Pse opp!

Pstereos visuelle kunstprogram ble på det beste underholdende og latterutløsende, når det innholdsmessig mislyktes i å nå konsertpublikummets oppmerksomhet.

Hvilken rolle skal visuell kunst spille på festival? Det finnes en rekke strategier, og opptil flere fallgruver. Dersom kunsten presenteres som autonome verk, kan den i verste fall bli stående på siden som noe malplassert og påtatt. Veves den tett sammen med det musikalske, blir kunsten lett ren dekor. Pstereos varierte kunstprosjekter prøvde ut ulike posisjoner, men
lyktes ikke helt i verken den ene eller den andre.
Det ble enten for subtilt, eller rent klovneri.

Pkunst, programmets fine navn, besto av fem prosjekter utført av syv studenter fra Kunstakademiet. I tillegg var Pstereo visuell på andre måter, som den flotte resirkuleringsstasjonen, Ståles Status med sine poetiske punchlines, og det dramatiske sceneteppet på Elvescenen. De fem uttalte kunstprosjektene befant seg på mingleområdet ved inngangen. Umiddelbart oppsiktsvekkende var Philip Buer Elvegårds skilt med store bokstaver: YOUARENOWHERE, og Matilda Höögs skjermmaleri med inviterende hull til publikums fjes. Elvegårds budskap var smart i sin tvetydighet (hvor er jeg?), men neppe særlig originalt. Skiltet mimet en sponsoreksponering eller reklamekampanje, og fikk antakeligvis ikke mer oppmerksomhet enn slike. Höögs interaktive maleri ga området et tivolipreg, og trigget mang en latterkrampe i løpet av helgen.

Slett ikke oppsiktsvekkende, var Tian Millers små gipsballer hengt opp i et av lønnetrærne. Jeg kunne lese at de hadde teksturen til en gammel duk, men det var kun zoom-funksjonen på kameraet mitt som kunne vise meg det. Verket heter May we get closer, og ja, det vil vi gjerne, for fra bakken ble kulene nesten usynlige. Forhåpentligvis ble de lagt merke til når lyskastere delvis traff dem etter mørkets frembrudd. Det er modig å stole på det stillferdige, men jeg er redd denne strategien glapp i settingen.

Kirsten Skov Bjerres video på vegg fungerte fint som visuell dekor til musikken, men dens bølgende bilder ville kommet mer til rette projisert på elven, slik det opprinnelig var tenkt. ID Clinic (Karen Sørensen, Kerstin Juhlin og Wioletta Piascik), potensielt et spissfindig relasjonelt prosjekt med sminkbare «ansiktsoperasjoner» som publikumstilbud, ble mer et ufarlig karnevalopplegg for barn. På samme måte som i Höögs maleri, ser man verken dybde eller kritisk kommentar for bare humor. Kunsten faller igjennom som ad hoc klovneri.

Årsaken til et slikt utfall er konteksten, der konsertene tross alt er hovedattraksjonen. Kunstverkene kunne kommet bedre til sin rett et annet sted, en annen gang. Likevel mener jeg kunst på festival er et gode, det gjør festivalopplevelsen både mer variert og mindre forutsigbar. Så hvordan bør det gjøres? Erik Tidemann gjorde en god versjon på Storåsfestivalen (sorry, Pstereo, for sjofelt sidesprang). Å kombinere det iøynefallende med det meningssmettede, og la det tankevekkende unngå å bli overforklart, er én måte for festivalkunst å få oppmerksomhet på i sin egen rett.