Uheldig styring av Gråmølna

Siden februar i år har Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna på Nedre Elvehavn vært diskutert i nyhetsmedia. Kunstmuseet kritiseres av kunstnerne Inger Sitter og Håkon Bleken for å forsømme sitt forvaltningsansvar. Saken involverer lunkne besøkstall og innskrenkede åpningstider i avdelingen som huser en samling verker av Sitter og Bleken.

Den siste måneden har museets direktør Pontus Kyander – i det som kan forstås som et forsøk på å klarne luften mellom de involverte partene – skrevet kronikker og leserinnlegg i Adresseavisen for å belyse sin side av saken. Dette kunne ideelt sett vært unngått.

Selvskading
I den farsepregede kronikken “Kom tillbaka Håkon!” bekrefter direktøren langt på vei en oppfatning av at avdelingen ikke prioriteres av museets ledelse. Selv om Gråmølna ble bygget nettopp for å huse samlingen av Bleken og Sitter – samtidig som det skal benyttes for visning av samtidskunst – framstiller direktøren Gråmølna som en salderingspost til hinder for utvikling av museets hovedbygning i Bispegata.

I tillegg forsøkes samlingen museet skal forvalte framover å avskrives som noe av provinsiell betydning, kun for en lokal entusiastisk supporterskare: “Intresset för en permanent visning av två nulevande konstnärers verk visade sig också utfordrande att hålla vid liv –det förutsätter en supporterbas som fortsätter att strömma till för att se sina favoritkonstnärer inte bara en gång i året, utan fyra, fem, sex gånger.”

Denne framstillingen av Bleken og Sitters verker blir artikulert samtidig med at kunstnerne høster en helt annen type oppmerksomhet utenfor regionen. Når eksempelvis 1 300 besøkende møter opp under åpningshelgen av Blekens utstilling i Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal og kritiker Tommy Olsson konkluderer “Man blir smartere av å se på malerier av Håkon Bleken” forsterkes opplevelsen av at den faglige vurderingsevnen hos Trondheim Kunstmuseums ledelse i denne saken, ikke er helt vatret.

Ingen diplomat

“Det er mulig Kyanders kritikk er en utstrakt hånd. I så fall setter vi pris på dette – vi skal tross alt kanskje samarbeide videre.” skriver Håkon Bleken i sitt tilsvar Kyanders metode i samme avis. Men, lite tyder på at den iscenesatte intimiteten fra direktørens side i Kom tillbaka Håkon! var ment bokstavlig. Fra offentlig harselering av de to kunstnerne, går det neste leserinnlegget Fra TKM Gråmølnas horisont signert direktøren (Adresseavisen 22.04.13), over i villfaren sjikane, der Bleken i klandrende ordelag – og på kunstnerens bekostning – blir framstilt som «den fryktede kaptein Bleken» hvorpå museumsdirektøren oppfordrer han om å «komme ned fra riggen».

Den heftig pompøse showfortellingen med skipsymbolikk, kapteiner, sverdkamp og personhets vitner (igjen) om at man har å gjøre med en direktør hvis omgang med meningsytring og kritikk bør problematiseres. Direktøren evner i samme innlegg å så tvil om det i det hele tatt skal være offentlighetens – i dette tilfelle Trondheim Kunstmuseums – ansvar å forvalte disse verkene:

Två nulevande konstnärer har fått garanterat att deras verk skall visas permanent på TKM Gråmølnas 2. etg, nu och intill evig tid. Det er ett stort åtagande, finns det nägra andra nulevande konstnärer som visats en liknande uppmärksomhet av en offentlig kunstinstitution?

Ved dette tilfellet har man sluttet å undre seg over hva museumsdirektøren ønsker å oppnå. Det er tydelig at Gråmølna ikke er hans foretrukne arbeidssted. Enda mindre samlingen i byggets andre etasje. For direktørens egne ordelag kan være en medvirkende faktor til å degradere Gråmølna ytterligere. Det man derimot kan stille spørsmål ved er hvor lenge Kunstmuseets overordnede ledelse i MiST og museets styre bør akseptere direktørens uvørne framgangsmåte.

Kommentaren Gråmølna, degradert om samme sak kan leses i maiutgaven av gatemagasinet Sorgenfri.