Eksistensielt håp

Gjennom det man kan betegne som en helhetlig installasjon av fotografi, performance, lyd og funnet materiale tar Hege Dons Samset oss med til jordklodens mest øde landskap i sin separatutstilling Museum of Hope på Gråmølna. Emosjonell ambivalens mellom håp og undergang frembringes i naturportretteringer knyttet til den metafysiske virkelighet.

Ambivalensen i Samsets analoge naturfotografi speiler både vår frykt for økologiske kriser og evolusjonær regresjon, samtidig som de fungerer som en beroligende dokumentasjon på den fremdeles eksisterende biologiske rikdommen. Bekymringen for egen og sivilisasjonens undergang er en grunnleggende menneskelig egenskap som syklisk har slått til i perioder. Dommedagsteorier tolkes stadig til nye år (mayaindianernes spådom om dommedag i 2012 virker riktignok å være avlyst), og selv med denne overhengende faren for utslettelse og påminnelse om egen forgjengelighet fortsetter vi å leve og å fylle livet med mening.

Med utgangspunkt i det analoge fotografiet portretterer serien ”Workers” (påbegynt i 2001) mennesker arbeidende ute i storslagne naturscener. Vakre fargesterke landskap omkranser de enkelte individene ikledd uniformer typiske for sitt virke – flere av dem vaskere, servitører og selgere. Personene er fotografert noe på avstand, avventende og søkende ut mot horisonten. Plassert utendørs i det uendelige landskapet fremtrer menneskene fremmedgjorte og arbeidsoppgavene uoverkommelige. Scenene med en kvinne som støvsuger mosedekte lavasteiner, en maler som hvitmaler snøen og en renholderske som vasker strandkanten virker absurd og meningsløst, likevel fortsetter arbeiderne standhaftig med sine oppgaver.

To tv-skjermer viser lignende repetitivt arbeid i en performance. Sammenstillingen projiserer de kontinuerlige bevegelsene fra performancen over til fotografiene slik at de ikke lengre står som frossede øyeblikk, men danner en form for poetisk realisme der de hverdagslige handlingene blir heroiske i sin standhaftighet. De eksistensialistiske betraktningene tar form i kontrasten mellom det repetative hverdagslivet og opplevelsen av mening i vår jordlige tilværelse.

Samset virker selv å ha funnet mening i reisen, og i arbeidene bringer hun oss med til Island, Grønland, Lofoten og Sør-Amerika. I ett av Gråmølnas siderom er vi omgitt av reisemålenes natur på alle kanter. Fotografier av trestammer, greiner, steiner og klipper i kombinasjon med lydopptak av et yrende dyreliv former en opplevelse av å ha snublet over en ubebodd skog i Patagonia, eller å ha funnet frem til uoppdagede biotoper i Atacama-ørkenen. I en serie landskapsmotiv trykket på silkestoff er små detaljer brodert inn og inviterer til nærmere inspeksjon med sitt levende og taktile uttrykk. Planter, insekter og mosevekster formelig vokser ut av bildene og ut under veggene. På en hylle er det plassert funnede objekter på linje som fremsatte verdifulle gjenstander, som har vært med på langvarige ekspedisjoner. Denne museale samlingen av ulike arter og kulturelle gjenstander dokumenterer og skaper nysgjerrighet rundt det ennå uoppdagede. Rommet utgjør et håpets museum i seg selv i sitt biologiske mangfold som man kan ha inntrykk av var utryddet forlengst.

Utrydningstrusselen utrykkes sterkt i installasjonen ”Hope/ Esperanza” (2009), med en projeksjon av et fotografi av vulkankrateret ”Napa Rui” i kombinasjon med en komposisjon av feltopptak av fugleflokker og pianospill. Krateret er Påskeøyas største (med en diameter på over 1,5 km) og er en kilde til liv på stedet som er et av verdens mest isolerte, og hvis historie er preget av økologiske katastrofer. I løpet av en periode på 500 år ble regnskogen på øya avskoget og landskapet erodert – denne utarmingen av livsgrunnlag førte til interne kriger, hungersnød og kannibalisme. Det vakre og fredfulle inntrykket av et krater fylt med håp om nytt liv, brytes av lydopptakenes illevarslende signal om de latente voldsomme naturkreftene som kan bryte løs når som helst og forme nye økologiske katastrofer. Fugleflokkens drønnende kraft får et nærmest von Triersk ubehag der dommedag virker å nærme seg hvert øyeblikk.

Ubehaget avtar når jeg beveger meg over til rommet ved siden av og serien ”The World is Saved” (2009). Enslige værbitte trær i ørkenen viser at de til tross for et magert eksistensgrunnlag ved de mest ugjestmilde steder har overlevd ved å tilpasse seg selv omgivelsene. Trærne er portrettert med titler som gir de menneskelige egenskaper; ”Miss Lee picked herself up and got back in the race” viser et tre utsatt for voldsomme naturkrefter som fortsetter å klore sine røtter fast i bakken. På samme måte som naturen har også menneskeheten tilpasset seg sine omgivelser for å overleve, og naturens speiler slik også et menneskelig overlevelsesinstinkt. Vår mentalitet, som opplysningstidens filosof Montesquieus klimateori hevder, preges avgjørende av klima, landskap og historie ved vårt bosted.

Hege Dons Samset viser som det tidlige 1800-tallets romantikere en sterk identifikasjon med den ville utemmede naturen og retter oppmerksomheten mot det ensomme, mystiske, mørke og følelsesmessige hvor naturen blir et uttrykk for en indre virkelighet. Arbeidet ”Sort gren” (2011) minner om det allegoriske landskap man ser hos Caspar David Friedrichs emosjonelle respons til naturen. En slik ambivalent emosjonell respons er underliggende for utstillingen som helhet. I løpet av de siste årene har et større antall kunstnere vist seg å søke mot det følelsesmessige og estetiske fremfor analytiske forskningsmessige som siden 60-tallet har preget den internasjonale samtidskunsten. Tendensen markerer et skille med det vitenskaplige og analytiske på samme måte som romantikerne markerte et skille med den autoritære opplysningstiden. Museum of Hope spiller i dette lyset på en fortsatt eksisterende mulighet for sublim gjenforening av det sjelelige selvet gjennom kontemplasjon over naturen.

Hege Dons Samset

Museum of Hope

17. juni – 26. august 2012

TKM Gråmølna