Om mugg og mord

På Heimdal kunstforening har Anna Liljekrantz, Pia Antonsen Rognes og William André Frjáls Bentsen utviklet en felles idéverden rundt motsetningsforholdet mellom det vakre og det groteske. Den sanselige utstillingen, som har fått navnet Mold, sitter i kroppen lenge etter besøket, i følge vår skribent Lise Harbeck Johansen. 

På kunstforeningen er veggene og deler av gulvene dekket med Anna Liljekrantz’ rominstallasjoner av digitalprintet tekstil. De slår an tonen i utstillingen og minner om interiør fra fine, gamle herskapsstuer. Verket passer godt her i Tiller Gamle Herredshus fra 1900, hvor kunstforeningen har sine lokaler. De fleste av tekstilene har blomsterlignende, symmetriske mønstre i klare og lyse farger. Med poetiske titler som Ännu en sommar har passerat og Som om du har varit här forut, understøttes inntrykket av at jeg ser på noe som handler om tid og som kan vekke minner om forgangne tider.

Tidsaspektet gjentar seg hos Pia Antonsen Rognes, som blant annet medvirker med fem ulike skulpturer, alle med tittelen A long lonely time. En av dem er en liten, oval form dekket av svart, glinsende hår, med en hale i enden. Den ligger på en svart pute. En annen skulptur er svart og pølselignende, med en hard, ujevn overflate. Begge verkene er plassert på kunstforeningens svarte ovner og er derfor ikke lett å oppdage med én gang. Heller ikke når jeg går nærmere greier jeg å identifisere skapningene. Ifølge verkslisten inneholder sistnevnte skulptur en tann, som jeg må lete etter før jeg finner den på figurens overflate. Det ukjente ved skulpturene gjør dem både groteske og interessante. 

Mer iøynefallende er Rognes’ store, kokonglignende figur av svart pels, som henger i et hjørne. Jeg tror tittelen på disse verkene, A long lonely time, skal forstås i henhold til utstillingstittelen Mold. Den engelske betydningen av ordet henviser til forråtnelse, prosessen som endrer objekters form og farge og gjør dem til uidentifiserbare figurer med pelslignende mugg – ikke ulikt Rognes’ skulpturer. Om man leser tittelen på norsk, altså mold som i betydningen næringsrik jord, passer dette heller ikke dårlig inn i forgjengelighetstematikken.

På gulvet i samme rom står et verk, også av Rognes, med et ganske annet uttrykk enn de øvrige skulpturene. På et peisstativ er det hengt opp en saks og en piggete morgenstjerne, begge av svart metall. De er festet med tekstilbånd. At det er et drabelig våpen som på nydelig vis henger til pynt i kunstforeningens fine stue, virker både fascinerende og skremmende. Denne motsetningsfylte egenskapen skaper en spenning i verket. Et slikt spill mellom kontraster oppstår også på motsatt ende av rommet, der grisekroppsdeler i marmor henger ned fra taket. De parterte kroppsdelene henger foran blomstertapeten og gir den staselige stuen et preg av å være et slakteri. 

Det er William André Frjáls Bentsen som står bak marmorskulpturene, som etter min mening er utstillingens høydepunkt. Når skulpturene ser ut som et rått og rosa stykke grisekjøtt, mens materialet er eksklusiv marmorstein, oppstår en fascinerende dissonans. I tillegg er Bentsens tekniske ferdigheter imponerende. Utformingen av verkene er taktil; en skulptur med ribbein ser nesten ut som den har tunge draperinger. Jeg får lyst til å kjenne på den. Her setter ikke bare Bentsen noe stygt i kontrast til noe vakkert, skulpturen blir på sett og vis ekstra grotesk fordi det stygge skapes i et estetisk tiltalende materiale. Den samme effekten oppstår når Rognes’ saks og morgenstjerne vises frem på en dandert måte. Dette fenomenet minner om den freudianske teorien “Das Unheimliche”, hvor noe kjent og trygt forskyves til noe man ikke er fortrolig med.

Flere av utstillingens skulpturer er hengt opp ved hjelp av tekstilbånd laget av Liljekrantz. Dette fungerer fint når det har en bærende funksjon, men båndet som rammer inn et av Liljekrantz’ større oljemaleri og som ender i en spiral virker påtatt. Det er som om det er forsøkt å skape en rød tråd mellom verkene, som her blir en overflødig dekorasjon. Maleriet i seg selv er derimot betydningsfullt. Motivet består av blomster som ser ut som liljer i nyanser av hvitt, rosa og oransje, med smale kronblader som går i alle retninger. Holder de på å visne? Det kan virke som at kunstnerne er inspirert av barokkens billedunivers, med tidsstypiske, svulstige vanitas-symboler: Ulike fremstillinger av skjønnhet som svinner hen. Symbolikken skal minne oss på at livet er skrøpelig og forgjengelig. Jeg synes verkene fungerer veldig godt sammen, de forsterker til og med hverandre i en felles tematikk om fraværet av liv.

I de andre rommene på Heimdal Kunstforening viser Bentsen tre terrarier. Disse verkene fremstår mer konseptuelle og mindre umiddelbare enn utstillingen forøvrig, og for min del krever de et par googlesøk for at jeg skal skjønne meningsinnholdet. I et av terrariene, som er opplyst i rødt, er det ekte grisekjøtt hvor huden er tatovert med skriften “Et verbum caro factum est”. Kjøttet ligger på en fjøl og foran står teksten på norsk: “Og ordet ble kjøtt”. Teksten er fra Bibelen og handler om inkarnasjonen, der det guddommelige vesen antar en kjødelig kropp. Men hverken den fysiske Jesus eller grisen er for evig. Her kravler det levende insekter på kjøttet, noe som tar utstillingens “memento mori”-tematikk til neste nivå: Vi ser faktisk forgjengelighet utspille seg i sanntid.

Det finnes også insekter i de andre terrariene. I et av dem vises et oppslag fra boka De Rerum Natura (“om tingenes natur”) av den romerske poeten T. Lucretius. Her er det sølvkre som spiser på boka. Teksten skildrer hva som skjer med kropp og sjel etter døden. Utenpå terrariets glass står det på henholdsvis norsk og latin: “Var ikke, var, er ikke, bryr meg ikke”. Teksten stammer fra samme tidsperiode som Lucretius. Ordene ble brukt som gravinskripsjon på den tiden og er uttrykk for en likegyldig tilnærming til døden. 

På det tredje terrariet er glasset delvis dekket av en form for svart maling, så man ser bare inn fra bestemte vinkler. Glassbeholderen er fylt av rusk og rask som ser ut som jord og blader og en stein. I verkslisten står det at steinen er en meteoritt samt at terrariet også inneholder kakerlakkarten S. Conserfarium. Kakerlakken er interessant, fordi den kan overleve det meste; kanskje terrariet skal forstås som en apokalyptisk fremtidsvisjon? I likhet med de andre kunstnerne fokuserer Bentsen på konseptene forgjengelighet og bestandighet, men terrariene har ikke en like solid estetikk som resten av verkene. De fungerer ikke uten at jeg leser meg til meningen deres, de er presentert litt rotete og inneholder noen overflødige detaljer.

I det siste rommet jeg trer inn i forandrer rominstallasjonen til Liljekrantz karakter. Mønsteret er mindre harmonisk enn tidligere. Det består av diffuse, røde strøk på svart bakgrunn og gjør rommet mørkt og skremmende. Et stort dyreskinn er spent opp tvers over gulvet. Skinnet har tykk, svart pels, brystvorter og det er påsatt knallgrønne hårtjafser. Nederst på skinnet er det to lange, fingerlignende utvekster med grønne negler. Verket er en del av Rognes’ serie Party girls don’t get hurt, hvor alle verkene består av pels eller hår, negler og tenner. Den groteske pelskroppen med kunstige, lakkerte negler gir meg assosiasjoner til fetisjistiske seriemord. Dermed skapes en parallell til de parterte kroppsdelene som henger rundt om i utstillingen. Jeg tenker tilbake på de blomstrende rominstallasjonene som pryder kunstforeningens overflater. Meningen med en tapet er jo å få stuene til å se finere ut, men hvem vet hva som skjuler seg under overflaten? I dette utstillingsuniverset kan det tydeligvis være både mugg og mord.

Artikkelfoto: William André Frjals Bentsen, Og ordet ble kjøtt, 2024.

Utstillingen på Heimdal kunstforening står til 10. november 2024.