Og det ble lys

Fredag åpnet Babel visningen av britiske Michael Day og makedonske Nikola Uzunovskis teknologisk-vitenskapelige installasjoner. I den overlappende linjen mellom kunst og vitenskap plasserer de begge menneskets resepsjon av omverdenen i sentrum for sine prosjekt, men med ulik engasjerende virkning.

Koblingen mellom kunst og vitenskap, eller forsåvidt teknologi, er ikke noen ukjent eller overraskende konstellasjon i seg selv. Nikola Uzunovski har imidlertid som mål å konstruere en sol under kunstens privilegerte posisjons eksperimenterende frihet. Uzunovski har utforsket muligheten for å skape et subsidierende sollys i de deler av verden hvor solens stråler ikke strekker til – blant annet Lappland i Finland og andre områder over polarsirkelen med sparsommelig sollys under vinterhalvåret. Gjennom samlingen av et team bestående av forskere, studenter, ingeniører og arkitekter har han dannet prosjektet My Sunshine, som blant annet ble vist under Veneziabiennalen i 2009. Nå befinner verket seg på Babel i form av dokumentasjon organisert i en «kontormessig» installasjon. Fotografi, video, plansjer og utskrifter, samt annen informasjon nedlastet fra internett viser at prosjektet fremdeles er i en utforskende fase.

Så hvordan skaper man en kunstig alternativ sol? Løsningen er overraskende enkel – konstruksjonen består av en stor speilplate plassert i en transparent plastikkballong fylt med helium, som sendes et lite stykke opp i troposfæren. I korrekt vinkel vil speilkonstruksjonen reflektere det virkelige sollyset ned og belyse jordoverflaten noen ekstra timer av døgnet. Multiplisert gir det en illusjon av flere parallelle soler på himmelhvelvingen, som i tillegg gir en fiffig visuell effekt. I denne sammenhengen er det nærliggende å dra linjene til Olafur Eliassons enorme konstruerte sol i The Weather Project (2003), som en sannsynlig inspirasjon. Men der Eliasson trekker solen inn i gallerirommet for å påvirke betrakterne derfra, trekker Uzunovski sin sol utendørs, for å påvirke menneskene og stedet der de bor.

I sin form av å være en krysning mellom kunst og vitenskap unndrar prosjektet seg konkret vurdering fra flere hold. Dokumentasjonen i gallerirommet forteller heller ikke noe om effekten i løpet av de seks årene prosjektet har vært i utvikling. Som vitenskap har My Sunshine sine mangler: Vil for eksempel de kunstige solene i sin tilførsel av lys overhodet ha en effekt på den arktiske populasjonens fysiske og følelsesmessige tilstand? I sin frie posisjon som kunst slipper prosjektet unna med å være lekent og forsøkende uten å måtte avgi resultater. Prosjektet virker også å fungere i sin åpne prosessorienterte karakter som stadig involverer flere mennesker, både fagpersoner og innbyggere, i sine ulike faser, som et vellykket diskursivt kunstverk.

Der teknologien for Uzunovski fungerer som et verktøy som tilbyr muligheten til å endre naturen til en ideell, perfeksjonert verden, virker teknologien for Michael Day å være en årsak til kaos og forvirring. Day fokuserer i sine installasjoner på den grunnleggende menneskelige handling å betrakte omverdenen, og hvordan vår persepsjon endrer seg med teknologiens påvirkning. I et minimalistisk og lavmælt formspråk viser Day en videoinstallasjon, titulert S/N, som viser et landskap av bølger slående inn mot land. Bølgene slår meditativt repeterende mot strandkanten, og dette meditative aspektet forsterkes av bølgenes skvulpende lyder. S/N er en målenhet innen vitenskapen som viser forholdet mellom signal og bakgrunnsstøy. Det kan også referere til forholdet mellom nyttig og irrelevant informasjon som vi kontinuerlig omgir oss med. Et lite LED-lys glimrer bak pleksiglasset og balanserer nettopp i grensen mellom å kunne illustrere signaler fra et fartøy eller fyrtårn, men det kan også være et forstyrrende element i det meditative landskap.

Jeg blir stående fremfor videoinstallasjonen og en blinkende lysinstallasjon som lydløst illustrerer vindens styrke og bevegelse i takt med bølgene. Jeg venter på at det skal skje noe mer, men forholdet mellom signal og støy er i balanse. Verkene utgjør et smutthull som bryter med teknologiens sedvanlige hyperaktive informasjonsflyt, og derfor er det ikke mer action. Vi bevisstgjøres vår adaptering av informasjon i dagliglivet og hvordan vi ikke alltid luker ut unødvendige støy. Det er ingen voldsom erkjennelse, men en ok påminnelse.

Verkene til Day blir påfallende introverte i relasjon til Uzunovskis eksplisitt relasjonelle verk. Likevel fungerer sammensetningen av kunstnernes verk i sine oppfattelser av teknologien som premissleverandør for menneskets persepsjon av omgivelsene. Det utgjør et noe deterministisk, men ikke mindre karakteriserende, perspektiv på vår samtid.