Kunstnerisk frihet og inkludering: En falsk dikotomi 

Marit Kristine Flåtters ytring «Kunstnerkompetanse under press?» reiser spørsmål om forholdet mellom kunstnerisk frihet og inkludering. Siden Rosendal Teater og jeg er inkludert i analysen, vil jeg gjerne bidra til diskusjonen.

Jeg er sitert på følgende:

“Rosendal Teater er en 40 år gammel institusjon, som har hatt tradisjon for eksperimentell kunst på scenen. Nå er vi inne i en ny æra, der vi henvender oss til samfunnet.”

Flåtters ytring antyder at vi er i ferd med å vende oss bort fra kunstnerisk eksperimentering for å prioritere samfunnsengasjement og inkludering. Dette er ikke tilfelle. For oss handler det ikke om enten eller. Det er både og.

Ytringen peker på behovet for årvåkenhet overfor sosiale, politiske og økonomiske føringer som begrenser den kunstneriske friheten og nedprioriterer kunstnerisk integritet. Det behovet erkjenner også vi. Vi aksepterer bare ikke at det å jobbe for å være mindre ekskluderende er en restriktiv agenda.

Vi er en konstant forkjemper for dristig, eksperimentell kunst, samtidig som vi arbeider for å redusere barrierer, øke tilgjengeligheten og være en forkjemper for de ulike gruppene som er knyttet til huset. Disse tingene utelukker ikke hverandre. Arbeidet med inkludering og tilgjengelighet i måten vi jobber med kunstnere, ansatte og publikum på, har ikke hindret oss i å øke investeringene i co-produksjoner, gjestespill, residensopphold og veiledning av kunstnere.

Barrierene folk møter i å ta kunstutdanning, sikre seg jobb, skaffe finansiering og delta på arrangementer, er reelle og systemiske. Det er avgjørende for kunstfeltets helse at disse barrierene fjernes. Ikke bare fordi tilgang til kunst er en menneskerett, men også fordi kunsten kan berikes ved å utvide hvem som får mulighet til å ta del i den, lage den, se den og forme perspektiver rundt den. Økt tilgjengelighet introduserer nye impulser, samarbeidspartnere og publikum som styrker de kunstneriske prosessene.

Misforståelser

I ytringen står det videre at vi fikk midler til «mangfoldsarbeid». Dette er en forenkling av hva det ble søkt om og hvorfor midlene ble innvilget – selv om vi har forståelse for misforståelsen med tanke på hvordan saken er omtalt i pressen.

Vi søkte om midler for å gi organisasjonen et generelt kapasitetsløft. Og de ekstra midlene vi har fått de siste årene, støtter hele virksomheten vår. Det er resultatet av en årlig søknad hvor vi har bedt om en økning gjentatte ganger siden 2018.

Støtten går til å styrke vilkårene for det frie scenekunstfeltet ved å forbedre arbeidsmulighetene for kunstnere, engasjere et bredere publikum og fremme en mindre ekskluderende og mer bærekraftig institusjonell praksis.

Vi er fortsatt svært opptatt av å sikre at Teater Avant Garden og Rosendal Teaters rike historie med støtte til dristig og modig kunstnerisk virksomhet opprettholdes – og vi ønsker å fortsette å utvide hvem som nyter godt av disse høye kunstneriske ambisjonene. Det betyr å bygge et mindre ekskluderende og mer bærekraftig økosystem for kunst.

Forbi falske dikotomier

Å sette kunstnerisk integritet opp mot det å være mindre ekskluderende er reduserende for kunstfeltet. Slike todelte oppstillinger risikerer å karikere institusjonene, ekskludere kunstnere, kuratorer, kunstarbeidere og publikum, og avskrekke feltet fra å arbeide for å bli mindre ekskluderende. Ingen er tjent med det.

Rosendal Teater er overbevist om at kunstens nåtid og fremtid er avhengig av å omfavne både dristig kunstnerisk eksperimentering og åpenhet for mangfoldig engasjement. Å flette disse to sammen tjener både menneskerettighetene og kunsten.

Av Alexander Roberts, Teatersjef ved Rosendal Teater