Drivhjul i hverandres maskineri

For et år siden inntok oljeselskapet Det norske det store bygget Føniks, tidligere Hotell Residence, på Torvet i Trondheim. Bak de glitrende julelysene på byggets fasade huses en kunstsamling som i enkelte tilfeller viser at når kunst og næringsliv spiller på lag fungerer de som drivhjul i hverandres maskineri.

Den økende interessen for kunst i næringslivet har nok først og fremst bedriftsøkonomiske motiver, der samfunnsmessig legitimitet, innovasjon og det å være tiltalende for kunder og ansatte er viktig. Markedsføring, motivasjon for ansatte, representasjon og samfunnsansvar veier tungt, men det er også en bevissthet om kunstens potensial som verdi- og identitetsskapende. Sist lørdag ble det holdt en omvisning i Det norskes lokaler, en aktør som har satset på lokal kunst for å bygge opp under sin lokale tilknytning, samt sin profil som moderne og offensiv. Fremgangsmåten i valget av kunst skiller seg fra mange andre næringslivsinvestorer ved blant annet å kjøpe kunst i samråd med egen konsulent, kunstner Per Formo. I samarbeid med Formo har oljeselskapet valgt Trondheimsbaserte og relativt ukjente kunstnere til å utsmykke sine lokaler.

Panoramalandskapsmalerier, surrealistiske fotocollager, mandalategninger og et lydløst drivhjul-maskineri er noe av utsmykkingen som er å finne i bygget Føniks og et tilhørende nybygg. Det første som møter oss i ekspedisjonen, og som fyller nesten en hel vegg ved inngangsportalen, er et maleri av Øystein Tømmerås. Maleriet kan sies å fungere som bedriftenes signaturbilde, og er et av seks arbeider produsert på oppdrag, og dekorerer flere av byggets sentrale fellesareal. Arbeidene er utført i en karakteristisk teknikk der fotografier fra distinkte områder i byen gjennom bearbeidelse i photoshop utgjør collager av landskap, som senere er oversatt til maleri. Det collageaktige uttrykket havner i mellomsjiktet av figurasjon og abstraksjon, der det gjennom tilsynelatende bevegelige billedfragmenter dannes en illusjon av byens hektiske liv, dens modernitet og progresjon – stikkord Det norske ønskes assosiert med.

Det gamle bygget som består av flere møterom, og det nye bygget som består av åpne kontorlandskap, er knyttet sammen gjennom et trapperom som går fra første til femte etasje. Trapperommet er omgitt av glassflater utsmykket av Nina Bang, og danner et sammenhengende forløp mellom etasjene, der fargenyansene, som gjentar logoens farger, gradvis endres. I en katalog lagd over samlingen forklares det at utgangspunktet for glassutsmykkingen er et seismisk kart, som viser de geologiske strukturene over et av selskapets leteområder, samt et fotografi av en oljeflekk på vann. Trappeoppgangens glassflater utgjør en komposisjon av fargebølger lignende den tynne regnbueaktige oljefilmen som dannes når olje kommer i kontakt med vann. Resultatet er dekorativt, men oppleves noe mørkt. Kanskje ville det fungert bedre uten begrensningen av veggenes karakteristiske tykke sorte innramming?

Kravene til oppdragsgiver kan tolkes å ha vært ganske spesifikke til tider, kanskje så spesifikke at noe av den kunstneriske selvstendighet har gått på kompromiss med ønsket om å underbygge selskapets profil. Kristoffer Myskja har vist seg ved flere anledninger som en mer interessant kunstner med sine selvkonstruerte finurlige maskiner, og ender delvis som et eksempel på oppdragskunsten som formålsstyrt. En mer uheldig konsekvens av «kunst som visualisering av bedriftens image» er Tømmerås bruk av Det norskes logofarger, en palett av grønn, rosa og oransje, som ikke har gitt maleriene hans annet enn et syntetisk skrikende uttrykk. 

Et annet verk som binder etasjene sammen er Kristoffer Myskjas skulpturinstallasjon av tilfeldig plasserte drivhjul i en stor lyssjakt som går fra andre til femte etasje. Installasjonen består av 28 drivhjul utført i pleksiglass av ulike størrelser, plassert tilfeldig opp gjennom sjakten og satt i bevegelse av en sort drivrem roterende i alle retninger. Remen drives av en stillegående motor og gir en jevn lydløs bevegelse. Oppdraget med å bevare en lys og luftig atmosfære i lyssjakten må ha vært vanskelig, men Myskja har løst dette på en grei, om enn noe kaotisk, måte. Jeg assosierer remen som går over hjulene med gamle kinofilmruller som sakte avspiller en film. Kunstneren selv mener man ved å tenke seg at den sorte drivremmen er olje som fraktes gjennom rør, blir det «et bilde på hvor viktig oljen er for samfunnet, og hvordan den får hjulene i verden til å gå rundt». Det leder tankene over på at det eksisterer en gjensidig valutaveksling av økonomisk og kulturell kapital mellom kunsten og næringslivet.

Paradoksalt nok er det den såkalte løskunsten, verkene innkjøp i etterkant av planleggingene, som virker å fungere best og tilby mest, rent kunstfaglig. Kanskje er det fordi disse verkene har stått helt fri i sin fargepalett og komposisjon, og i tillegg innehar et meningsinnhold utover representasjon. Til gjengjeld er disse verkene plassert i korridorene med liten gjennomfart. I en korridor i tredje etasje er det montert fem tegninger av Vigdis Haugtrø. Seriens tittel «Profound Objects» spiller på Arte Povera-tradisjonen med funnede hverdagsobjekter. Gamle tannhjul og hageverktøy er benyttet i det Haugtrø selv kaller mandalategninger, der mandalaen er et universelt symbol for helhet. Objektene får en mening utover sin materielle bruksverdi, og bryter sådan ned distinksjonen mellom kunst og liv, det høyverdige og det lavverdige.

I en annen korridor er en serie på tolv fotocollager av Maja Nilsen montert langs med veggene. De sort-hvite collagene som er installert i lysbokser inneholder gjenkjennelige elementer i underlige kombinasjoner, og utgjør en poetisk surrealisme. Serien er titulert «Zoo, or Letters not about Love (Still Images from a Film Never Made, Letters to a Person who Never Existed, Words about Feelings Never Felt)» og ble vist under en separatutstilling ved TSSK i januar 2010. Collagene viser kjente elementer i uvante kombinasjoner med forvirrende detaljer, som for eksempel et hav omringet av et tjuetalls orgler, eller små skøytende brudepar på isen i et veldig landskap. Tittelen er lånt fra et verk fra 1923, av den formalistiske forfatteren og litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij, der ordene gjennom fremmedgjøringseffekten forsøkes gjenaktivisert. 

Betydningen av ordene oppfattes ikke automatisk, det må grubles litt før ordene gjenoppnår sin slagkraft. Det virker som det er Nilsens prosjekt å dra gjenstandene og menneskene ut av sin sedvanlige sammenheng og plassere de i fremmede konstellasjoner som fører tilbake deres finurlige egenart. Det er nok disse verkene som kan tilby de ansatte og besøkende ved Det norske mest tankevirksomhet.  

Det er en positiv utvikling vi ser over de siste årene der næringslivet viser en økning i bruk av kunstfaglig kompetanse, og økt innkjøp av kunst produsert av samtidige kunstnere. Det bidrar til utviklingen av samtidskunstfeltet ved innskytelse av en økonomisk kapital man kanskje ikke kunne vært foruten. Kunsten og næringslivet fungerer slik som drivhjul i hverandres maskineri, der det foregår et gjensidig utbytte når man tar hverandre på alvor.