Krumninger i kunsthistorien

Trondheim Kunstmuseum gjenåpnet sin samling den 1. september, etter omfattende renovasjon av lokalene. En utstilling av den finske kunstneren Marko Vuokola er montert inn for å gå i dialog med og revitalisere samlingen. Samtidig viser museet en separatutstilling av den Londonbaserte maleren Eeumyn Kang.

Marko Vuokolas fotografier settes i sammenheng med museets samling, som skilter med å være Norges tredje største. Utstillingen er reorganisert og presentert tematisk og motivmessig (Det sublimes museum og Hviskenes museum), framfor kronologisk. Likevel fins der en form for kronologi hvor vi beveger oss fra 1800-tallet og inn i vårt eget århundre. Det et godt grep å benytte seg av tematiske inndelinger, med tanke på at samlingen har kronologiske hull, og en klar overvekt av det 19. århundrets romantikk og realisme.

Marko Vuokola (f. 1967 i Toijala, Finland) er opprinnlig utdannet skulptør, men benytter hovedsaklig fotografiet som medium. I samlingen vises blant annet hans serie The Seventh Wave, bestående av fotografier i stort format, satt sammen to og to i diptykon. De store glatte overflatene i akryl gir en glossy finish til de hyperoppløselige fotografiene. Parene har samme motiv, vinkel og utsnitt, men er tatt med ulike tidsforskjeller, slik at man kan lese små skiftninger i lyset, bevegelser i vinden og krusninger i vannet. Motivene, av mennesketomme landskap eller interiører, virker i seg selv ikke så viktige, men i konstellasjonen av to variasjoner over samme motiv oppstår et narrativ i tidsspennet mellom de to eksponeringene, slik at selve tiden fremkalles.

Når Vuokolas fotografi av en foss, The Seventh Wave – Flora, settes i sammenheng med eksempelvis J.C Dahls Landskap med foss (1835) formes det en pedagogisk dialog mellom Vuokolas monumentale diptyk og Dahls miniatyr-maleri, som kanskje ellers ikke ville vært en naturlig sammenstilling. Verkene henter kraft og vitalitet av hverandre – Vuokola låner anerkjennelse av Dahl og Dahl låner ny aktualitet av Vuokola. Begge forteller også noe om sin samtid og om tiden som har gått mellom de to fremstillingene av motivet foss. Under temaet ”Timene” finner vi blant annet museets brokete samling av byster, Gustav Vigelands Helvete (1896) og Vuokolas The Seventh Wave – Act Three. Monteringen bak bystene er en overraskende konstellasjon, og fungerer særdeles godt visuelt sett. Innholdsmessig blir ”Timene” som tematisk inndeling noe vag, da man kunne plassert hvilke som helst av Vuokolas arbeider inn under denne merkelappen.

Under temaet ”Kroppen”, plasseres Vuokolas Flare#4 – en manns torso avbildet blant en folkemasse, sammen med Edvard Munchs Portrett av advokat Ludvig Meyer eller Edgar Degas Spans dans II. En sammenheng rent ut over at arbeidene opptar mannskroppen, er vanskelig å øyne, og det tematiske innholdet blir stående på et overfladisk nivå. Vuokolas arbeider er så minimalistiske og tematikken så generell at de kan plasseres med det meste, så det burde la seg gjøre å skape sterkere innholdsmessige sammenhenger. Likevel er den tematiske reorganiseringen, gjennom en kontemporær kunstner som belyser samlingen på nye måter, et legitimt trekk som tar oppmerksomheten bort fra samlingens hull, og dens manglende fokus på kontemporære kunstuttrykk utover skulptur og maleri.

Samtidig, i rommet ved siden av finner vi den Londonbaserte Eemyun Kangs (f.1981 Pusan, Sør-Korea) oljemalerier. Hennes finurlige utstilling Fungalland and the Stranded Mother Whale består av en tekst og 12 malerier, produsert i år. Tittelen er treffende surrealistisk for de ekspressive semi-figurative muterende landskapene som refererer til en utenomjordisk, men svært menneskelig, fantasiverden. De brede penselsstrøkene, påført i lette og tynne lag, gir en ufullstendig form som på samme måte som naturen, tillater muligheter for forandring og transformasjon. Maleriene utgjør til sammen en kalender, montert i triptyk slik at de representerer de fire årstidene.

De store abstraherte flatene åpner seg gradvis og viser seg, når man står på avstand, å inneholde gjenkjennbare dyre, plante og menneskeskikkelser. Den sterke koloritten gir assosiasjoner til ”de store modernister”, fauvistene eller den skarpt gule, blå og røde koloritten hos Chagall. Vi omsvøpes av en mytologisk naturverden, Fungalland, der soppen utforskes på alle mulige måter. En tekst er montert fra veggen som en rull ut mot gulvet, skrevet delvis med store bokstaver der man kan lese enkelte ord vertikalt. Den drømmeaktige teksten understreker ønsket om å returnere til en slags opprinnelig ur-sted:

[…] I tOok some mushRooms near me, oneS that I am surE are edible, and Some water from the lake. The lake is so clear that I can see through it. The blue sky and yellowish light is shimmering on the surface of the water and making a sPectrum of coloUr. This water Feels so sweet to drink. The aroma of the mushrooms Fills my mouth and nose. It feels a shame to enjoy   it all for myself. No one would Believe me if I describe   where I Am.[…]

Slik mange kunstnere gjennom historien har gjort i kritiske tider, beveger Kang seg bort fra samfunnet og inn i sin egen virkelighet. Ut av vår institusjonaliserte kynisme og over til det ubesudlede og uskyldsrene fra barndommen – det autentiske. Kang befinner seg her i selskap med blant annet en gruppe 60- og 70-talls kunstnere og musikere, som uttrykte et ønske om å flykte vekk fra vårt korrupte og kyniske samfunn, om å transendere det bestående gjennom bruk av psykedeliske rusmidler. Slik sett er Kangs tekst om et Fungalland ikke langt unna eksempelvis Jefferson Airplanes psykedeliske Wonderland og Alices vandring: And you’ve just had some kind of mushroom/ And your mind is moving low/ Go ask Alice, I think she’ll know. I perioder der det lengtes tilbake til en uskyld eller naturlighet er det som regel i forbindelse med en motsatt realitet.

Både Kang og Vuokola virker slik å søke transendens fra det hverdagslige og profane. Vuokola søker å fange tiden, mens Kang søker det alternative rom. For å kunne gå i dialog med samlingen er det nok et premiss at vedkommende kunstner behandler en løselig og universell tematikk, likevel hadde det vært interessant å plassere en mer politisk, opposisjonell eller motstridig kunstner i sammenheng med samlingen, for å skape litt større bevegelse enn krumninger i den sirkulære kunsthistorien.