Forfall, motstand og permanens

ArtScene Trondheim i norsk medieoffentlighet

Det er ingen hemmelighet at kritikken blir holdt i live av ildsjeler på minimumshonorarer. Ja, man kan lure på hvor lenge de gidder, når alle piler peker nedover. Lesertallene synker, statlige tilskuddsordninger er utilstrekkelige og den bredere offentligheten er totalt uinteressert. Alle tall for kulturjournalistikken tyder på langsiktig og akutt tørke når det gjelder både finansiering og ideer. I de tradisjonelle nyhetsmediene har kritikken ikke lenger noen selvsagt plass, og der man fortsatt opprettholder den handler det stort sett om å finne måter å gjøre den appetittlig på for et publikum som ikke egentlig bryr seg. NRKs innføring av terningkast i litteraturkritikken har gitt det nokså forutsigbare utslag at et flertall av de anmeldte bøkene (70% gjennom en hel bokhøst, ifølge Aftenposten) får femmere og seksere – noe det aldri i verden kan være dekning for så lenge det dreier seg om helt middelmådige utgivelser fra et helt middelmådig litteraturår (2024). Forklaringen er enkel: Alle vil ha gode karakterer, lesere så vel som forfattere. Ingen vil ha den kritiske stemmen.

Kombinasjonen av en innskrumpet kulturjournalistikk og endret syn på kritikkens status gir et forutsigbart resultat: Kritikerne trekker seg tilbake til sine egne reservater, klumper seg sammen i nisjer her og der, samles rundt små leirbål som holdes i live av entusiaster og frilansere på luselønn. I litteraturens verden virker det som om alt er i ferd med å gå i oppløsning: Strømmetjenestene for lydbøker eter seg inn på et stadig mindre salgsmarked, mens de små og mellomstore forlagene går over ende. På kunstfeltet ser det annerledes ut: Det ene privatfinansierte museet mer spektakulært enn det andre bygges som fremtidige mausoleer over gavmilde investorer, mens kritikerne lurer på om det i det hele tatt gir mening å føre en diskusjon omkring betydningen av f.eks. Fredriksen-søstrenes involvering i Nasjonalmuseet eller den blotte eksistensen av PoMo i Trondheim. Hva skal man egentlig si om kunstinstitusjoner som først og fremst stiller ut lommebøkene sine?

Mot undergangen

Er dette en dystopisk forfallsfortelling eller et realistisk tegnet bilde av tingenes tilstand? Mange er i alle fall enige om at kritikeren får stadig mindre plass – og har stadig mindre å si – i en uoversiktlig offentlighet. Andre mener selve premisset er feil, at kritikken slett ikke har dårligere kår i det 21. århundrets nye offentligheter, at det går bra og at påstanden om kritikkens tilbakegang bare er en resirkulert elendighetsbeskrivelse, en evig tendens i kritikken til å klage på situasjonen snarere enn å gjøre noe med den. Ja, Årets litteraturkritiker 2025, Kåre Bulie, er så uenig i situasjonsbeskrivelsen at han benyttet store deler av sin takketale på Kritikerlagets årsmøte til å anfekte det han både der og i en anmeldelse av tidsskriftet Prosas tretti års jubileumsnummer (i Klassekampen 5. april 2025) kaller «søvndyssende forfallstanker». Enten snakker årets kritiker mot bedre vitende eller så ser han ikke lenger enn til sin egen pennespiss: Både Kritikerlagets undersøkelse ved Andrea Csaszni Rygh (fra 2023), om anmeldelser i norske aviser og tidsskrifter fra 2007 til 2022, og medieprofessor ved UiB Leif Ove Larsens tilsvarende undersøkelse (fra 2024) peker helt entydig på en dramatisk tilbakegang for både kulturjournalistikken og kritikken. Kritikkens plass i offentligheten er mer enn halvert på femten år. Men det finnes også de som mener at slike forsøk på å beskrive situasjonen med tørre tall simpelthen rammes av tellefeil, slik Aftenpostens Cecilie Asker antydet i en kommentar: Hun mener «det er en myte at anmelderiet forsvinner» (i Kontekst, 21. november 2023) og at det gir et feil bilde av situasjonen å telle antall anmeldelser, fordi hennes egen avis trykker anmeldelser som er «mye lenger, og mye grundigere». Denne tilbakemeldingen likner på responser jeg har fått fra andre avisers kulturredaktører når jeg har presentert dem for «forfallsfortellingen». Oppfatter de det som en anklage når man sier at kritikken har mindre plass, mindre betydning og lavere status enn den kanskje hadde for noen tiår siden? Eller mener de kanskje at det ikke er et problem at bredden i kritikken forsvinner – som er det helt konkrete resultatet av at man dekker færre bokutgivelser, utstillinger og forestillinger?

Om man derimot spør kritikere med løs, frilansbasert tilknytning til sine publiseringssteder eller redaktører for publikasjoner som faller utenfor mediestøtteordningene som er forbeholdt aktualitetsmediene, så er det temmelig klart at svært få, om noen, oppfatter kritikeren som en mektig portvokter – ja, følelsen av utsatthet er fremtredende. Når som helst kan frilansoppdragene forsvinne. Under alle omstendigheter virker det nokså klart at hvordan man forstår situasjonen har noe å gjøre med hvor man befinner seg i publiseringshierarkiet.

Motstandsbevegelsen

Hvor mange kritikere kan man holde i live på Schibsteds avtroppende konsernsjef Kristin Skogen Lunds lønnspakke på 46 millioner kroner? Spørsmålet er teit, men relevant, ikke minst fordi Schibsted-konsernet huser en rekke tradisjonelle fanebærere for kulturjournalistikk og kritikk som Aftenposten, VG, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. VG og Aftenposten troner i toppen av listen over aviser som har kuttet radikalt i kritikken fra 2007 til 2022, med henholdsvis 84,5 og 67,4 prosents tilbakegang i antall anmeldelser, mens Stavanger Aftenblad, som har vært et lyspunkt med relativt høy frekvens på anmelderiet, har nylig ymtet om dramatiske kutt i frilansbruken (og dermed kritikken) – ned til noen få anmeldelser i uken. Bergens Tidende har innført en uformell, men streng prioritering av lokale saker: Man anmelder i liten grad noe som ikke har spesifikt med Bergen å gjøre.

Tilbakegangen er fordelt på alle kunstfelter: litteratur, musikk, scenekunst, visuell kunst og dans. (Det som har økt radikalt i perioden er for øvrig antall restaurantanmeldelser.) Det som i 2022 var igjen av kritikken i de undersøkte norske avisene (for september måned), ifølge Andrea Cszasni Ryghs undersøkelse for Kritikerlaget, 136 bokanmeldelser, 110 musikkanmeldelser, 41 scenekunstanmeldelser, 24 bildekunstanmeldelser og 4 anmeldelser av danseproduksjoner. Tilsvarende tall for 2007 var henholdsvis 257, 296, 41, 24 og 12 (Utvalget i denne undersøkelsen er begrenset til VG, Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen, Klassekampen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv).

Rundt leirbålet danses det derimot friskt: Økningen i antall publiserte anmeldelser i norske tidsskrifter har i den aktuelle perioden mer enn doblet seg. ArtScene Trondheim er, selv om tidsskriftet ikke er med i den nevnte undersøkelsen, en viktig del av denne utviklingen. Siden oppstarten i 2009 har tidsskriftet publisert 30–70 tekster årlig, der mer enn 80 prosent av innholdet kan regnes som «kritikk» i en eller annen forstand, i tillegg kommer kommentarer, intervjuer og en del annet. I likhet med de fleste andre publikasjoner av denne typen skjer det meste med meget begrenset finansiering. Årsregnskapene for de tre siste årene viser at man for cirka halvannen million kroner kan få minst 50 kritikktekster av god kvalitet (pluss debattarrangementer og podkast-stoff). Banalt sagt betyr dette at det går 30 kritikkorienterte tidsskrifter på én Schibsted-konsernsjef. Én Skogen Lund kunne slik sett veksles inn i 1 500 anmeldelser.

Jeg innser imidlertid at dette ikke er en prioritering i tråd med mediebransjens konsernlogikk, så vi får nøye oss med det vi har. Men det vi har, i ArtScene Trondheims tilfelle, er altså et lite tidsskrift som enkelt sagt publiserer kunstkritikk tilsvarende 25% av de undersøkte norske avisene til sammen. For den visuelle kunstens del er det definitivt sant at kritikken har migrert bort fra avisene og den bredere offentligheten (med noen få og spinkle unntak: NRK, Morgenbladet og delvis også Klassekampen). En vesentlig del av kunstkritikken publisert i Norge finner man på digitale arenaer som ArtScene Trondheim og kunstkritikk.no.

Hva betyr det så for kritikken og for offentligheten? Kort sagt betyr det at kritikken nå huses av tidsskriftene, av ukeavisene og av frittstående, nye publiseringssteder på nett. Det gir knapt lenger mening å skille mellom første og siste kategori her, ettersom mange tidsskrifter enten har full dublering av analogt og digitalt bruk eller er heldigitale. Mye kan sies om dette, kanskje særlig for kunstpublikasjoner som delvis er avhengige av papir- og trykkekvalitet, men selv om noe så enkelt og trivielt som den taktile faktor unektelig kan ha en viss betydning for kvaliteten på kritikken, skal jeg for korthets skyld la akkurat den diskusjonen ligge. Ulempen med det såkalte digitale suget unnslipper man ikke, men den utvetydige og opplagte fordelen med digitale formater er tilgjengelighet.

Tilgjengelighet hjelper lite om man ikke har kontinuitet. Utfordringen med tidsskriftfeltet har alltid vært utholdenhet og langsiktighet. Halv- eller ulønnede redaksjonsmedlemmer har kommet og gått, redaksjonssammensetninger har fluktuert og finansieringssituasjonen har vært ustabil. Min egen tidsskrifterfaring har jeg blant annet fra Vagant, som i løpet av min periode i redaksjonen (1999–2006) gikk fra å utgis av Aschehoug til å havne under vingene til Cappelen Damm, før det i 2017 fikk kappet alle bånd til også dette forlaget. I likhet med Vagant, som har hatt Audun Lindholm som hovedredaktør siden 2007, har ArtScene Trondheim i Marit K. Flåtter hatt samme redaktør siden 2010 og med Eline Bjerkan som redaksjonsmedarbeider siden 2016. Det er liten tvil om at dette har gjort det mulig å skape en gjenkjennelig profil og en noenlunde stabil plattform.

Å se verden fra et sted

Men hvor interessant er det egentlig med et digitalt kunsttidsskrift fra Trondheim? Hvilken distriktspolitisk talerstol er det egentlig man har bygget seg med ArtScene Trondheim? Er det egentlig noen forskjell på dette tidsskriftets profil og Bergens Tidendes tendens til bare å skrive om kunst, musikk og litteratur som enten handler om Bergen, er laget av noen fra Bergen eller er fremført av noen som har vært i Bergen? Er «Trøndelags meningsbærende arena for formidling, debatt og refleksjon om samtidskunst» interessant for andre enn trønderne?

Interessant nok ser ArtScene Trondheims prosjekt ut til å gå i motsatt retning av det lokalpatriotiske perspektivet som etter hvert preger landets regionsaviser: Mens «formålsparagrafen» fastslår at tidsskriftet er en«meningsbærende arena» lokalisert til Midt-Norge, sier den ingenting om hvor blikket skal rettes. Tidsskrift handler nemlig ikke bare om hva man ser (på) og hvordan man stiller inn sitt blikk, men også – i vesentlig grad – om hvor man ser fra. De tidligste tidsskriftene så seg selv som tilskuere. Dette gjaldt ikke bare det som ofte regnes som det aller første, Addison og Steeles London-publikasjon Spectator (fra 1711), men også de danske og norske tidsskriftene Den danske Spectator (1744–45), Den Patriotiske Tilskuer (1761–63), Kritisk Tilskuer (1775–76), Ny kritisk Tilskuer (1777), Den nye Kritiske Tilskuer (1777–1779), Den danske Tilskuer (1791–1808) – og sogneprest Hans Strøm i Volda og hans dagbok-tidsskrift Tilskueren paa Landet (1775). Poenget her er altså ikke at et tidsskrift ligger i London, København, Volda eller Trondheim, men at stedet spiller en helt avgjørende rolle for hvordan man ser verden.

De digitale formatenes delbarhet har fått flere til å mene at vi – stikk i strid med «forfallsfortellingen» – lever i en «gullalder» for kritikken, som den Berlin-baserte litteraturkritikeren Ryan Ruby sier det i et essay i Gyldendals (nett)tidsskrift Vinduet (25. april 2023). Hans hovedpoeng der er nettopp at kombinasjonen av et globalt (engelskspråklig) nettverk og en voksende delings- og diskusjonskultur skaper en større offentlighet, en nisje stor nok til å fungere som sin egen «brede» offentlighet. Altså at man kan oppheve de begrensninger som ligger eller lå i tradisjonell distribusjon av tanker via papir og post og skape nye steder, nye arenaer.

Og selvsagt er det noe i dette. Jeg tror likevel ikke nøkkelen til kritikkens overlevelse eller gjenoppvekkede gullalder er – som Ruby trekker frem – at et internasjonalt connaisseur-publikum av diskuterende kritikere og pseudoakademikere kan diskutere hverandres thinkpieces på det som en gang het Twitter. Snarere tror jeg spørsmålet om utkikkspunkt bør tillegges større vekt. Uansett hvilken publiseringsform man velger må det leses, det må erfares, det må tenkes og skrives. Den som gjør dette er alltid et sted, selvsagt når han ligger på sofaen med en roman eller vandrer rundt i galleriet, men også når han kjøper dyr kaffe på hjørnet og når han sitter foran macen. Hvor man ser fra bestemmer hva og hvordan man ser. ArtScene Trondheim ser fra Trøndelag, men ser ikke bare på Trøndelag. Det som anmeldes og omtales finner som oftest sted på arenaer i og omkring Trondheim, men kommer gjerne andre steder fra, eller skal andre steder. Redaksjonen ser også verden fra sitt eget sted når de dekker nordisk kunstoffentlighet og kulturpolitikk eller norsk tidsskriftoffentlighet. Det i seg selv har en verdi i en offentlighet som på samme tid er både totalsentralisert og desentralisert inntil det pulveriserte.

Betydningen av et blikk er imidlertid også knyttet til hvorvidt dette blikket lykkes i å manifestere seg og skape permanens. Et tidsskrift er ikke bare en måte å dele ord og setninger på: Det er også en utdanningsinstitusjon (ArtScene Trondheims Minikritikk-serie skaper nye kritikere!) og en minneteknologi – et arkiv. Tidsskriftaktører skriver for øyeblikket og for evigheten, har jeg tidligere tenkt og sagt om tidsskriftene, og dette føles ikke mindre sant når man scroller seg igjennom halvannet tiår med anmeldelser, intervjuer, kommentarer, debatt- og konferanseinnlegg og en hel del tekster det er vanskelig å plassere i bestemte båser. Ja, når man etter mange titalls klikk på «se flere tekster»-knappen har nådd tilbake til begynnelsen (og for lengst har begynt å ønske seg en mer sofistikerte måter å sortere i arkivet på), innser man at dette er slett ikke bare er «Trøndelags meningsbærende arena for formidling, debatt og refleksjon om samtidskunst». Det er også en katalog over et sammenhengende arbeid med å artikulere noe av det som har foregått i kunsten og i verden siden september 2009. Et slikt tekstarkiv kan ikke bare beskrives med et tall, la oss si på 500–600 kritikktekster. Det er noe mer og annet: Det er også et sted, et landskap, en egen offentlighet, en underlig sum av alle de blikk og stemmer som har manifestert seg i og som dette tidsskriftet siden 2009. Er det forfall? Nei, det er motstand. Men det er nå det gjelder å holde det gående.

Teksten av Eirik Vassenden ble opprinnelig skrevet til en pamflett om ArtScene Trondheim (utgitt på Smør Press, 2025)

Artikkelen har blitt endret 29. august 2025: En regnefeil i tallmaterialet som omtales ifbm Ryghs undersøkelse er rettet.

Artikkelfoto: ArtScene Trondheim, skribenter og redaksjon. Fra venstre: Johanna Gullberg, Eline Bjerkan (redaksjonsmedarbeider), Lise Harbeck Johansen, Anna Ulrikke Andersen, Marit K. Flåtter (ansvarlig redaktør), Catarina Gärtner, Märit Aronsson-Towler, Johanna Håbrekke og Emma M. Børsting Andersson i Tordenskioldsparken ved minnestedet Terra Incognita. Fotograf: Hallvar Bugge Johnsen.