssted under arbeidet med utstillingen. Samtidig er det forankret i det faktum at Gråmølna fungerte som suppekjøkken for arbeidsløse i 1930-årene. Suppen vi får servert under kunstnersamtalen er en oppskrift som stammer fra denne tiden. Mon tro om ikke studentene også har realpolitikk i tankene her, utdannet til ledighet som de statistisk sett vil være.

Arbeidene til årets avgangsklasse er ellers svært spredte hva gjelder tematikk og medievalg. Likevel har de greid å jobbe fram en helhetlig utstilling. Noen trekk går igjen, som forholdet til naturen (både vitenskapelig, som representasjon eller spirituelt), brevkorrespondanse og bearbeiding av traumer. Flere av verkene har den personlige erfaringen som springbrett eller referansepunkt.

For to av studentene danner brevveksling verkets kjerne. Eva Ballos håndskrevne brev til kunstneren Gareth Moore henger i lokalets vinduer, og enkelte kan kun leses fra utsiden. Ballo utspør Moore om hans forhold til reisen, til pilegrimsferden, til solen og til det mystiske, temaer som er relevante i Ballos verk. Et hvitt telt slått opp over inngangspartiet, sydd av kunstneren selv, antyder forholdet til natur og til reise, og dets utilgjengelige og bortgjemte plassering speiles i
interessen for det mystiske. I hennes andre verk, A whimsical mixture of mysterious greens, er en rekke grønne silkeflagg hengt i en slags paraderekke på veggen. Flaggene kan anspore tanker om politikk og nasjonaliteter, dog virker Ballos intensjon å være en annen. Med sin bakgrunn i tekstil, er flagg en måte for henne å jobbe på som parallell til maleriet: hun maler flaggene lagvis for å undersøke en bredere fargeforståelse. Her har hun utforsket mysterious greens slik Claude Lévi-Strauss benevner det når han i Tristes Tropiques beskriver en solnedgang. Denne teksten leser Ballo fra under tekstlesingen søndag 31. mai.

Paralleller til Ballos verk finner vi hos Inger Margrethe Hove Laustsen. I hennes Backpack of memories – Collecting stories er brevkorrespondansen av en mer privat karakter – brevene er adresserte til kunstneren selv, og de kan ikke leses av publikum. Under utstillingsåpningen bar Laustsen sekken på ryggen, og frasen å bære på minner blir materialisert. I utstillingen henger den på veggen omgitt av hennes andre verk, Unfolding, bestående av maskeringstape som rammer inn et område rundt sekken i en grafisk form som «skygger» sekken selv. Laustsens verk åpner med sin enkle form rom til ettertanke og fundering.

Bevaring er tema også hos en tredje av studentene, men heller enn å samle minner, dreier det seg hos Dayna Desireé Bartoli om å bevare naturen. Hennes verker består av et kabinett fylt av planter samlet og konservert på ulikt vis, samt en bok og fotografier som viser ulike stadier i prosessen etter konserveringen. Dette kan minne om vitenskapelig metode, men er det ikke: her er det meningen at degraderingen skal fortsette. Med fascinasjon for biologiske prosesser utviser Bartoli den minutiøse samlerens iherdighet, samt vitenskapens nøyaktighet.

Carlos Alberto Correias fire utstilte verker undersøker forholdet mellom presentasjon og representasjon, alltid med naturen som omdreiningspunkt. Han benytter kun funne objekter, for slik å kunne observere hvordan andre mennesker opplever naturen. Utstillingens vakreste verk er en lysbildeprojeksjon av fjellet Ball’s Pyramid, en tretagget fjelløy utenfor Australias kyst. Mellom projektoren og bildet står tre messingkjegler, hver av dem hvis spiss berører fjelltoppens spiss. Et annet verk projiserer en direkteoverføring fra Gullfoss på Island, mot enden av en filtrull. Slik leker Correira med tekstur og dybde også i todimensjonale arbeider, i en poetisk utforsking av våre reproduserte forståelser av verden.

To performancer holdes under åpningen. I Amalia Marie Fonfaras verk, The Invisible (In) Existence utføres healing på besøkende og i etterkant dokumenteres samtaler som senere inngår som del av hennes installasjon. Fonfara løper en viss risiko ved å trekke healing inn i en kunstsetting og dessuten ta den på alvor. Dette gir også verket styrke. Gjennom å bryte healing ned til en konkret handling (den man ser utført ved performancen), fratar man den muligens det mystifiserte. Interessert i det esoteriske, sier Fonfara selv at hun ønsker å vise den performative siden ved healingen, og gjøre den mer tilgjengelig.

Også France Roses todelte verk innebærer performance. I tillegg til videodialogen Conversations With Myselves, der en kvinnelig og en mannlig utgave av kunstneren samtaler om temaer som kjønn og kjønnsroller, utfører Rose denne transformasjonen mens publikum er tilstede. Med et skyggekabinett som mellomstasjon, veksler han kontinuerlig mellom mann og kvinne. Vi forstår at essensen nettopp er det som foregår i omkledningsrommet, rommet imellom, der grensene mellom kjønnene viskes ut. At Rose selv er transperson og queer-aktivist gjør dette verket til et høyst personlig anliggende. Og det fremstår dessuten som utstillingens mest engasjerte arbeider.

Flere av kunstnerne viser videoarbeider, og i tillegg til Roses verk, har Saman Haghighivand laget filmen Amnesia. Den er på 13 minutter, men går i en kontinuerlig loop, slik at handlingens rekkefølge blir uklar. Med en blanding av dukker og mennesker som karakterer, tar den teaterinspirerte filmen opp en serie traumatiske episoder. Loop-formen gjør betrakterens rolle ekstra viktig når det gjelder å ordne og holde rede på årsak-virkningforholdet. Dessuten understreker formatet at traumer er noe vedvarende, noe som ikke har noen slutt.

Bearbeiding av traumer er også sentralt i Karianne Ommundsens filminstallasjon Into the Matter. Filmen viser en sakte zooming mot en steinvegg, der bildet går fra å være distansert, fokusert og oversiktlig – til å bli nært, ufokusert og kaotisk. Når vi får vite at veggen tilhører Y-blokka i regjeringskvartalet, peker tankene i retning av 22. juli-hendelsene. Kanskje forsøker filmformen å speile håndteringen av et nasjonalt traume, der det er vanskelig å finne den rette distanseringen? Ommundsen har videre støpt to betongklosser som publikum kan sitte på for å se arbeidet. Etter hvert vil man kjenne den kalde betongen på kroppen, og tematikken trenger seg ytterligere på.

Masterutstillingen 2015 er intellektuell, men på en inviterende måte: Studentene har plukket ut et referansebibliotek der publikum kan sette seg og bla i bøker knyttet til emnene som deres arbeider kretser rundt. Dessuten leser studentene fra noen av disse tekstene for de frammøtte under opplesningen søndagen i slutten av mai. Slik tar de med seg publikum inn i de teorifeltene kunstverkene deres åpner for. Det med den samme inviterende, men reflekterende, gest som den basale, men nå også politisk potente suppeserveringen nevnt innledningsvis, utviser. Sett under ett synes utstillingen å gi rom for individuelle studier og presentasjoner, mens det inviterende og helhetlige rammeverket kan bære bud om en kollegial, mellommenneskelig sensibilitet. Det delingsvillige og inkluderende står igjen som det talende for årets solide masterutstilling.

Masterutstillingen 2015, Kunstakademiet i Trondheim, NTNU
Trondheim Kunstmuseum, Gråmølna 21. mai – 14. juni

Eva Margrethe Ballo, Dayna Desireé Bartoli, Carlos Alberto Correia, Amalia Fonfara, Saman Haghighivand, Inger Margrethe Hove Laustsen, Karianne Ommundsen, France Rose.
Dokumentasjon fra utstillingen.