Fragmenter i lavmælt samspill

Trøndelagsutstillingen har tidvis vært omstridt, og vil nok alltid være det til en viss grad. Som en lokal versjonen av Salongen i Paris har dens form noen mindre heldige sider, men i det litt absurde og intense utstillingsformatet ligger også noe av dens styrke. Den fremstår som et kunstens sjøslag, et fortettet «her og nå».

Det fragmentariske preger i stor grad utstillingen, særlig siden mange av arbeidene som utstilles tydelig er deler av serier eller helhetlige prosjekter. Enkelte tåler tilværelsen som løsrevet fragment bedre enn andre, men uansett vil bruddstykkene publikum møter gi begrensede muligheter for innblikk i kunstnerskapene. Men slik er premissene, og med disse i bakhodet kan vi nærme oss utstillingen som i sitt 34. år har evnet å opprettholde sin betydningsfulle rolle i trøndersk kunstliv.

Trøndelagsutstillingen 2010 inngir som helhet en stemning preget  av det lavmælte, underfundige og tenksomme. Mange av utstillingsobjektene unndrar seg rammene av det konkrete eller gitte, og befatter seg med negasjon eller fravær som kunstnerisk strategi. Vi ser det blant annet i Tonje Høydahl Sørlis sensurerte tankeboble, i det overskyggede ansiktet i Ina Marie Winther Åshaugs fotografi Amund, og i Tian Millers dekonstruerte broderier.

Utstillingen tar underfundigheten og øyeblikkene på alvor, noe som gir den en gjennomgående introvert karakter. Utageringen er det, tradisjonen tro, Erik Tidemann som står for. Men hans overgang fra monumentale verk med mange tolkningsnivåer til horror-sjangeren slik vi ser det i Church of Skull er desverre skuffende. Installasjonen imiterer B-filmestetikk med alt det innebærer av symbolikk og innvoller, samtidig som det trekkes linjer til kvasireligiøse riter, men uten noen ytterligere kommentar lukker den seg i sitt eget narrativ uten å gi betrakteren et fortolkningsmessig spillerom.

Som vanlig knytter det seg stor spenning til hvilke debutanter som utmerker seg på Trøndelagsutstillingen, og i årets utstilling står de for flere av de positive overraskelsene. Det er også imponerende i seg selv at 19 av 55 verk på utstillingen er laget av kunstnere som deltar for første gang. En av de som fremstår tydeligst i budskap og uttrykk er Ann Iren Buan, som med verket Everything will be allright har lykkes i å levere en småskalainstallasjon som makter både å fange nysgjerrigheten og holde på interessen. Skulpturen spiller på publikums forventninger til gallerirommet ved at den er utformet som et drikkebeger på en kasse, ikke et uvanlig syn i en utstillingssammenheng. Men i det man nærmer seg skimter man små bevegelser i bunnen av glasset, der en animert figur står og hopper. Forsøker han å slippe ut av sitt fangenskap i bunnen av koppen? Installasjonen underliggjør det hverdagslige og kombinerer naivistisk billedspråk med et anslag av alvor.

En annen som bør nevnes er Julie Ebbing, som gjennom et skrått blikk på ekspresjonistiske malertradisjoner gir oss en ny innfallsvinkel til figurativt samtidsmaleri i Kan hende det var på Credo. To figurer møtes i et mørkt barlandskap, og deres stiliserte ansikter og ekspressive kroppsholdning setter stemningen i maleriet. Spenningen mellom de to leder  tankene hen til Neue Sachlichkeit, og de dramatisk oppbygde cafescenene vi kan se hos kunstnere som Dix og Grosz.  Kunstneren har forent det universelle og det lokale i et dystert tablå som fascinerer ved sin ladede stemning.

Tid er en størrelse som behandles av flere av kunstnerne, som i Daniel Slåttnes’ Clockwork, og Arna Kristine Lund-Johansens Estimation of Time. Clockwork negerer tiden og sin egen tilsynelatende funksjon ved å stå stille, mens Lund-Johansen illustrativt har latt tiden etterlate seg datofestede spor av hvit tråd. Her er verket et direkte visuelt resultat av tidens utstrekning, og får nærmest en dagboksfunksjon gjennom kunstnerens nitide fremstilling. Begge disse verkene utviser i tillegg en fascinasjon for det håndverksmessige, henholdsvis ved maskulin mekanikk, og mer feminint korsstingsbroderi. Det samme opptar også tidligere nevnte Tian Miller, som reverserer den håndverksmessige prosessen i sitt broderi. Den bearbeidede readymaden peker på sin fortid som estetisk objekt, samt den avstand som ligger mellom dets opprinnelige kontekst og den mening det nå tildeles gjennom sin egen destruksjon. Dette skaper en nostalgisk klang som blir hengende ved verket. Joakim Blattmann Moldestads videoverk Sitting Idly synliggjør også tiden på poetisk vis. Vi ser en hund som lydig sitter stille, med blikket festet på det vi antar er dens eier. Den distraheres et par ganger, men blir likevel sittende i det som synes som lange minutter. Videoens vare og lavmælte fremstilling viser oss et rørende ekko av et tillitsforhold, og demonstrerer samtidig hvordan man kan berøre uten bruk av store gester.

Til tross for at mange av kunstnerne beskjeftiger seg med det nære som studieobjekt, har noen løftet blikket og brakt mer alvorlige temaer inn i utstillingshelheten. Maria Sundbys Memento Mori, viser sjablonmessig avbildede portretter av henrettede fanger kontrastert med lignende avbildninger av mennesker som er avgått ved døden av naturlige årsaker. Den grafiske effekten er virkningsfull, og  bringer frem følelsen av at livene bak disse masseproduserte ansiktene sakte svinner for oss. Bildene i Ulrika Pihlströms Svart serie har som tittelen antyder mørke undertoner, og her har kunstneren aktualisert alvoret i miljøspørsmålet gjennom å skape et futuristisk noir-univers. Grepet fenger i stor grad, til tross for at tekstbrokkene fjerner noe av dets umiddelbarhet og gjennomslagskraft. I sitt prosjekt På skinner etter krigsminner har Kristin Tårnes på observant vis grepet fatt i den paradoksale virkeligheten som i dag omhyller mange krigsminnesmerker, og filosofert over denne. I det man oppsøker disse stedene i turistsammenheng vil de uvegerlig bli delvis sløret av hverdagens trivialiteter, noe som fremkaller et visst ubehag. Tårnes anvender fortellingen som virkemiddel, og lar en naiv tone underbygge de kontrastene prosjektet tar mål av seg å undersøke.

Ved siden av debutantene som demonstrerer både spenstighet og sjarm, befester også flere av de unge, men mer etablerte kunstnerne i regionen sine kunstnerskap i denne utstillingen. Kjersti Berg forener estetisk helhet med dikotomisk begrepsspill i sin avbildning av døde, krokete røtter omkranset av frisk, ung bjørkeskog i fotografiet Collection. Mens Maja Nilsens byr på nostalgisk surrealisme i Poem of the End 1 og 2. Collagene hennes er frodige og samtidig avstemte, i det de gir oss små innblikk i et fabulerende univers.

Kritikerprisen gikk i år fullt fortjent til debutanten Edvine Larssens Side 56 med tekst av Marte Huke. Tekst og skulptur integreres her på elegant og iøyenfallende vis, i et verk som gir umiddelbar resonans i møte med publikum.

Årets Trøndelagsutstilling vekker nysgjerrighet i forhold til mange kunstnerskap, og bekrefter samtidig et gjennomgående høyt nivå i regionen. Av kunstnerne som har deltatt i en årrekke ser vi også fornyelse, innenfor gjenkjennelsens rammer. Om man skal etterlyse noe  –  og det bør man jo, vil det nok være verk som evner å adressere også det aktuelle i større grad. Jeg savner verk som føles viktige i kraft av sin relevans til samtiden. Et ønske for neste utstilling vil derfor være å se flere verk som bringer inn virkeligheten utenfor bunkerveggene og slik bidrar til at temperaturen stiger ytterligere på den trønderske kunstscenen.