Et kjøretøy for kunst i bevegelse

På innvielse av byens nye galleri, OMNIBUS, sniker jeg meg rundt de oppmøtte gjestene for å se på verkene. Her er det samlet mye forskjellig kunst, som ikke er kuratert rundt et felles tema. Jeg føler meg rett og slett litt ute å kjøre, og savner informasjon om kunstnernavn og verkstitler. Men det er egentlig ikke så viktig, for i den energiske summingen blant de vindrikkende kunstnerne på åpningsdagen opplever jeg en drivkraft som det hele handler om.

OMNIBUS er grunnlagt av Aage A. Mikalsen og Andreas Mandal Fortes ut av nødvendighet. Etter at BABEL visningsrom for kunst har flyttet ut, har de to kunstnerne satset alt for sikre lokalene ut fra divisen: Mellomveien 4 bør tilhøre kunsten!

I oppstartsperioden presenterer gründer-duoen en rekke salgsutstillinger, som skal vise mangfoldet blant kunstnere med lokal tilhørighet. Framover har OMNIBUS en målsetning om å tilby et mer kuratert program og jobbe direkte med kunstnere i utviklingen av kunstprosjekter.

Tittelen på åpningsutstillingen Disse Ville spiller på en tvetydighet. Det var disse 17 kunstnere som ønsket å være med på spontan utstilling av over 70 inviterte. Denne selvseleksjonen i utvalget av kunstnere setter en humoristisk og jordnær forventning til utstillingen. Gruppeutstillingen er tydeligvis et resultat av engasjementet for en felles sak om å bevare et viktig kunstrom. Jeg forstår at det har blitt jobbet helt til dørene ble åpnet, og jeg fikk også verkslisten tilsendt i etterkant.

I forhold til tittelens andre betydning opplever jeg ikke umiddelbart villskap som en rød tråd på utstillingen. Tvert imot virker flere av de pent innrammede bildene i duse eller svart-hvite toner og detaljerte grafiske framstillinger ganske beherskede. Flere av kunstnerne er opptatt av konseptuelle registreringer, som kommer til uttrykk mer kontrollert enn vilt. Overordnet sett synes det at være to kontrastfylte retninger som går igjen i mange av verkene, som jeg mener opphengingen lykkes med å forsterke: Det kroppslige og det geometriske.

Jeg ser et spennende gjennomgående trekk av vertikale og horisontale ‘grid’-nettverk; en geometrisk nettstruktur som oppstår når man betrakter noen materialer på nært hold eller zoomer inn. Eksempelvis Petter Buhagens store silketrykk i svart-hvitt som ser ut som et nett der lyset skinner igjennom, men som egentlig er prikkete pikseleringer. Verket går på nydelig vis i dialog med Matilde Westavik Gaustads installasjon av transparent, vevd tekstil opphengt mot lyset fra vinduspartiet. I samme rom henger Annika Borgs registreringer av tilfeldige tallkombinasjoner, som ved hjelp av kunstnerens egne regelsystemer kommer til uttrykk som grafiske felt og halvsirkler.

Den geometriske nettstrukturen foregår i dobbelt forstand i Maiken Hauksdatters vakre triptykon; både i det fotograferte gobelintekstilet og i den vevde utførelsen. Dette utgjør en fin kontrast til de myke draperinger på det religiøse motivet. Verket henger vis à vis Robert K. Nilsens tre malerier, som samlet danner et rektangel med en komposisjon av små kvadratiske felt. Det pikselerte fargespillet representerer tilfeldige utsving i atmosfærisk støy, mens de svarte og grå tonene danner vertikale og horisontale linjer, og ser ut som strukturen av selve lerretet det er malt på. Endelig synes også Eigil Forberg i et av maleriene sine å jobbe med en stilisert form for geometriske felt eller vindusrammer.

Andre deler av opphengingen består av grupperinger rundt likheter i blå eller røde nyanser med både kroppslige og geometriske komposisjoner. Noen av de verkene som jeg synes står sterkest og gjør mest vesen ut av seg, er utstillingens skulpturelle verker. De er veldig kroppslige, og her begynner det også å bli litt mer løssluppent. To store knallblå hender av Petter Buhagen vekker oppsikt på gulvet. Her deler en av fingrene seg på tilsynelatende naturlig vis i tre, noe som kan antyde bevegelsen av den scrollende tommelfingeren eller den klypende pekefingeren. Men særlig tre skulpturer av Ingunn Schumann Mosand der udefinerbare hårete kroppsdeler trer fram fra betongen, får meg til å dvele litt lenger. Er det en ryggsøyle, et kjønnsorgan eller noe som bare skal assosiere til noe menneskelig? Dette skulle jeg gjerne sett enda mer av. Skulpturene komplementeres både av de organiske, kroppslignende formene og de blå fargene i Verona Størseths oljepasteller og i særdeleshet av Hanna Fauskes to fotografiske portretter. De forestiller to halvnakne ungdommer, som av uvisse årsaker har en type saus smurt over seg, hvilket forsterker inntrykket av huden og det kroppslige. Særlig det ene verket, der en gutt sitter med spredde bein bare iført underbukse og ser konfronterende på betrakteren, vekker ubehag.

Kulminasjonen av utstillingens villskap, i ordets kanskje mest ekspresjonistiske betydning, finner jeg likevel hos Erik Tidemann. Jeg opplever maleriene hans outrerte med den neonfargede motivkretsen av slanger og stygge vesener med horn, spisse tenner og fangarmer. Men når jeg etter besøket reflekterer over andre slående verk, som Erik Tidemanns fugl i taket og Lars Skjelbreias dansende sopp, innser jeg at det nok i virkeligheten er kuratorene selv, som er de villeste. De har turt å la galleriet være en åpen arena for en slik allsidig sammensetning av kunstverker. På denne måten fungerer jo Ingri Haraldsens blyantstegning Omnibus, som kjører av gårde med en flokk groteske eksistenser, som et utmerket symbol for det nye galleriet som bussen med det rare i.

Disse Ville peker i mange retninger og innfrir på målsetningen om å ville romme et mangfold av uttrykk og karakter. OMNIBUS er absolutt i rute som et kjøretøy for kunst i bevegelse.

Artikkelfoto: Ingri Haraldsen, Omnibus, 2025. F. OMNIBUS

Disse Ville
11. mai–1. juni 2025
OMNIBUS

Eline Bjerkan i ArtScene Trondheim-redaksjonen er nær venn av Andreas Fortes som har startet OMNIBUS. Bjerkan har ikke vært involvert i det redaksjonelle arbeidet med denne kritikken.