Undercover Snøhvit
Kritikk, Marte Reithaug Sterud 19.03.2026
Utstillingen Breaking Ranks av Pilvi Takala setter spørsmål om etikk, relasjoner og makt i sentrum, mens selve den estetiske opplevelsen kommer i andre rekke.
Utstillingen Breaking Ranks er en retrospektiv av den finske kunstneren Pilvi Takala, en performancekunstner som opererer undercover i ulike offentlige rom. Hun infiltrerer ulike miljø som hun gjør research på, gjerne for å utfordre eller adressere maktstrukturer der. Kunstneren dokumenterer sin praksis gjennom film, og utstillingen på Kunsthall Trondheim består i stor grad av videoverk.
HMS, vekterkultur og forsvarskurs
Den første videoen jeg ser i hovedetasjen er projisert på en stor utstillingsvegg midt i rommet, med et oransje gulvteppe foran. The Stroker (2018) er filmet i et fargerikt og irriterende stilig, åpent kontorlandskap i Øst-London, som hvem som helst kan benytte seg av. Bakgrunnen for verket var et stunt hvor Takala utga seg for å representere et HMS-byrå som skulle bidra med god stemning hos de som jobbet i lokalene. Hun skal ha oppsøkt folk og spurt hvordan de hadde det mens hun berørte dem på skulderen. Videoen er en rekonstruksjon av denne hendelsen hvor skuespillere inntar rollene som arbeidstakere. Her ser man at Takala hilser på hver arbeidstaker på samme, intime måte før hun går videre til neste, noe som unektelig ser oppkonstruert ut. Noen av dem hun oppsøker responderer med å bli tydelig ukomfortable og trekke seg unna.
Jeg merker meg skuespillernes overdrevne reaksjoner og lurer på om det er meningen at uttrykket skal være komisk. Etter hvert samler noen av arbeidstakerne seg og forsøker å finne ut hvem Takala er og hvorvidt de liker kontakten hun byr på eller ei. Det er ikke veldig overraskende at enkelte tror de blir flørtet med og opplever det ubehagelig. Her forsøker Takala å vise hvordan det å gi og motta omsorg fort kan bli rotete i et maktperspektiv. Den robotaktige måten Takala hilser på innbyr imidlertid ikke til fortrolighet i utgangspunktet, så jeg synes problemstillingen i videoen virker noe påtatt.

Lenger inn i lokalene vises Close Watch (2022) på to ulike skjermer. Utgangspunktet for dette arbeidet er at Takala har gått på vekterkurs og jobbet for Securitas over en periode på et halvt år. Videoene viser gruppesamtaler og intervju med både mannlige og kvinnelige vektere. Denne videoen er ikke laget med skuespillere og har en mer dokumentarisk stil. Overdreven maktmisbruk er et gjennomgående tema, særlig når det gjelder en navngitt mannlig vekter som ikke er til stede mens scenen filmes.
Jeg undrer meg umiddelbart over de etiske implikasjonene i at navn nevnes i en negativ vending på denne måten, og synes det burde blitt opplyst om samtykke til dette i programmet. Bortsett fra det er det fint å få et innblikk i vekternes diskusjoner og småprat om arbeidskultur, sjargong, kjønnsforskjeller og adferdsmønstre. Her er det tydelig at Takala undersøker en yrkesgruppe som skal ivareta folks sikkerhet og dermed også står i fare for å utnytte makten yrket gir dem. Raseprofilering er utbredt, noe som nevnes i en meldingsutveksling Takala hadde med noen av vekterne i etterkant av sin vekterpraksis. Meldingsutvekslingen vises på en annen skjerm i en annen ende av lokalet, så det er litt vanskelig å forstå at den hører sammen med dette verket. Til dette arbeidet finnes det også en publikasjon fra verkets første presentasjon ved den 59. Venezia-biennalen, som del av Finlands nasjonale paviljong.

Takalas nyeste arbeid befinner seg i hovedetasjens siste rom. Her projiseres videoen på en vegg, mens trestoler med hvert sitt sett øreklokker står på rekke etter hverandre. Feeling Defensive (2025) er et pågående prosjekt som tar utgangspunkt i et nasjonalt finsk forsvarskurs som samler ledere og personer med innflytelse fra ulike samfunnsområder, også fra kulturfeltet. Formålet med kurset er å styrke beredskap ved kriser og øke forståelsen for militærets rolle i nasjonal sikkerhet. Takala, som har deltatt på kurset, reagerer på infantilisering av deltakere i en struktur som minner om skole. I videoen hører man Takala snakke med en statsviter, mens kamera dveler ved bilder av stoler som antageligvis er fra kurset eller skal representere det. Jeg tenker på den pågående diskusjonen i det norske kunstfeltet om hvordan vi kan tenke på kunst og kultur som beredskap i seg selv i en tid der kulturbudsjettene kuttes til fordel for militær opprustning.
Det finnes bare én Snøhvit!
Takalas gjennombruddsverk Real Snow White (2009) er filmet i Disneyland Paris og befinner seg i kunsthallens underetasje. Her har hun kledd seg ut som Snøhvit og prøver å komme seg inn i parken som en vanlig besøkende, mens vaktene forsøker å forklare henne hvorfor de ikke kan slippe henne inn i forkledning. Det blir absurd når barn stiller seg i kø for å få autograf av henne idet vaktene prøver å lede henne vekk fra området mens de mumler klønete «det finnes bare én Snøhvit». Denne videoen er fascinerende og underholdende, fordi en tilsynelatende uskyldig utkledning byr på store forklaringsproblemer for vaktene som ikke helt makter å forklare hvorfor de ikke kan slippe henne inn. Her viser Takala på en leken måte at de mektige kreftene i underholdningsindustrien er avhengig av at vi kjøper fantasien de legger frem for oss. To Snøhvit-er er rett og slett én for mye.

Hver video er som et lite forskningsprosjekt i seg selv. De tar opp ulike relasjonelle og etiske problemer, noe som gjør at man kan dvele lenge ved hvert verk. Temaene som tas opp er høyst samfunnsrelevante og jeg tenker at videoverkene egner seg godt som igangsettere til å diskutere ulike problemstillinger, kanskje særlig i undervisningssammenheng. Jeg savner imidlertid en større kunstnerisk utfoldelse hos Takala. Det er som om videoverkene først og fremst skal dokumentere intervensjonene i stedet for å være en estetisk opplevelse i seg selv. Den forrige utstillingen jeg var på, No Master Territories, Feminist Worldmaking and the Moving Image på Kunstnernes Hus i Oslo, hadde videoverk av kvinner fra hele verden – fra 1970 til 90-årene. Der fråtset jeg i bråkete sør-koreanske formeksperimenter, politiske reportasjer fra Palestina og Cuba, og meditative innslag av flytende nakne kvinner i svenske tjern. Jeg lurer på om det hadde vært mulig å eksperimentere og leke mer med formen på videoverkene, slik at de i større grad formidlet Takalas egen kroppslige opplevelse fra intervensjonene. For eksempel kunne The Stroker vært ennå mer fremmedgjort og robotaktig, mens Feeling Defensive kunne vært hardere og mer kantete i uttrykket. På denne måten kan den estetiske opplevelsen videoverkene produserer samsvare mer med innholdet.
Artikkelfoto: Pilvi Takala, Breaking Ranks, Kunsthall Trondheim. F: Evelina Elere. Opphavsrett: Kunsthall Trondheim / Pilvi Takala
Breaking Ranks
Pilvi Takala
Kunsthall Trondheim
09. februar – 10. mai 2026



