Plakater og Politisamer

Jeg har alltid likt gatekunst, spesielt når den er god. Jeg mener, det at sympatiske sjeler med spraybokser tar det på seg selv å pynte opp byen med sub-kulturell duftmarkering, er en fin ting i seg selv, men det blir ikke nødvendigvis kunst av det. Da er det noe annet med gatekunst som integrerer bybildet i seg selv – som gjennom et motiv klarer å tematisere, ikke bare sitt eget uttrykk, men veggen det står på, fortauet foran, buskene ved siden av, trafikken, bygningene, og fremfor alt, jeg som står og ser på. Det jeg liker er gatekunst hvis budskap helt basalt kan oppsumeres med; du er i en by – jeg er i en by – vi er i denne byen her, vi. For gatekunstens form er nettopp diskursiv. Den forsøker å ta tak i deg – den tilfeldigvis forbipasserende, vekke deg fra bydvalen og få deg til å huske at betongen rundt deg er menneskelig.

Dolk og Pøbel er to av en håndfull utøvere som setter standarden for gatekunsten her til lands. For et overfladisk dypdykk kan jeg anbefale boka Street Art Norway som kom ut tidligere i år, hvor de to er godt representert. Mest kjent er de kanskje for arbeidet de gjorde i Lofoten (sjekk blogger og filmen Living Decay, så får du se hva jeg snakker om). Skulle du få problemer med å oppdrive filmen, går den for tiden i repeat på en tv-skjerm nede på Trondheim Sentralbanestasjon, hvor de to har en utstilling av utvalgte deler av arbeidet sitt. Initiativet tilhører Rom for kunst, som i pressemeldinga skriver at gatekunsten bidrar til «en mer kunstorientert diskusjon om hva kunst er, og hvor og hvordan den kan presenteres». Noe jeg er helt enig i. Men det er synd at de, mens de planla utstillinga, ikke stilte spørsmålet: hva skjer når du flytter gatekunst innendørs?

Når publikummet ditt går fra å være den overraskede bytraskeren til den uinteresserte kjedsomhetsfordriveren som slår ihjel den utrøstelige ventetiden på Steinkjer-toget med å gomle pølser fra Narvesen over et Pondus-blad – klarer du fortsatt å være plutselig? Klarer du å rive dem bort fra Frode Øverlis tegninger av stygge damer? Nei, det klarer du ikke. En vegg med politisamer og noen fotografier av gamle motiver i plakatstørrelse holder ikke. Det blir for lite overraskende, for iscenesatt. Bildene mister det særpreget friluft gir dem. Noen har vært omtenksomme nok til å parkere en gammel skinnsofa ved veggen ovenfor tv’en som viser Living Decay. To av gangene jeg var der nede var sofaen i bruk. Først av to jenter som fniste og drakk rusbrus klokka tre på ettermiddagen, deretter av en fyr som sov seg gjennom en helt absurd høy dur fra hodetelefonene sine.

Det er trist å si det, men denne utstillingen fortjener ikke mer oppmerksomhet enn disse folka ga den heller. Min første innsigelse er at dokumentarfilm og plakater først og fremst kommuniserer at gatekunst er noe som egentlig foregår utenfor jernbanestasjonen. Og dermed at det egentlig ikke har noe å gjøre på innsiden av den. Så hvordan skal man da vurdere dette? Er det en utstilling eller et utstillingsvindu? Og når det gjelder den delen som faktisk er laget til utstillingen (Pøbel’s politisamer), så blir jeg regelrett skuffet over hvor kjedelig det er: samene står på rekke og danner bakgrunn for et profilbilde av en hode med skimaske og Robin Hood-hatt. Hva er dette? I lys av at denne utstillinga viser frem gatekunst   tolker jeg det det dit hen at Pøbel slentrer innom den gamle graffer-greia med at snut er ut og at man som gatekunstner har en eller annen slags outsider-rolle. På sitt beste er symbolikken så utbrukt at den er banal, men det som gjør det hele værre er at Pøbel tydeligvis ikke har tatt innover seg at uttrykksformen hans er blitt så stuerein at han nå får I oppgave å utsmykke jernbanestasjoner.

Jeg vil likevel forsøke å dra noe positivt ut av det hele. I beste fall kan denne utstillinga informere om at det finnes noe som heter gatekunst. Sett slik er det positivt at et bredere lag av befolkningen får kjennskap til at det finnes noe som heter gatekunst. Om ikke annet så fører det kanskje med seg at folk blir flinkere til å kikke seg rundt. Dette er bra, for det flere som følger med, det bedre vil gatekunsten bli. Og siden vi alle må leve i byen og gatekunst alltid vil bedrives så er tross alt oppmerksomhet rundt fenomenet udelt positivt.