Jeg er Festen

Det sosiale aspektet ved festen har blitt repetert i det uendelige og kan gjøres i hvilken som helst setting som overhodet mulig, med samme effekt. Folk får billig øl. Folk drikker øl, folk får for mye øl. Folk går hjem. Fylleangsten dagen derpå er (heldigvis) betalt, men inngår tilfeldigvis i et kunstprosjekt. Og hva så? Øl som lokkemiddel er ikke interessant nok, som kunst.

Å være flue på veggen hvis sex, intriger, vold og trønderfylla utspiller seg på Trondheim Kunstmuseum kan derimot være interessant. Spesielt når det påståtte twitter- og reklamegeniet, Ståle Gerhardsen, med tillatelse fra Fylkeskommunen; «vi må bruke opp disse kulturådpengene vi fikk for Samtidslaboratorium II», i samarbeid med formidlingsansvarlig Jon-Arild Johansen og Trondheim Kunstmuseum, – tilfører klimakset å pakke det inn i overvåking, interaksjon og hyper-integrering. Da begynner man å se konturene av et veldreid konsept.

Vi utsetter oss selv for «illusjonen av engasjement» hele tiden, for eksempel når man bare må følge med Mesterkokk på TV3 og freaknyheter på TVNorge. Å engasjere seg når familietragediene i den vellykkede filmen Festen (- ja, festen!), av danske Thomas Vinterberg rulles opp, kan også ha tilsvarende emosjonell effekt på publikummere. |Festen| på Trondheim Kunstmuseum fredag natt, kunne vært et sexy samtidslaboratorium hvis arrangørene hadde skjønt å spille på dette. «Hei, Big Brother, vi tar’n lenger» kunne vært proklamert. I stedet får man servert en unnskyldende: «ja, men dette handler altså om migrasjon.» Dårligere forhold mellom idé og konsept skal man lete lenge etter. Gjennomføringen av det viktigste elementet og det som skulle løfte det utover å være en skygge av et relasjonelt prosjekt, skulle dessverre også vise seg å feile.

Arrangørene av Festen består både av en grafisk designer (Gerhardsen) som er bevandret i viral markedsføring og dessuten en erfaren bruker av sosiale medier for ulike konsepter. Verdt å nevne er livsstilsbloggen HG80, som i starten, skittent nok hadde skjult avsender: kjøpesenteret Mercur, samt twitterprosjektet under musikkfestivalen Pstereo. De «kvalitetene» han dermed bringer inn i prosjektet i tillegg til kunstmuseets mann, (Jon-Arild) som arbeider som formidler på stedet gjør at forventningene til at det inter(nett)aktive elementet ved arrangementet er velbegrunnede.

Sosialt Pladask.


– Et av få høydepunkter for de virtuelle gjestene på Festen

«Vi har ikke lyd!» ble det poengtert av en seer på nettstedet allerede ti minutter etter åpningen. «Kom hit da!» svarer Festen, – og taper allerede da, 50 kikkere, til fordel for Nytt på Nytt, Brukbar eller dirtysluts.com. Arrangørenes selvmotsigende melding viser at de allerede her har blitt forført av den suggererende stemningen. Dermed smekker de igjen døra for interweb-deltagerne, som etterlates lost in space.

Rikskanalen NRK er kjent for å gjøre «live-opplevelser» bedre i stua enn på location. Sammenligningen er selvfølgelig i en helt annen budsjett- og underholdningsklasse, men Festen burde også hatt en regi eller plan med hvordan gjennomføringen av streamingen var tenkt å skulle fungere. Foruten at lyden ikke virket, opplevdes det som om ingen hadde ofret en tanke på hva poenget med denne funksjonen skulle være. Teknisk feil kan faktisk skje, men igjen, prosjektet var svært avhengighet av teknikken for å være relevant som et kunstprosjekt.

Virituelle gadgets, hva så.

På Festens nettside kunne altså hjemmekikkere og deltagere på stedet, chatte og kommentere hva som skjedde samtidig, ved å koble seg opp via facebook, twitter eller mobiltelefon. Et delvis skjult overvåkningskamera filmet på direkten, og nettsiden med chatten ble også projisert på en av veggene i festlokalet.

Voyeuristene blant stream-titterene på Festen vil sikkert ikke ytre så mye selv i utgangspunktet, men hvis samspillet fungerer kan også disse fristes eller overtales til å utlevere seg. Gjennom god planlegging og gjennomføring, (og ikke minst ta høyde for tekniske feil) kunne de 100 virtuelle publikummere hatt en bedre Fest. Vi kunne dessuten vært involvert gjennom skype, eller hvorfor ikke en form for Chatroulette? I det minste burde vi fått anledning til å utlevere oss selv i større grad enn det vi fikk mulighet til, kneblet som vi var til korte one-linere a la statusoppdateringer på twitter: «halla, jeg er her også!»

Flere kameraer og gjennomtenkt regi, i stedet for panorering og vimsete filming for liksom å illustrere at nå var det action etterfulgt av passive oversiktsbilder, kunne gjort hjemmesitterne til et aktivt element i (illusjonen av å være på) Festen. Slik kunne man videre oppnådd at hverken deltagerne på festen eller hjemmechatterne skulle kunne være trygge for mulig overvåking eller utlevering. Det er overraskende at arrangørene på sin side ikke var bevisste på dette, eller klarte å utnytte det bedre. Ved ikke å være klar over potensialet i interaktivitetsaspektet, spilte de seg selv ut på sidelinja og ble statister i sitt eget oppsett.

«I am fine, your are alright and everyone is happy.»

På chatten var frustrasjonen til å ta og føle på. Saklig kritikk ble møtt av Festen med stillhet, irrelevante diskusjoner med; «kan dere ikke snakke om migrasjon, i stedet for å snakke om fiskepinner til middag». Noe som beviste at vi var velkomne, om og hvis vi gjorde oss selv nyttige(re) for prosjektet. Forsøk på sextalk ble avvist med «Nakenhet tar vi off camera». Hvorfor så oppgitte og tekkelige når konseptet er fest? For å gjøre misforholdet større ble overfladiske og selvtillitsoppbyggende meldinger twitret fra Festen; «everyone is happy here».

Det kan være en vakker spin off-effekt at man i løpet av få timer kan miste 5 facebookvenner fordi man spammer ned veggen deres mens man reklamerer for og slakter Festen på en og samme gang, men når samspillet mellom Festen- arrangørene og dens kikkere ikke fungerer faller merverdien av referansemarkedsføringen for sitt eget grep.

Som ArtSceneTrondheim oppsummerte på chatten, etter å ha holdt ut i 5 timer på Festens inaktive live-site, ble resten av de 40 utholdende nerdene i stedet vitne til en interaktiv opplevelse, tilsvarende moro som å henge på kjøpesenteret Trondheim Torg. Uten lyd, vel å merke.