Kunst i krig og duftlysenes tid 

Når samfunnskrisene kommer på rekke og rad, påvirker det måten vi omtaler kunst. Så hvordan skal tidsskriftene behandle urolige tider, uten å bli for from? I denne anmeldelsen av kunsttidsskriftene Billedkunst, Kunsthåndverk, Fotografi og Numer, er jeg særlig opptatt av kunst- og menneskesyn som tar del i større tendenser – og undersøker rommet for kritikk i krisetid.    

På pulten min ligger en bunke med fire tidsskrift tilknyttet hvert sitt respektive fag: billedkunst, kunsthåndverk, fotografi og tegning/illustrasjon/bokkunst. Til sammen utgjør de, ifølge egne beskrivelser, Norges «eldste nålevende kunstpublikasjon» som «står tettest på kunstfeltet» (Billedkunst, etabl. 1975); et av Norges «mest tradisjonsrike tidsskrift for visuell kunst» (Kunsthåndverk, etabl. 1980); Nordens «viktigste fototidsskrift» (Fotografi, etabl. 1967); og Numer, som nøkternt melder om å ha blitt etablert så langt tilbake som i 1917, men ikke kom i ordentlig drift før i 1985. 

Kanskje kunne man kalt denne bunken stødig. Mine tanker går mot ordet «institusjon», som brukes om både det som har opparbeidet seg en viss posisjon, om en sosial norm eller tradisjon, og om en konkret organisasjon. Dagens tidsskrift må muligens ha en viss etablering og posisjon for å overleve det økende presset de står under, men historisk sett har denne medietypen gjerne hatt et utbrytersk og kritisk opphav. En fascinerende indre motsetning har med andre ord oppstått hos de eldste tidsskriftene våre, noe jeg har vært interessert i å se nærmere på. 

Under lesningen av disse fire tidsskriftene har jeg derfor hatt fokus på hvor fristilt de er fra sine eierinstitusjoner og det institusjonelle som sådan. Er tekstene inspirerte, skrevet av folk med gnist og selvstendighet? Og hvilke kunstsyn fremmes mellom linjene? Får kunsten stå fri fra den gode moral, eller tenkes den nettopp som en sannhetens og fredens apostel? Funnene har delvis gjort meg fortvilet. 

Kunst er empati og kjærlighet 

Billedkunst Nr. 3 2024, red. Kjetil Røed

Da jeg dro for å skaffe et eksemplar av Billedkunst, sleit jeg først med å finne det. Dager senere kunne redaktøren bekrefte på e-post at, jo da, bladet er tilgjengelig hos Narvesen ved Nationaltheatret. Ok! Andre tur åpenbarte en 200 sider tjukk katalog om Høstutstillingen, kaotisk plastret med tall og ord – ingen av dem «Billedkunst». Ikke rart jeg bommet ved første leting. Mangelen på signalisering tolker jeg som at bladets redaktør stoler på at det uansett blir lest – det har vært et medlemsblad for billedkunstnere i snart 50 år. Bladet synes å rette seg lite mot nye eller andre lesere. 

Denne utgaven av Billedkunst er altså viet Høstutstillingen. Jeg blar gjennom 100 sider katalogtekst før det egentlige bladet tar fart, markert ved en svart side. Her handler de første 60 sidene også om Høstutstillingen, hvor ulike skribenter går inn i tematikk og forbindelser de selv har oppdaget i årets utstilling. Det konsekvent korte formatet på disse tekstene hindrer stoffet fra å bli tungt og tørt. Jeg merker meg at alle skribentene er positive til hva kunsten kan vise og lære oss, blant annet om forholdet mellom menneske og natur, noe som underbygger ideen om at kunst søker sannhet. 

Kunstner og kritiker Tommy Olsson bidrar med flere tekster. En av dem er om krig i vår tid, som ender i en upresis og apokalyptisk oppfordring om å «finne nye veier», «veier hvor de ikke kan følge oss». Hvem disse «de» er, forblir uklart. Sentimentaliteten fortsetter i Olssons andre tekst, «Livets skjørhet på skrivebordet», om vår grunntilstand som utsatt – at det er synd på oss. Redaktør Kjetil Røed bidrar stort i dette perspektivet. Han fokuserer særlig på det skjøre i verkene han omtaler (en av tekstene hans har tittelen «Omsorgens form»). Jeg synes denne empatisk drevne stakkarsliggjøringen både han og Olsson driver med er anti-vital. «Ufred» i form av temperament kan på et tekstlig nivå like gjerne tyde på en fullstendig nysgjerrighet overfor kunsten, at skribenten går inn i stoffet med hud og hår – ordet leven stammer jo fra ordet liv. I denne engstelsens tid, hvor tryggende gester trer inn på alle områder, forsvinner det dristige og overskridende, og kunsten og kritikken krymper inn til noe fornuftig og funksjonelt. Som når Røed innledningsvis mener at kunst er det som «slår ring om og utvikle[r] det beste i mennesket: nyanser, empati, tålmodighet, kjærlighet, omsorg og solidaritet». Men er det virkelig det kunst først og fremst er; god? 

Den formildende tonen blomstrer for fullt i bladets kreative tekst av de(n) anonyme «Alt går bra». Her skildres ordenes tilblivelse på arket, hvordan de nøler og «kjenner på sin egen skjørhet». De er «betuttet», «takknemlig», beveger seg «omsorgsfullt» og «beskjedent»; «teksten stryker kjærlig over engstelige ord (…) i et skjørt samspill mellom tvil og forsiktig tillit»; «snublende hjelper de hverandre opp, fylt av en hengiven medfølelse»; «varsomt»; «elskverdig». I bladets avsluttende spalte, altså i en annen tekst, innrømmer Tine Semb, bladets medredaktør, at hun vil skrive om noe som gjør henne «glad, for det er så mye annet om dagen som ikke gir glede, der ute i verden». Turer i skogen og badekar-tid med stearinlys – så klart er det lov å ha det hyggelig, men det blir ikke nødvendigvis spennende tekster av det. 

Kritisk tenkning har tradisjonelt vært selve drivet hos tidsskriftene, noe som anmeldelse-formen konkretiserer. I Billedkunst omtales studentgruppeutstillinger fra kunstakademiene i Trondheim, Oslo og Tromsø i tre av fire anmeldelser. Kanskje er den redaksjonelle hensikten å si noe om fremtidens kunst, det nye. Så kan man spørre om utdanningsinstitusjoner, med sitt gjennomakademiserte forløp, er de beste stedene for nytenking.

Anmeldelsen som peker seg ut, er også den skarpeste. Skribent Henrik Sørlid kritiserer Nordnorsk kunstmuseums «museale» kuratering; presentasjonen er for trygg. Også Lara Okafor etterspør dristighet, når hun i Skråblikk-spalten skriver om nostalgikerens manglende evne til å tenke nytt, forankret i motefenomenet «Y2K». Etterspørselen av sjansetaking står i forfriskende motsetning til den tryggende tonen bladet ellers har. 

De fagpolitiske bidragene er vektige og mer materielle enn Tommy Olssons feberdrøm om «nye veier». Geir Egil Bergjord (fra NBK’s styre) kritiserer politikerne som i avgjørelser om kutt går løs på den samme «demokratiserende kulturen» de lovpriser i sine taler. Bergjord etterfølges av Ane Hjort Guttus overbevisende sleivspark mot ledelsen i Nasjonalmuseet, som hun mener mangler kunnskapen som kreves for å markere seg som viktige fortolkere av samtiden. 

De mest gnistrende tekstene står aller sist i dette 200 siders dobbeltnummeret. Om det er et tegn på at kritikken blir stemoderlig behandlet, eller om det er snakk om en «spare det beste til slutt»-holdning, får stå åpent. Det hadde uansett vært fordelaktig om bladet var mer variert hele veien gjennom. Mye av innholdet i denne utgaven er ansporende, men strukturen er noe stiv. Selv om vi lever i urolige tider, må vi ikke slutte å ta sjanser!

Uheldige formuleringer 

Tidsskriftet Kunsthåndverk Årgang 44, Nr. 168, UTGAVE 2, 2024, red. Hilde Sørstrøm

En leder-tekst har flere funksjoner. Den gir smakebiter av innholdet i tidsskriftet, men bør også kunne stå på egne bein, som et reelt bidrag. Da jeg leste denne utgaven av Tidsskriftet Kunsthåndverk, forsto jeg betydningen av en god leder-tekst, fordi denne var underlig svak. Språket er standard og upresist. Gjentakende ordbruk avslører at skribenten, redaktøren selv, har parafrasert tekstene i bladet heller enn å bruke egne formuleringer som inngang til stoffet. Det blir for uinspirert, synes jeg. 

I Anna Näumanns innsiktsfulle intervju med kunstner Trond Ansten handler det nok en gang om mennesket i naturen. Ansten bruker biologisk materiale i sin kunst, med restavfall fra fiskeindustrien. Intervjuet gir meg et inntrykk av kunstneren som en fornuftig fyr med entusiasme og humor – han har tross alt laget et slips av en fiskehale. Spesielt givende er det når han problematiserer vår tids tendens til å konservere kultur vi ikke vil skal gå tapt, som bunadssøm eller treskjæringer: «Men det her er jo tradisjoner som alltid har utviklet seg», som Ansten uttrykker det.

Bladets første anmeldelse, av Leif Magne Tangen, har noen formuleringer jeg stusser over. Om den samiske tekstilkunstneren Britta Marakatt-Labba, som skal ha imponert anmelderen stort, står det at «det kan spørres om hun er fra en annen verden». Pompøst sagt, men også noe tonedøvt. Tonen ellers i teksten virker å basere seg på en felles enighet. Særlig ordet «kolonisering» blir brukt ukritisk i beskrivelsen av undertrykking av samer i Norden. I tillegg mener anmelderen at utstillingen «feilkontekstualiserer» kunstnerskapet gjennom måten verkene plasseres i rommet, noe som er litt vel oppskriftsmessig tenkt. Kuratering som rekontekstualisering hindrer da heller kunsten fra å stivne i en form? 

Også i den andre anmeldelsen kritiseres kurateringen. Her er det utstillingen «Ned i gruvene opp i skyene», Norske Kunsthåndverkeres Temautstilling 2024, som anmeldes. En innvending jeg har mot norske kunstanmeldelser for øvrig er at de safer ved å rette kritikk mot institusjoner heller enn selve verkene, som kommer unna med rene beskrivelser eller tolkninger. Årsaken kan være det kjærlighetsperspektivet som Røed har omfavnet, om kritikk som vold og at kunstnere som bare har gjort sitt beste skal skjermes. I et sunt diskusjonsklima må det imidlertid være rom og behov for både systemkritikk og kvalitetsrettet kritikk. 

Røed har skrevet den tredje anmeldelsen i Kunsthåndverk, den omhandler årets Venezia-biennale. Her fremmer Røed synet om kunstens «bevisstgjøringsarbeid». Et av verkene er «klargjørende», skriver han, og konkluderer med at det sterkeste bidraget er dette «oppmerksomhetsarbeidet», hva vi kan «lære oss å se». Bevisst eller ubevisst støtter han synet på kunst som inngang til erkjennelse, en sannhetens apostel.  

I bladets fjerde anmeldelse skriver Katarina Dorothea Isaksen (Sážžá Káhtariinná) om urfolk-kunst på en måte som stiller krav til kunsten. Teksten omtaler utstillingen «Urfolkshistorier» på KODE i Bergen, den er informativ om samisk håndverk og kritiserer blant annet romantiseringen av urfolk. Jeg synes Isaksen utviser en gledelig og svært viktig selvstendighet i denne teksten. 

Redaktør Hilde Sørstrøms intervju med kurator og kunsthistoriker Irene Snarby er spesielt informativt om utvidelsen av det samiske perspektivet i norsk kunstkontekst. Snarby er en av de som etterspør mer kompetanse hos de som tar avgjørende beslutninger i kunstfeltet, i dette tilfellet om byggingen av et samisk kunstmuseum, som krever en viss byggeteknisk og kunsthistorisk forståelse, samt en særlig innsikt i det samiske. 

Bladets siste anmeldelse er også den mest nytenkende. Arve Rød er presis i en kritikk som også omfatter tidsskriftet Kunsthåndverk: «For om kunsthåndverk er kunst, kan det oppleves en smule proteksjonistisk å samtidig ha egne gallerier, tidsskrifter, skoler og fagorganisasjoner til å hegne om dets status som noe annet», mener han. Rød er en av de som stiller seg på utsiden av det tryggende perspektivet. Akkurat som i Billedkunst finner vi de mest spissede tekstene helt bakerst i bladet. Kanskje disse to tidsskriftene ønsker å avslutte ved å rette blikket fremover? 

Enda mer urfolk, desto mindre kritikk 

Fotografi Nummer 3, 2024, red. Kjetil Røed

Kjetil Røed er visst en travel person. I tillegg til å være redaktør for Billedkunst, er han titulert som redaktør av denne utgaven av Fotografi, med flere bidrag i begge. Dessverre er inntrykket at noen har hatt det travelt på jobb, for skrivefeil og slurv preger dette nummeret hele veien gjennom. 

Så må det også sies at det er skjemmende at fotografiene i bladet trykkes på matt papir. Vi ser stadig mindre av fabelaktige, glossy sider. Kanskje forbindes de med mindre verdsatte moteblader og man velger derfor et mer boklig materiale for liksom å uttrykke seriøsitet, og at bladet gjennom det er mer verdt å finansiere? Men det grafiske designet i Fotografi er ellers lite boklig, det har snarere en magasinets kjapphet som passer kunstmediet godt. Gleden av å se ekte fotohåndverk melder seg i lesningen av Fotografi, derfor er det så pussig at de ikke velger det materialet som best får frem fotokvaliteten. Heldigvis holder de seg fra å publisere ubehandlede iPhone-bilder, noe som gjør meg direkte trist når jeg kommer over det i trykte magasiner. 

I tidsskrift som dette er sjansen for visuelle godsaker ekstra til stede og forventingene om dem blir da desto større. Forhåpningene mine innfris, spesielt i intervjuet med fotograf Pål Hansen, hvor vi får se stemningsfulle kjendisportretter av blant annet Michael Moore og Noel Gallagher, som dekker en hel side. Her er også språket smidig og lite formelt. Mens i intervjuet med den grønlandske fotokunstneren Innuteq Storch presenteres vi for det mer kornete og utprøvende i fotografiets verden. At Storch representerer den danske paviljongen i Venezia-biennalen, får samtalen til å dreie inn på et urfolksperspektiv, i tillegg er det noe røft og undergrunnsaktig ved uttrykket til kunstneren. Det er frisk lesning sammenlignet med den institusjonelle slagsiden som preger de to forrige tidsskriftene. 

Urfolkstematikken fortsetter med intervjuserien «Minoriteter». Fotografene som intervjues bekrefter et generelt budskap om at det er viktig med synliggjøring. Imidlertid finner jeg mellom linjene den romantiseringen av urfolk som Isaksen kritiserer i Kunsthåndverk. At samiske kunstnere beskrives som «fra en annen verden», eller når skogfinner mystifiseres (etterkommere etter finske innvandrere fra rundt fire hundre år siden), så blir mennesker representanter for ideen om noe «magisk». Rett etter intervjuserien i Fotografi leser vi om fotografen Edward S. Curtis som fikk kritikk nettopp for å romantisere det amerikanske urfolkets liv ved å få dem til å «passe inn i hans idealiserte versjon». Ironisk er det jo, når skogfinne-fotografen selv plasserer en mann i skogen med aske i fjeset for å gjenskape bildet på finnen som brenner jord i skauen (svedjebruk opphørte for hundre år siden). I intervjuet nevner fotografen magisk realisme, og forteller at han ønsket å få frem en mystisk stemning i bildene – «et Narnia, om du vil». 

Andre tekster i denne utgaven av Fotografi gir plass til ulike fotografer og deres vei inn i mediet. Særlig intervjuet med pressefotograf og vinneren av Årets Bilde, Tomm W. Christiansen, er fint å lese. Men helhetlig sett mangler Fotografi brodd. Jeg savner kritiske innspill og selvstendige kommentarer eller essays, samt fagpolitiske diskusjoner. At tidsskrift er en utviklingsarena for blivende skribenter er velkjent, men det som ligner noe mer egenprodusert i Fotografi, er det redaktøren selv som står for. 

Avslutningen på den aller siste teksten i Fotografi vet jeg ikke om jeg skal tolke ironisk: «PS: Kanskje den ekte kunsten er vennskapene vi skaper på veien». Om denne floskelen har en kime av alvor, så ser vi igjen denne trangen til å plassere kunsten inne i det varme rommet. Selv synes jeg kunsten og litteraturen blir rikere om den får innta posisjonen som moralsk tvetydig, fristilt fra denne altoppslukende grensen mellom godt og ondt en ellers forholder seg til.

Gjennomført og eksperimentelt 

Numer 1, 2024, red. Fredrik Rysjedal

Det er verdt å bemerke at tre av fire kunsttidsskrift i bunken min har titler som viser direkte til sitt fagfelt, på en prosaisk måte (og det finnes flere i floraen). Kanskje er en av grunnene til det at de har en institusjon i ryggen: Billedkunst har Norske Billedkunstnere; Kunsthåndverk har Norske Kunsthåndverkere; Fotografi har Preus Museum, Det nasjonale fotomuseet, samt Norges Fotografforbund som fast spaltist i bladet. At Numer har Tegnerforbundet i ryggen og likevel ikke heter «Tegning», gjør det allerede mindre institusjonelt og mer fristende å lese. 

Leder-teksten, ført i pennen av redaktøren, peker seg ut fra de andre tidsskriftene. Den er fagpolitisk forankret – i forhandlinger om normalkontrakter tilpasset illustratørene, skal Numer «vere med på debatten» – og er godt skrevet. Ikke noe tomprat. Det blir riktignok med lederen; det politiske tas ikke opp igjen senere i bladet, noe som er synd. Men jevnlig under lesningen er Numer likefullt det bladet som gir meg mest lyst til å lese videre. Det begynner med et intervju av illustratør Åshild Irgens som går inn på teknikk, tanker rundt egen strek og erfaringer fra feltet. Utviklingen i teksten er god, og det er et godt visuelt tilfang. Generelt sett er bladets grafiske design svært gjennomført.

Deretter kommer en tekst om den avdøde tegneren og arkitekten Sverre Fehn, hvis skissebøker skribent Anja Dahle Øverbye har fått kikket i. Akkurat hvordan hun har fått tilgang på dem, fortelles ikke. Teksten står fritt fra aktualitetsknaggen som ellers preger media, men driver heller ikke med ren hedring, det er snarere en nærlesing av konkrete skisser som blir inngang til hennes refleksjoner om strek og tegning som sådan. Øverbye virker genuint inspirert og har et eget språk, teksten er levende og flyter fint, uten å mangle faglig tyngde. 

Neste tekst er også en type nærlesing, denne gangen om det konseptuelle SNAKKEBOB-fenomenet. Heller enn et enkelt intervju med skaperen Tim Ng Tvedt, leser vi skribent Egon Låstads egen inngang til materien. SNAKKEBOB er eksperimentelt, «et levende kunstverk» ifølge Låstad, som pakker ut fenomenet uten å kle det i konvensjonelle termer. Det indikerer en viss inspirasjon og grundighet som jeg setter stor pris på. Teksten peker seg også ut ved at de andre tidsskriftene i bunken her faktisk ikke dekker så mange eksperimentelle prosjekter. Så langt virker Numer å ha øynene rettet annensteds enn det aller mest tilgjengelige.

Undergrunnstilsnittet tykner til med Stig Andersens intervju av Christopher Nielsen, en tegneserieskaper som debuterte i Gateavisa i 1980 og som har et prosjekt som alltid har stått «i solidaritet med mennesker på livets skyggeside», som det står i intervjuet. Selv sier Nielsen at «streken min er ikke lært – den er bare tegnet». Selve teksten har imidlertid noen påfallende formateringsfeil som hemmer leservennligheten. 

Alt i alt er det en god variasjon i hva de ulike tekstene tilbyr leseren. Numer har heller ingen kritikk-del, men er likevel mange hakk mindre institusjonspreget enn de tre andre tidsskriftene. Skribentene kjennes oftere inspirert og bladet mer fristilt, uten på noe vis å være en avantgardistisk utgivelse. 

Institusjonspreget og uinspirert

Det kjedelige med utrygge tider er at det får oss til å oppsøke det trygge – også i kunsten. Ingen frittstående og annerledestenkende tidsskrift står stødig i norsk medieoffentlighet i dag. Nylig ble Natt&Dag nedlagt, Samtiden står både uten pressestøtte og støtte fra Kulturrådet, for å nevne noen eksempler. 

De som overlever er de konvensjonelle og institusjonspregede. Når mye av det et blad som Billedkunst dekker også er koblet til etablerte institusjoner, det være seg innen utdanning eller museum – og attpåtil den 100 år gamle kunstbegivenheten Høstutstillingen – da får jeg en inntrengende følelse av at bladet verken evner eller ønsker å plukke opp noe av det som foregår på sideveiene eller i mer eksperimentelle fora. I så måte kan beskrivelsen “institusjonspreget” sidestilles med betegnelsen uselvstendig eller uinspirert. Det aller mest tilgjengelige er det som på forhånd er anerkjent som viktig, og det er lettvint i mediedekningens sammenheng. Er det virkelig her tidsskriftenes fokus skal ligge? 

Når tidsskrift hverken prioriterer kritikk eller det som er mindre tilgjengelig, det jeg i denne teksten har kalt “kornete”, “utprøvende” og “eksperimentelt”, blir de i mine øyne mer institusjonspreget. Kritikk innebærer motstand og derfor en viss selvstendighet – det motsatte av å bare jatte med. Når tonen i så mange av tekstene er at vi befinner oss i krisetid og derfor må ta vare på hverandre, blir de formildet. Standardisering er også en type formildning, på den måten at innholdet glir lettere gjennom, vi mister sjansetaking og kritisk brodd. Da går vi ikke bare glipp av en demokratiserende komponent hos tidsskriftet, men også mye av næringen for leserne: gleden av å høre om noe vi ikke visste om fra før av, fra skribenter som får boltre seg på egenartet vis. Forsvinner sideveiene og sjansetakingen fra kulturdekningen blir den doven; den sparker ikke opp noe nytt, den blir virkningsløs.