Etter apokalypsen – ArtScene Trondheim


Etter apokalypsen

Kritikk, 25.10.2010

Erik Tidemann
Wasteland Comics
Trondheim Prosjektrom
8. – 31. oktober

Wasteland+Comics+-+Erik+Tidemann+på+Trondheim+Prosjektrom+08.10.2010Erik Tidemann holder seg sjelden innenfor rammene. I maleri-installasjonen Lucian the Traitor invaderer et mangearmet monster de hvite veggene mens det ler sin grusomme latter. Tentaklene brer om seg, men lar også tre skulpturer og tre malerier få plass. Trondheim Prosjektrom er aktivert, ikke overfylt. Tidemann har klart å stoppe i tide.

Det er nemlig ikke alltid han har ytt sine egne prosjekter den roen som helst bør omgi dem for at deres utemmede potensial skal komme best frem. Noen ganger har trangen til å bevege seg litt for langt «over the top» tatt overhånd, og ideene lidd overutnyttelse. På den mangehodede ulven Nazi Super Science, et av Trondheim Kunstmuseums innkjøp i år, skulle jeg for eksempel ønske han hadde stoppet før han begynte å plassere glassøyne på ulvepotene også. Noen ganger er moderasjon det sterkeste virkemiddel.

Da er det fint å merke seg at den velbalanserte utstillingen Wasteland Comics er så moden – om man kan kalle Erik Tidemanns ustyrlige, hormonelt overopphetede motivunivers modent. Det er uansett opplagt profesjonelt. Hans nå velkjente ikonografi og særegne bruk av utstoppede dyrelemmer er blitt et varemerke som fungerer på flere måter. Det fascinerer, forvirrer, skaper uhygge og morer. Det siste tillater jeg meg selv i ekstra grad i møte med Tidemanns verk denne gangen, i og med utstillingstittelen. Her blir helheten ikke så tung, og fremstår mer flørtende enn manifesterende.

Erik Tidemann er en god maler, noe han demonstrerer i de tre bildene The Old Republic, The Post Republic og Mutated Prick. I det første, som er det tydeligst figurative, møtes betrakteren av en litt sløv sjef med imaget i orden. Portrettet har en karakter ikke så ulik Barkley L. Hendricks’ nærmest ikoniske fremstillinger av sine (alltid) afro-amerikanske modeller. Tidemanns latino har på sin side en påtatt sjarm, og brer om seg med spinkle, fiolette dragevinger som (her klarte du ikke å la være, Tidemann) fortsetter ut på galleriveggen der lerretsflaten slutter. I Mutated Prick anes innflytelse fra Bjarne Melgaards bilder på 90-tallet i både malemåte og motivbehandling. Mot rosa bakgrunn angripes en fortapt skikkelse i bare underbuksa av et ubestemmelig uhyre med lange, hvite klør.

De lange hvite klørne går igjen som tredimensjonale pigger, stikkende ut fra skulpturenes kropper. Selve rommet mellom veggene tilføres en spesiell energi gjennom de tre. Skulpturene, som er laget av ulveskinn og kunstige materialer som epoxy, polyuretan og polyetylen, henter navn fra et for undertegnede ukjent film- og spillunivers av roboter og krigsmaskiner. Frank Horrigan, Dennis Quaid og Clarence Boddicker blir humoristiske navn på de litt patetisk utseende dødningeulvene. Hodeskaller av plast stikker ut av den liksom pelsstrippede, grønne dyreskrotten. Herr Boddicker mangler i det hele tatt hode, og står blind og fortapt for seg selv.

En blindreferanse har sneket seg inn i Tidemanns konsept; han sier i hvert fall selv at han ikke visste at «Wasteland» også er tittelen på en amerikansk tegneserie (comic). I denne ligger verden stort sett øde etter apokalypsen, og havet er blitt giftig. Men det er i et slikt ugjestfritt miljø monstre som Lucian regjerer, og ulykkelige sjeler som Frank, Dennis og Clarence vandrer rundt. Erik Tidemann lykkes med å fortelle interessante historier, og gjør sin greie med overbevisning.