Bærekraftig kunstpolitikk

Det er ikke ofte Stein Slettebak Wangen, kulturredaktør i Adresseavisen uttaler seg for å snakke om samtidskunstens kår, men nå kan man med entusiasme registrere at det faktisk har skjedd (se lørdagskommentar, Adresseavisen 2. oktober). Det vitner kanskje om at de siste åras progressive krefter i kunstmiljøet med vilje til å informere om og flytte status quo har fått følger. Og nå sist, når kjendiskunstneren Lars Vilks invitert av ArtSceneTrondheim til å forelese, samtidig torpederer byens kunstselvforståelse er det vanskelig å ikke la seg engasjere, ikke engang for Adresseavisen.

Slettebak Wangen oppsummerer i sin artikkel en del viktige elementer. Samtidig kan det påpekes at han har utelatt noen vesentlige øyeblikk i vår nære kunsthistorie som kan tilføyes. Det er faktisk sånn at Trondheim også har hatt et profesjonelt aktivitetsnivå etter Gruppe 5. I den anledning kan det oppfordres til at den regionale kunstoffentligheten bestemmer seg i fellesskap for å slutte å forholde oss til samtidskunst med modernistiske øyne, som kun noe to-dimensjonalt på en vegg, eller noe som springer ut av NTH. For med det blikket snakker heller ikke Adresseavisen med sine kunstvåkne lesere.

På 80 og 90-tallet hadde Trondheim for eksempel et sterkt miljø på Kunstakademiet (KiT). Professorer som Jeremy Welsh og Duba Sambolec sørget for solide utstillinger i samarbeid med byens kunstinstitusjoner (eksempelvis med videokunstneren Bill Viola.) KiT var på den tiden godt synlig som institusjon i bybildet. Lærerkreftene på akademiet er nok gode også i dag, men kunne med fordel synliggjort kompetansen den besitter også utenfor kunstakademiets vegger.

Medvind.

Bare i den senere tid har kunstnerinitierte prosjekter som (nå nedlagte) Marienborg tilført en tiltrengt regional friksjon. I tillegg til Blunk, har nye prosjektrom med frie utstillingsprogram begynt å dukke opp og kunstnerdrevne prosjekter som Babel og Trøndelag Senter for Samtidskunst har medvirket til å synliggjøre regionens kunstprogram. Avant Garden har alltid vært en solid kvalitetsleverandør og TEKS gjør sitt for å bringe inn den elektroniske kunsten, nå gjennom Meta.Morf. Studentene ved KiT er på sin side stedsbeviste og har dreisen på utstillingene ved Galleri KiT, sist med det lett ironiske plagiatkonseptet Høstutstillingen. Siden Slettebak Wangen nevnte enkeltkunstnere, bør vel jeg også (ukritisk) namedroppe et utvalg kunstnere som pr tid er bosatte i regionen. Lars Skjelbreia, Eirik Tidemann, Edvine Larssen og Jason Havneraas er noen av de mest framtredende. Det er samtidig heldig at en statlig finansiert institusjon som Trondheim Kunstmuseum søker ny direktør, og som Slettebak Wangen også er inne på; hvilke valg Museene i Sør-Trøndelag ender opp med å gjøre her, kan være avgjørende for å få institusjonen på beina igjen, og derigjennom styrke dens rolle og relevans i kunsthenseende.

Diskurs sponset av ArtSceneTrondheim.

Oppstarten av nettportalen ArtSceneTrondheim (AST) har vært en respons på tidligere underkommuniserte premisser i regionen. Nettstedet er med delvis offentlig finansiering, drevet av av kunstnere bosatt i regionen. AST er kjapp offentlig distribusjon av utstillinger, refleksjon og kritikk, og for å si det litt pompøst, – det kompenserende bindeledd mellom kunst i regionen og omverdenen, når riksdekkende media ikke har penger eller krav om å dekke arrangementer utenfor hovedstaden. AST har videre mulighet til å dekke mindre populistiske prosjekter enn det Adresseavisen har for vane å skrive om.

Så hva venter vi på?

Mens vi sitter å ser på at Kulturrådet gjennom prøveordningen med driftstøtte til kunstnerdrevne visningssteder anerkjenner disse sin betydning for kunstfeltet, – opplever Midt-Norges selvorganiserte initiativ at man ikke helt snakker samme språk som sine politikerne. Slettebak Wangen har helt rett i at sterke konservative krefter råder i Trondheim. Hillbilly-begrepet til Vilks er heller ikke den dårligste beskrivelsen av regionens politikerstand som dessverre også befester seg nedover i fylkeskommunens administrasjon.

Det har vært litt Texas for den ikke-kommersielle eller smale kulturen i distriktene, siden Trond Giske på 90-tallet overførte øremerkede kulturpenger fra staten, til fylkeskommuene. Det betyr i praksis at hver fylkeskommune selv bestemmer hva og hvordan samtidskunsten skal prioriteres i forhold til mer folke(akseptert)kultur. Ringvirkningene av dette har man fått erfare. Så lenge det i Norge ikke er mange private investorer og et kjøperinteressert marked for samtidskunst er det vanskelig å argumentere mot kultur og næring-mantraet til fylkesadministrasjonen. Skolesekk og andre mer eller mindre velbegrunnede formidlingsprosjekt blir ofte den diplomatiske premissen begge parter kan enes om.

Men det er mer prekære huller å tette her. Andre midler og forståelse må til for å booste kunstproduksjonen i regionen, og jeg vet ennå ikke hvilket ess i ermet fylkeskommunen og Trondheim kommune sitter på, for å snu eller dempe kompetanselekkasjen til sentrale kunstsentra.

Bærekraftig kunstpolitikk.

På et generelt grunnlag går det an å si at smart kunstpolitikk i distriktene fordrer at kommune og fylke ser det som en investering å vise tillit til selvorganiserte kunstprosjekter. Samtidig vil det å gi enkeltkunstnere bedre levekår gjennom arbeidsstipender, enkelt og greit, være med på å frigjøre tid til å produsere kunst. Nå som Trondheim kommune gjennomgår sine tilskuddsordninger (med politisk behandlig i januar 2011) har de anledning til å ta dette med i betraktning.

For å si det med Norske Billedkunstnere NBK, sine ord: «Øker man antall og type stipender vil dette være med på øke kvaliteten på kunst i distriktene» og «Man er samtidig med på å utvikle sentra som i større grad vil virke som motpoler til en sentralisert kunstpolitikk.»

 
Red. merk: Kommentaren er et svar til kulturredaktør i Adresseavisen, Stein Slettebak Wangens innlegg om kunstscenen i Trondheim.