Natt kl 12 på dagen

Det var en mørk og stormfull aften, og Frankrike skulle om litt gå på trynet mot Mexico i fotball-VM. Regnet skruddes på for fullt, og Trøndelag Senter for Samtidskunst lå siden noen timer i mørke. Det var lite som hintet til at jeg ville klare å få sett denne, eller disse, utstillingene – men vi har jo våre metoder, litt flaks og en morsom jobb – alt det der som Frankrikes landslag i fotball mangler. Så, der på innsiden, har vi to, muligens tre, eller faktisk fire prosjekter, men jeg tror vi må forholde oss til dette som to separatutstillinger altså, selv om det som regel oppstår merkelige forbindelsesledd mellom arbeider som bærer alle tegn til å ha sin opprinnelse i radikalt forskjellige solsystem.

Atle Hynnes nonfigurative, men popartinformerte, objekter i styrofoam har i utgangspunktet ikke veldig mange berøringspunkter med Mariken Kramers tette videoer – men det er ikke gitt at de to videoarbeidene har veldig mye til felles heller. Så la oss dvele litt der, til å begynne med, for å i det minste prøve å dekodere schizofrenien. Vi har Darkness at Noon, et nonlinjært, kort, arbeid i sorthvitt som er installert, og Bangla Mishti – Brief Encounters in Kolkata, et narrativt, langt, fargesprakende arbeid som presenteres i en kinoliknende situasjon. Det første er mørkt, foruroligende og trekker veksler på hundre år av eksperimentell film, med en seriøst slem grunntone. Det andre er saklig, til tider morsomt, og full av genuint søte øyeblikk. Isolert sett er disse arbeidene noelunde håndterbare, selv om Darkness at Noon prøver å unndra seg enkle lesninger, men det som virkelig blir interessant her er hvordan man skal forholde seg til kombinasjonen av dem.

Bangla Mishti handler om kjærlighet, og er bygget opp rundt en serie intervjuer i Calcutta. En streit dokumentarisk undersøkelse av – når alt kommer til alt – hvor i alle dager man gjør av seg som nyforelsket når det basically er folk absolutt overalt. De 21 minuttene videoen tar, sirkler mer rundt dette praktiske spørsmålet enn å undersøke attraksjonen per se, og det nygifte paret som er verkets gravitasjonspunkt er avgjort sjarmerende; så fort den nygifte mannen prøver å fortelle noe om deres historie blir han avbrutt og korrigert av sin kone. Så konsekvent at det er hinsides komisk og begynner å bli litt foruroligende. Det ser ut til at de er enige om svært lite, men veldig glade i hverandre, så dette blir garantert en livslang lykkelig krangel til tonene av karaokesang. Men forbindelsen til den mer eksplisitt truende videocollagen en trapp opp ser ut til å ligge i dets absolutte motsats mer enn noe annet.

Darkness at Noon setter i første møte – før du leser deg til hva som egentlig ligger bak, noe som uansett bestandig vil ha en underordnet betydning i forhold til arbeider med såpass mange veier inn, (uten nødvendigvis å tilby noen tenkbar vei ut) – nettopp det uformulerte opp som det mest fryktelige. Det forekommer tekstlinjer, men også disse har det mørkt poetiske anslaget som stadig returnerer ansvaret tilbake til betrakterens allerede skjøre nerver, for liksom å understreke at dette er noe vi gjør sammen – for hva er en videoloop uten publikum? Finnes den, egentlig? Eller, sett fra videoloopens ståsted; hva i alle dager er et publikum uten en videoloop? Finnes de? Bakgrunnen for arbeidet ligger på et mer eksistensielt og ideologikritisk nivå, men jeg har en preferanse for det som er virkelig vanskelig, så jeg velger i første rekke å forholde meg til denne klaustrofobiske og skjebnesvangre reisen i kano over floden som klippes inn og ut av billedstrømmen, som for å antyde en reise inn i et mørke vi bare aner konturene av. Det er ikke noe motsettningsforhold mellom disse lesningene, altså, det er vel heller sånn at de kompletterer hverandre.

Dissonansen til rommet ved siden av, der Hynnes hovedverk – som man kan forledes til å tro er en ansamling planker assymetrisk plassert intil hverandre, malt i en nesten selvlysende limegrønn nyanse (jeg tar meg i å tenke litt på en kortstokk noen bare har gitt opp, uten å jevne til kortene, slik at de stikker ut litt hulter til bulter) – er om mulig mer ugripbar enn kjærlighetshistoriene fra Calcutta i etasjen under. Men også her hviler verkene i et slags uforløst voldsomt potensiale, selv om mørket er skiftet ut med skarpe farger. Hvis vi prøver å glemme hvordan Kramer smitter av seg på blikket tror jeg vi ender opp i et slags abstrakt lekerom for voksne, eller de tingene Jeff Koons drømmer om, men som han ikke tør å si høyt. Det er gjennomførte saker, dette. Men først og fremst er det spenningen mellom alle disse komponentene i lokalet som gjør det mulig å tenke videre i uventede retninger.

Bilder: Alle foto Daniel Slåttnes