Fokus på den kommersielle kunsten

Art That Cares er en utstilling som sier den bryr seg om forbrukerne, naturen og miljøet, om globalisering, om samfunnet og om kunsten. Den bryr seg til og med om deg. Ved å overspille på å fremstille seg selv som en konseptbutikk hvor design, forbruker- og miljøvennlighet er nøkkelord setter de fokus på kommersialiseringen av hverdagen – og av kunsten.

Årets Trondheim Matchmaking er den åttende og siste i rekken. Fra og med neste år går festivalen for kunst og teknologi over i biennaleform og Trondheim Elektroniske Kunstsenter endrer arrangementet navn til Meta.Morf. Den iøynefallende forandringen vil være at biennalen arrangeres hvert andre år og dermed får TEKS mer spillerom og ressurser. Derfor ble det heller ingen festivalkonferanse i år. Det er for så vidt trist at det hele ikke avsluttes med et brak, men TEKS pålegger seg tross alt en stor arbeidsmengde med å arrangere en ny biennale på kun et år.

Selv om festivalen er mindre enn vanlig, er den like unik og annerledes som vi er vant til. Forrige helg ble det holdt konserter med tilnavnet Music That Bends både over og under vann og festivalutstillingen på Trøndelag Senter for Samtidskunst tar form som en konseptbutikk. Electroboutique okkuperer de 150 m² som den såkalte bedriftens første avdeling i Skandinavia.

Kunsten å bry seg

Det er et interessant konsept: En utstilling som gjør galleriet til det utsalgsstedet det jo også er, og som utgir seg for å gi en mer tilgjengelig kunst til folket. TSSK er malt om og har fått et strømlinjeformet utseende som minner aller mest om en eksklusiv elektronikkbutikk og verkene blir presentert som produkter. Dette kan leses som en innbydelse til tilskuerne om å være mer involvert i utstillingen – produkter lages for kjøpernes skyld og må ta utgangspunkt i deres ønsker og behov. Med bakgrunn i dette blir tilskueren involvert helt fra begynnelsen av produksjonen og siden de er i en butikk innbys en til å vurdere på hvilken måte verkene ville passet inn i ens eget liv.

Nøkkelord som nevnes i katalogteksten er: «Crititainment», «commercial protest» og «consumer art». Electroboutique bedyrer at de produserer kunst som bryr seg blant annet i form av å komme med kritikk til den kommersielle kapitalismen. Ved å skape kunst som tilskueren kan være interaktiv med og kontrollere, påstår kunstnerne at de gir makt til forbrukeren og ved å selge produkter som er bærekraftige og energieffektive skal de til og med være med på å redusere karbonutslipp.

Jeg har fremdeles til gode å forstå hvordan det å ha skjermene gående 24 timer i døgnet skal hjelpe meg med å bli mer miljøvennlig. Nettopp dette viser den ironiske vrien i utstillingen. Med butikkonseptet fulgt opp av plakater og markedsføringstriks blir det hele fantastisk overdrevent til det punktet hvor det blir en parodi av det dét gir seg ut for å være. Art That Cares er en kritikk av forbrukersamfunnet hvor bedrifter bruker salgsteknikker som for eksempel å merke varene sine som økovennlige for å få forbrukerne til å kjøpe med god samvittighet. Den overdrevne butikkfølelsen kan også ses på som et stikk til kommersialiseringen av kunst.

Stilig støy

Verkene er stort sett basert på kjente former. Røde tv-skjermer lyser fra veggene med grafikk og fargebruk som er designet for å appellere til forbrukeren. Et interessant trekk ved verkene kommer når man innser hvor stor muligheten er for selv å kontrollere det som skjer på skjermen. Mange av produktene har kameraer som gjør at tilskueren blir gjort til en del av objektet, blant annet Televiewer bringer publikum inn i TV-klippene og lar deres bevegelser avgjøre hva som vises – det er som om kroppen har inkorporert fjernkontrollen og mellomleddet som skiller mennesket fra produktet fjernes. Det kan leses som en kommentar på hvor involverte vi er i varene og hvor involverte varene er i oss, til den grad at menneske og vare er en del av hverandre. Det skapes en falsk avhengighet, for hvordan skal en kunne gi opp noe som er en forlengelse av en selv.

Spesielt Commercial Protest, hvor en tv-skjerm er plassert i en handlevogn med en sanntids gjengivelse av publikum, komponert av kjente logoer, viser at kunstnerne kritiserer kjente salgsstrategier. Å bygge opp merkevarer som forbrukerne lærer å identifisere seg selv med, til den grad at hele det utvendige jeget kan defineres av disse, er en problematikk som for så vidt er godt kjent fra Naomi Kleins bok No Logo.

Timeline, en skjerm som kombinerer opptak av publikum fra noen sekunder tidligere med en direkte visning, leker med tid og interaktivitet på en måte som kan minne om Camille Utterbacks Liquid Time Series fra 2001-2002, men hvor hennes verk er på en mindre skala, involverer publikum dypere i verket og tar for seg bevegelse og transformasjon til en større grad.

Det er en spesiell følelse å se en flytende gjengivelse av det publikum gjorde noen sekunder tidligere blandet sammen med det de gjør i nåtiden. Jeg hadde selv den forunderlige opplevelsen av å se det øyeblikket personen som nå sto ved siden av meg bestemte seg for å gå i min retning.

Andre verk er interaktive ved at man kan man gi dem et fysisk slag med knyttneven eller bestemme hvilken sang de skal spille. Et verk er en forvokst iPod, to andre består av LED-skilt som viser en overdose med nyheter hentet direkte fra internett. Knode, et LED-skilt formet som en knute hvor nyhetene går uten stopp, og Urgently! hvor overskriftene strømmer inn i en søppelkasse, gjenspeiler hvordan også nyheter er blitt forbruksvarer. Nyhetene oppdateres hyppig og forkastes like fort. Det sier seg selv at en nyhet ofte ikke er relevant lenger med en gang den blir gammel, men arbeidet tar også konsekvensene av at elektroniske nyheter med en kort utløpsdato virker mindre ekte og vanskeligere å relatere seg til, og at de ikke lengre vil være tilgjengelige for ettertiden på samme måte som eldre artikler i papiraviser er for oss i dag.

Noe som gir overdose i utstillingen er støyen fordi mange av verkene har høytalere som ikke sparer på lyden. Det er sikkert en god løsning når det ikke er så mange publikum i utstillingen slik eksklusive butikker ofte har. Men når det er vernissasje og folkemengden som er pakket inn i rommet minner mer om Trondheim Torg i julestria, er det vanskelig å få med seg noe inntrykk som lyden kunne skapt annet enn bråk. Det er nok det man må ofre når man blir forbrukertilgjengelig.

Likevel, Electroboutique gjennomfører konseptet med stil. Designen stjeler oppmerksomheten din, forholdet mellom verk og mottaker er lekent og etikken bak er god. Electroboutique føyer seg inn i en trend hvor kommersialisering og kunst knyttes sammen, og det gjøres på en svært detaljbevisst måte så illusjonen blir fullendt.  Det er en solid avslutning for Trondheim Matchmaking.

Bilder:

Art That Cares. Foto: Astrid H. Skancke
Sustainable Art. Foto: Daniel Slåttnes
Commercial Protest. Foto: Daniel Slåttnes

Trondheim Matchmaking 2009: Electroboutique – Art That Cares av Aristarkh Chernyshev, Roman Minaev og Alexei Shulgin

Trøndelag Senter for Samtidskunst, 16. oktober – 8. november 2009