Virkelighetsflukt med en litt kinky Darth Vader

Under mitt første besøk til Heimdal kunstforening finner jeg frem ved å følge lyset fra vinduene, som på lang avstand gløder i rødt og grønt. Det er som om huset har tatt på seg 3D-briller for anledningen: Kornelia Remø Klokks utstilling Ecce Vermis endless ooze recursion. 

Innenfor dørene står to tekstilskulpturer formet som utenomjordiske vesener. De bader i det glødende lyset. De er nærmest overgrodde av lange, hengslete tentakler og noe som ligner stutte torner. Et hvesende lydverk, som kunne vært hentet fra en av Alien-filmene, surrer i bakgrunnen. Nikket til sci-fi-universet er tydelig.

På avstand er skulpturene djupsvarte, men når jeg nærmer meg, ser jeg også røde valører. Det skarpe lyset gjør det vanskelig å fastslå hva jeg står framfor, mens det glitrer og glinser i gevanter. Materialene varierer fra å være silkeglatte, flortynne og transparente til grove og «hårete». Alle har de noe småfrekt og sensuelt over seg; de kunne både vært et fancy antrekk på Met-gallaen og et outrert bdsm-kostyme. Siden noe av stoffet er i refleksmateriale, blir skulpturene dessuten ekstra attraktive for blitz-fotografering, uten at akkurat det skaper noe annet enn en kortvarig wow-effekt.

Disse to ruvende skapningene, qhron og xym, er åpenbart ment å være litt skremmende. Det menneskelige ved dem er tydelig, men samtidig er de også noe mer. De kan minne om karakterer fra populærkulturen; en skrudd versjon av sjøheksa Ursula møter en litt kinky Darth Vader.

I tillegg inngår en serie billedvever og ett digitaltrykk i utstillingen, alle med kraftige kjettinger som slynger seg ned langs sidene av verkene. Billedvevens abstrakte motiver har noe datagenerert over seg, mens titlene består av ulike tallkombinasjoner. Er det geografiske koordinater til en annen verden?  

Billedvevene fanger interessen min langt mer enn skulpturene i de andre rommene. Etter en stund med stirring i det kvasse lyset oppdager jeg at de grå bordene som strekker seg vertikalt i motivet har klare likhetstrekk med kjettingene. Blikket dras mot disse kraftige metallkjedene som skaper en viss friksjon i møte med det digitale uttrykket i motivet og billedvevteknikken som ligger til grunn. Det tradisjonelle, det materielle og det digitale forenes her på en virkningsfull måte. Jeg merker at nysgjerrigheten stiger betraktelig i møte med disse arbeidene. 

Ecce Vermis er en utstilling, eventuelt en verden, der de sensuelle tekstilene, den nesten taktile belysningen og det nifse lydbildet skaper en helhetlig atmosfære. Sånn sett fremstår utstillingen gjennomtenkt, der særlig skulpturene kunne fungert godt som kulisser i et teaterstykke i fantasy/horror-sjangeren. Men det er også her problemet oppstår, for min del. For hva skal jeg som betrakter egentlig gjøre i Klokks kunstneriske univers? Uansett hvor lekkert skulpturene er utført, eller hvor fristende det – i disse tider – kan være å fortape seg i en fantasiverden, så er jeg usikker på om denne virkelighetsflukten er det jeg trenger akkurat nå. For all del, jeg tror på forestillingsevnens kraft og at drømmeverdener som oppstår i kunsten kan åpne opp for andre verdensbilder, gi oss nye perspektiver og skape nye fremtidsvisjoner. Jeg tror at selv eskapismen kan føre med seg viktige motfortellinger som kan utfordre det «vante». 

I utstillingsteksten loves vi en «radikal transformasjon» og en utforskning av «tilstedeværelse som eksisterar utanfor konvensjonelle grenser». Og joda, gallerirommet til Heimdal kunstforening kan nok sies å være transformert til et spekulativt sci-fi-univers, men jeg sliter med å se noe radikalt i det. Mens jeg vandrer rundt i Ecce Vermis leter jeg, dessverre forgjeves, etter noe jeg kan ta med meg derfra. Et kritisk spørsmål, en håpefull tanke eller en inspirerende fremtidsvisjon som kan endre min forståelse av horroren i verden som venter utenfor. Den vi ikke bør flykte fra.

ECCE VERMIS: endless ooze recursion
Kornelia Remø Klokk
Heimdal Kunstforening
14. mars—06. april 2025