Potensiell Tæring

Kommentaren Kultursminke publisert på nettportalen tidligere i sommer, forsøkte å problematisere hvilke konsekvenser det har for kunstfeltet om offentlig støtte fungerer som en direkte ‘bestilling av tjenester’. I et politisk landskap som argumenterer ut ifra markedslogiske prinsipper og instrumentalisering tenderer dette å gå på bekostning av kunnskapsproduksjonens egenverdi (kunstfaglig, intellektuell-, men også sosial- eller samfunnsmessig verdi).

I en pressemelding publisert for to dager siden reagerer Atelier Ilsvika i Trondheim på å ha blitt brukt som eksempel på en næringsaktør som viser en økende adaptering og ukritisk tilpasning til management-forståelsen av kunst som næring (se lenke). Atelier Ilsvikas næringsvirke er og vil fortsatt bli belyst på bakgrunn av å illustrere ett kunstpolitisk satstningsområde.

En aktør som oppfatter seg som en del av kunstfeltet, forventes å vite at kritisk refleksjon innbefatter mer enn utstillingsanmeldelser. Det å reagere på at teksten Kultursminke «ikke framstår som en kunstkritikk» à la anmeldelse, virker å bero på en misforståelse og forenkling av området kunstkritikk. På samme måte som en utstilling kan få en anmeldelse, vil kritiske tekster kunne omhandle flere deler av kunstoffentligheten; og «være» en kunstoffentlighet. Kritikk og kritisk metode, på samme måte som beslektede uttrykk, har blant annet som oppgave å stille spørsmål ved hegemoni. Det å bli møtt med proteksjonistiske holdninger eller oppfordring om kollegial raushet, kan være en av flere konsekvenser av slik virksomhet.

Hovedtematikken i Kultursminke er en kritikk av tåkelagte byråkratiske prosedyrer i  Kulturfondet, og viser til at maktkonsentrasjon i offentlig forvaltning kan gi negativt pusterom for det frie kunstfeltet. Tekstens orientering om rutiner i byråkratiet, førte til et viktig resultat. Atelier Ilsvikas representanter skriver:

«En positiv effekt av dette «sleivsparket», (kultursminke red.anm) er en igangsettelse av et arbeid i kommunen for å lage tydeligere retningslinjer om fondet i løpet av høsten. Trondheim kommune bekrefter også at fondet gir muligheter til å søke om utviklingsmidler til det frie kunstfeltet.»

Teksten inneholder også mediekritikk. Gjennom å bruke tabloide overskrift-eksempler som «de får ikke ut fingern!», «ser ikke potensialet i de gode prosjektene!» og så videre, benyttes en VG-sjargong, med omvendte fortegn; denne gang til fordel for den marginaliserte kunsten. En inngående gjenskaping av hvordan aktører i Spikerfabrikken framstår i media var også en del av dette grepet. Gjennomgående var teksten bygd opp med verktøyet satire. At aktører ved Atelier Ilsvika har oversett dette, tar jeg på min kappe.

Budskapet var spesifikt å utfordre en kulturpolitikk, som «ikke ser kultur for bare næring». I sin pressemelding maner Atelier Ilsvika til politisk samkvem som gir bruntone-nyanser på tunga. I ytterste konsekvens betyr det at offentlig finansierte prosjekt må underordnes politisk agenda. Dette strider imot et viktig moment i kritikken; at det ikke bør være offentlig forvaltning sitt anliggende å definere kunstpraksis eller uttrykk, hvis målsetningen er at en armlengdes avstand skal være mulig.

Oppsummert var kritikken mot kulturpolitikken som føres, hard og konsis;

«Kulturfondet ender fort opp med å kun stimulere prosjekter som faller inn under kategorien energiutmattende, demotiverende og den lite publikumsstimulerende, ufarlige kunsten. Utspillet til Wolden (kommunaldirektør for kultur og næring red.anm) foregikk illustrativt nok på Spikerfabrikken, en konstellasjon av kunstprosjekter med ambisjoner på minussiden i forhold til det internasjonale kunstfeltets målestokk.»

Selv om de færreste liker å bli utsatt for kritikk er det objektivt sett ikke en logisk følge at kritikken ikke kan stille viktige spørsmål, eller at man skal slutte å reflektere ut ifra informasjon som foreligger. Teksten Kultursminke inneholder betraktninger om kulturnæringer, og man står fritt til å være enig, eller uenig i det uttalte. Det blir likevel noe komfortabelt over å imøtekomme kritikk med å insinuere at kritikere skriver i selvtilfredshet og/eller i bitterhet. Det er ikke nødvendigvis kritikkens form som fører til stagnasjon, men å gi seg hen til et bekreftelsessøkende behov for positiv anerkjennelse, som knebler en diskurs. På denne måten risikerer man å motarbeide agonistisk pluralisme, framfor å tilføre refleksjon.

Kjetil Røed skriver i teksten Kunstmagasin som metabilde en interessant analyse av det tyske kunstmagasinet Frieze d/e sin reorientering. Analysen kan gi en forståelse av hva kunstkritikk kan dreie seg om:

«Frieze d/e bør leses … med et øye på den vekslende intimitet mellom tenkning, kritikk, kunst, geografi og politikk.», «Dersom vi (…) betrakter frieze d/e som et antagonistisk medium, hvor lokale kontekster brytes mot et sedvanlig og generelt kunstbegrep, brytes båndet som knytter lesemåte og objekt sammen. Dette skaper en rådvillhet som, i neste omgang, vil kunne føre til nye forskyvinger.»

Kultursminke II

Byråkratiets grep om utvikling av kunstfeltet belyses i kommentaren Kultursminke ved å vise til konkrete eksempler fra en saksgang i kulturfondet hos Trondheim kommune. Gjennom eksempelet næringskonstellasjonen Spikerfabrikken problematiseres også av-autonomiseringen av fagfeltet og det faktum at kulturarbeidere fungerer som imagebuilding-suppliers for stater, kommuner eller kunstinstitusjoner.

Bakgrunnen for teksten er også det faktum at kunstbevilgninger i europeiske land som eksempelvis Danmark, Nederland og Storbritannia har undergått drastiske kutt de senere årene, hvor opphør av offentlig støtte til utdanning og kultur har foregått nettopp med argument om at universiteter og kunstnere må rette seg inn mot næringslivet. Ikke ulikt hvordan kulturpolitikken argumenteres for både fra Frp og Arbeiderpartiet her hjemme. Et sterkt bilde på hvor langt sameksistensen kapitalisme og styreformen demokrati har nådd, er for eksempel når Stoltenberg uttrykker; Sosialdemokratiet er som Coca Cola – The Real Thing! (se også teksten Utsatt inntil videre). Når diskusjoner om politikerskapt finansiell uro i EU har nådd massemedia, er det interessant at Norge (på grunn av sin økonomiske beskyttede situasjon) ikke virker å la seg affektere (strukturelt) av situasjonen i sine naboland.

Eksempelvis drives kulturpolitikk fortsatt etter en taktløs Richard Florida branding av distriktene; som i mange tilfeller gjennom å prøve å kopiere andre europeiske byers «suksesser» utarmer, framfor å tilføre ‘verdiskaping’. Forfatter Pål Gitmark Eriksen, skriver om Cultiva-prosessen i avisen Fedrelandsvennen, en situasjon som er sammenlignbar med hvordan Trondheim kommune forvalter og utvikler sitt kulturfond;

«Norges nærmest ufattelige overgang fra bondestat til oljestat har gitt oss en lottovinners kjøpeegenskaper. Vi tror vi kan handle inn det andre nasjoner har brukt århundrer på å bygge opp – herunder et storslagent kulturliv. Vi befinner oss i en situasjon der kultursatsingen er større og mer spektakulær enn noensinne, men der vi samtidig skyr kulturbegrepet i sin opprinnelige form. Viljen bak den nye kultursatsingen resonnerer på forhåpninger om hva kulturlivet kan bli, og ikke hva det er. Dette er en farlig vei å gå. Offentlig kulturforvaltning må bli flinkere til å orientere seg der kulturen skapes på sine egne premisser.» (23.8.11)

Atelier Ilsvika viser gjennom sin retorikk «en utarming av kulturbegrepet» og hvor restene av kunst-«virksomhet» er vanskelig å spore. Parallelt leker offentlig forvaltning AS, og prøver å holde liv i kvasibedrifts-inkubator prosjekt som for eksempel inaktive IdeCultCity, med et navn som utraderer seg selv før budsjettåret er omme. Av dette blir det satirisk materiale.

Det å ha tillit til at kulturfeltet utvikler seg på egne premisser er det motsatte av den markedsorienteringen vi ser: Atelier Ilsvika i Spikerfabrikken ikler seg bedriftsspråk-ham som tilpasses politikere og byråkratiet sine handlingsplaner og budsjetter. Slike fornuftsekteskaps-løsninger gjør det enkelt for politikere å kunne gjenkjenne hva det er kommunen ønsker å satse på. Seminaret Kunst og kommers – hvordan lykkes? i regi Atelier Ilsvika, er et eksempel som kunne vært dratt fram.

Istedet vil jeg fokusere på det planlagte inkubatorprosjektet ved Atelier Ilsvika utviklet i samarbeid med blant annet Trondheim kommune. Med en nyansatt daglig leder med master med fordypning i Kreative Trøndelag, Kjersti Lunde Nilsen, skal Atelier Ilsvika gi nyutdanna kulturarbeidere «tilbud» om å kjøpe tjenester hos Atelier Ilsvikas allerede eksisterende bedrifter for å potensielt “pangstarte” karrierer. Ved å finansiere surrogat-tjenester ønsker politikerstanden her å gjøre god handel mens det for Atelier Ilsvika er en mulighet til å tjene penger på nyutdanna, uetablerte kulturarbeidere (framfor å fokusere på å orientere seg utover). Rådmann Elin Rognes Solbu, gjennom sine saksbehandlere i kommunen, foreslår at kulturfondet skal støtte prosjektet fordi det etter deres vurdering er i tråd med kommunens ”Handlingsplan for kulturnæringer 2011-2012” En vurdering basert på følgende:

«Atelier Ilsvika SA utvikler nå et nytt tilbud til nye bedrifter. Programmet henvender seg til personer/virksomheter som er i en oppstartsfase. Hovedmålgruppe for prosjektet er gründere innen kulturnæring og nyutdannede studenter fra NTNUs HF-fakultet, Institutt for produktdesign og Fakultet for arkitektur og billedkunst. Inkubatorprosjektets mål er å få i gang lønnsomme og levedyktige bedrifter innen kulturnæringer.

…Første år vil minimum 10 gründere få tilbud om å følge programmet, 5 av disse vil også få tilbud om kontorplass på Atelier Ilsvika. Inkubatoren vil være møtearena for gründerne og mentorer innen de respektive fagområder. Prosjektleder vil være både administrativ leder, kursholder og veileder av gründerne. Andre virkemidler er nettverk internt og eksternt, stimulerende miljø samt individuell og/eller felles oppfølging av gründerne. I tillegg vil det bli lagt til rette for praksisplasser for studenter fra inkubatorens fagområder.

Prosjektet er utviklet i samarbeid med NTNU, STFK og Trondheim kommune. Faglig bygges prosjektet på kompetansen i bedriftene i Atelier Ilsvika, NTNUs kompetanse innen innovasjon og Trondheim kommunes arbeid med IdéCultCity. NTNUs bidrag i prosjektet vil være viktig for utvikling av ny kunnskap og praksis innen områder som bedriftsutvikling, kommersialisering, markedsforståelse og internasjonalisering. Følgende fagområder er i første omgang aktuelle i inkubatoren: Film, foto, arkitektur, historie, litteratur, arrangement og produktdesign. Atelier Ilsvika har etablerte bedrifter innen alle disse fagområdene.» Fra saksfremlegg kulturfondet (arkivsak 11/17385 5, 161329/ 11)

Det er betimelig å stille spørsmål ved hva som kommer først, – behovet for å sikre inntjening, eller kvaliteten på hva som faktisk skal produseres og tilbys. Hvis det er det første, så risikeres en inflasjon av kvasikunst-bedrifter. Det later til at inkubatorprosjektet utviklet i samarbeid med kommunen tar mindre hensyn til at kunstproduksjon følger en annen logikk i det systemet kunsten allerede evalueres gjennom. Enten man liker det eller ikke, må man forholde seg til dette, også på politisk nivå.