(Nye) Trondhjems Kunstforening

I Markus Lanttos kommentar Potensialet Trondhjems Kunstforening (publisert på nettsiden 5. juni 2013) oppfordrer han, på bakgrunn av å være kunstner og medlem av foreningen, det nåværende styre om å trekke seg fra sine mandat. Styreleder Mette Green har vært ved Trondhjems Kunstforening siden 2003. I følge statuttene sitter flere av medlemmene i det nåværende styret på overtid. I forbindelse med publisering av denne saken har ArtScene Trondheim kontaktet Kunstforeningen for mulig tilsvar fra styret. Styreleder er for tiden ute og reiser og har ikke vært tilgjengelig for kommentar.

Kontroversene ved Trondhjems Kunstforening, i korte trekk

I samtale med Anne Kristin Myrseth, Trøndelag Bildende Kunstneres (TBK) vararepresentant i Trondhjems Kunstforening sitt styre, framlegger hun informasjon vedrørende situasjonen foreningen befinner seg i.

Myrseth kan fortelle at kontroversene i hovedsak handler om manglende innsyn og dårlig økonomisk situasjon over en lang periode. Styrets budsjett for 2012 ble heller ikke godkjent av årsmøtet (den 31. mai 2013).

Etter det ArtScene Trondheim kjenner til har ikke Kunstforeningen hatt kapasitet til å ansette daglig leder siden begynnelsen av 00-tallet. Stedet har prioritert ansettelser som montør og galleriassistent, og i hovedparten av disse årene har Mette Green fungert som arbeidende styreleder aka daglig leder. For å kunne opprettholde et utstillingsprogram har alle styremedlemmer steppet inn og utført driftsrelaterte arbeidsoppgaver. Verken inviterte kunstnere – som utgjør utstillingsprogrammet – eller arbeidende styremedlemmer har mottatt vederlag, eller blitt lønnet for arbeidet – ikke ulikt hvordan kunstnerdrevne pop-up visningsteder av kortere varighet drives.

I Lanttos tekst etterlyses dokumenter og bedre informasjonsflyt. Medlemmenes anledning til å kunne påvirke og forberede saker til årsmøtene har vært innskrenket. Referater fra tidligere årsmøter, som man skal kunne forvente er offentlig tilgjengelige, er heller ikke automatisk oppdrivbare. (Eller som Lantto har erfart; de undras offentligheten, også på konkret forespørsel). Myrseth bekrefter at det har vært pekt på for dårlig kommunikasjon og informasjonsflyt mellom styret og Kunstforeningens medlemmer.

Det er for eksempel stilt spørsmål ved hvorvidt styreleder etter eget forgodtbefinnende selv skal kunne plukke kandidater til verv, eller om hun bør forholde seg til vedtektene, i den grad det eksisterer forskrifter som er presise nok på dette. Videre kan Myrseth fortelle at flere medlemmer har etterlyst informasjon om “prosessen om kunstmuseet” – altså, om hvorvidt det eksisterer konkrete planer om noen (nye) former for samarbeid mellom disse institusjonene, eller ikke.

Myrseth forklarer at hun, som representant for TBK i styrevervet, har etterstrebet en formalisering av hvilke profesjonskrav som skal kreves av kandidater til verv – både i foreningens styreverv, men også dens kunstneriske komite – i et forsøk på å profesjonalisere avgjørelser som skal tas på vegne av foreningens formål og utstillingsprogram. Hun har videre foreslått overfor styreleder å systematisere søknadsrutiner, for om mulig å stable på beina et mer tilfredsstillende og forutsigbart økonomisk fundament. Dette punktet avvises av styreleder, som på sin side skal ha gitt utrykk for at man allerede har dette under kontroll. På spørsmål fra ArtScene Trondheim om hvorvidt slike dokumenter; tidligere søknader eller tilsagnsbrev på bevilgninger er forelagt hele styret (eller årsmøtet), svarer Myrseth at dette er det nok mulig å be om å få tilgang til, men at hun selv ikke har sett slike dokumenter.

Forvitring

En Kunstforening som disponerer sentralt beliggende og velfungerende lokaler til utstillingsformål, med en utstillingshistorikk tilbake til 1850-tallet, bør det kunne stilles krav til. Sant nok overdro man back in the days både verkssamlingen og hovedbygningen – det som i dag både er den fysiske og de kunstneriske verdier som Trondheim Kunstmuseum er tuftet på – til offentlige forvaltning. Selv om Trondhjems Kunstforening en periode hadde nær sagt alt, behøver ikke det å bety at man faglig sett skal la dagens Kunstforening gå for lut og kaldt vann, ei heller at også dette bygget skal ende opp som nok en avdeling under Trondheim Kunstmuseum, MiST.

Når minstekravet til dokumentasjon på kontinuitet av driften mangler, det ikke finnes økonomi til ansettelser og når det foreslås urimelige vedtekter, kan det konkluderes med at styret er overmodent og klart for utskiftning. Årsmøtet bestemte den 31. mai at det skal avholdes et ekstraordinært årsmøte i august i år, hvor nye vedtekter til foreningen skal legges fram og forslag til nye styrekandidater kan fremmes.

Hvordan å velte et styre og komme unna med det

La oss nå si at vi ér to-tre måneder fram i tid. Det er slutten av august og medlemsmassen har med demokratiske midler fått veltet det sittende styret. Kunstforeningen ligger framfor en, som et hvitt ubesudlet ark. Om man nå også forutser at det nye styret trer fram som arbeidsomme kandidater med entusiasme for, og fingernem erfaring i å rydde opp i økonomisk rot, dårlige rutiner og manglende infrastruktur/nettverk, med en (selvfølgelig) agenda som er stricktly faglig fundert.

Det vil åpenbart foreligge en del utfordringer for stedet, både av praktisk, men også økonomisk art, så i en mellomfase bør kanskje lokalene åpnes for fri disposisjon? Midlertidige studioer, kunstsnakk og spontane initiativ, null kuratering. Tilfeldig, men kontinuerlig aktivitetsnivå innenfor den foresette overgangsperioden.

I motsetning til den parallelle diskusjonen om Kunsthall – innhold framfor lokalitet, kan man antyde at man her har framfor seg et sentralt beliggende kunstlokale, uten kunstfaglig relevant innhold: Det er helt enkelt ’ett hål att fylla’, som Markus Lantto sier, men hvem skal initiere og hva skal det fylles med på sikt? Overgangsperioden bør være midlertidig. 


Man kan derfor benytte anledningen til å drøfte hvilke faglige strategier og hvilken driftsmodell som vil være hensiktsmessig for Trondhjems Kunstforening framover. Det er vel og bra – for ikke å si ytterst nødvendig – med en aktiv og kritisk medlemsmasse, men hva bør være drivkraften etter en potensiell omveltning? Det er tvilsomt om det mest effektive er å la medlemsmassen være endepunktet for diskusjonen om dette stedet. All den stund kunstscenen allerede er full av (de samme) kunstner- og foreningsstyrte organisasjonene; Lademoen kunstnerverksteder med sitt visningsrom Babel, Trøndelag Senter for Samtidskunst (hvis daglig leder-funksjon regressivt er endret til produsent) og nyskapningen RAKE, er alle eksempler på dette. Fagforeningen Trøndelag Bildende Kunstnere er et samlet ‘referansepunkt’ for disse stedene, med sine i overkant av hundre enkeltmedlemmer.

Tar man et kjapt overblikk over hvordan andre regioners kunstforeninger har endret seg til det bedre, strener selvfølgelig Bergen Kunsthall frem som prakteksempelet på et kompromissløst og überprofesjonelt visningsrom. Praktfulle Tromsø Kunstforening er heller ikke et dårlig eksempel. I begge disse tilfellene er “forening” en formalitet, mens driften er overlatt til profesjonsskarpe ansatte – hierarkisk, men tilsynelatende enighet om målsetningene. Det bør derfor være åpning for å diskutere hvorvidt (Nye) Trondhjems Kunstforening skal ha en horisontal demokratisk driftsmodell hvor medlemsmassen staker ut kursen, eller om det å etablere en ‘representativ’ ledelse, så raskt det lar seg gjøre, er det som kan føre til spydspissaktivitet, med relevans over tid.