Mikrodramatikk i sylskarpe bilder

Studentene ved Kunstakademiet i Trondheim (KiT) har i forkant av KiT Kortfilm 2012 lovet å ta Kunstakademiets arbeid med kortfilm til nye høyder. Og på mange måter er det akkurat det de har gjort når i alt 8 filmer ble vist i Cinematekets kinosal i desember. Filmene, som varierer både i form og innhold, har det fotografiske og det innfallsrike som sine sterke sider.

Det er fristende å kreditere flere av fotografene, for mange av kortfilmene holder et profesjonelt nivå og på høyde med det som ellers produseres av kortfilm rundt omkring i landet. Kunststudentene utmerker seg også ved ha et blikk for detaljer og interessante motiver utenfor en tradisjonell motivkrets, og velger gjerne fordreide og oppfinnsomme vinklinger på historiene de ønsker å fortelle. På det narrative planet er det ofte snakk om en mikrodramatikk, hvor de små ting og det hverdagslige forstørres og utforskes. Dette ser vi blant annet i de regiorienterte filmene Ved lukten av ved som brenner og Fem bra ting. Begge er godt fotografert, har tidvis godt skuespill og flere troverdige scener.

Enkelte av filmene går i dialog med mer alvorlige problemstillinger som overgrep, familierelasjoner, mobbing og kjærlighetsforhold, men oftest legger filmene trykk på spenninger i dagligdagse øyeblikk. Flere av filmene portetterer ladete, flertydige situasjoner som filmskaperne synes å være oppmerksomme på. I noen av de mer dialogdrevne filmene blir det for mye snakking – rett og slett for mange ord, mens andre filmer er for tause i avgjørende øyeblikk.

Filmene Här är jag og Gullranke er på sin side hybridfilmer hvor dokumentar og fiksjon blandes og filmskaperne selv deltar. Dette er egentlig ikke et ukjent fenomen, vi har jo sett både Vincent Gallo og Miranda July spille i og regissere sine egne filmer. Slike historier skaper gjerne et meta-narrativ som blir ekstra tydelig når man sitter i en kinosal og ser filmene med studenter og andre medvirkende. Da oppstår det komikk eller gjenkjennelse i møtet med skjermutgaven av filmskaperen. En ting som slår meg med denne fortellerformen er fraværet av direkte regi bak kamera. Hovedkarakteren som også er regissøren beveger seg ”in and out of character”, noe som kan virke forstyrrende. For man vil gjerne leve seg inn i illusjonen. Ved å rokke ved denne kontrakten blir tilskueren sittende igjen med spørsmålet om hva som er ekte og hva som er iscenesatt.

Den mest personlige av filmene i programmet er nok Mari Sandens Tror du alle har det sånn? hvor filmskaperen med utgangspunkt i sin egen familie undersøker relasjoner innad i familien i et burlesk og frodig formspråk. Dialogen i filmen er preget av små nyanser i samtalen mellom to søstre, som publikum oppfatter enkelte kontraster i. Hanna Fauskes elleville Soda Pop er en sjarmerende film med et skjevt blikk på en familie som fordriver tiden ved å drikke brus og spise ostepop på et gatehjørne.

I Stian Hatlings Time: Reverse går Hatling går tett på sin hovedkarakter og forteller med utsøkt bildebruk. Hatling viser også et svært våkent blikk i flere av de andre filmene som han har fotografert. Filmprogrammet viser også at samarbeidet mellom KiT-studentene og drama og teaterutdanningen på NTNU er produktivt.

Alt i alt er filmene i KiT Kortfilm 2012 interessante bidrag i sjangeren og de er på sitt vasseste når de bruker mediets visuelle språk og forteller med bilder, heller enn med ord. Fortsetter studentene å jobbe med film på denne måten, vil vi se flere særpregede og minneverdige kortfilmer fra KiT i framtiden.

KiT Kortfilm 2012
Nova Kinosenter
05. desember 2012

Program:
Soda Pop av Hanna Fauske
Här är jag av Tobias Liljedahl
TIME: REVERSE av Stian Hatling
Gullranke av Sunniva Helene Melhus
Å begynne i patt av Veronica Rigét Alsing
Tror du alle har det sånn? av Mari Sanden
Fem bra ting av Inger Margrethe Hove Laustsen
Ved lukten av ved som brenner av Elin Glærum Haugland